Christiane Amanpour (født 1958) er en iransk-britisk journalist og korrespondent for nyhetskanalen CNN. Hun har vært tilknyttet CNN siden 1983 og hatt sitt eget program siden 2009.
Tidlige år Amanpour er født i London og vokste opp i Teheran. Hennes far er muslimsk iraner og hennes mor er engelsk og kristen.ABC News video: "Back to the Beginning: Bethlehem's Church of the Nativity" retrieved August 10, 2013 | Minute 6:06 | "My mother is a Christian from England and my father a Muslim from Iran. I married a Jewish American." Hun snakker flytende engelsk og persisk.
Amanpour fullførte det meste av barneskolen i Iran før hennes foreldre sendte henne til internatskole i England da hun var elleve år gammel. Hun gikk på Holy Cross Convent, en jenteskole som ligger i Chalfont St. Peter i Buckinghamshire. Seksten år gammel begynte hun på New Hall School i Chelmsford i Essex. Christiane Amanpur og familie returnerte til England like etter at den iranske revolusjon startet. Hun har understreket at de ikke var tvunget til å forlate landet, men returnerte til England da Irak anngrep landet. Familien ble værende i England ettersom de fant det vanskelig å returnere til Iran.The Lesley Stahl Interview: Christiane Amanpour, at the Height of the Iranian Election Crisis
Etter skoletiden på New Hall School flyttet Amanpour til USA for å studere journalistikk ved University of Rhode Island. Ved siden av studiene der arbeidet hun i nyhetsavdelingen til radiostasjonen WBRU-FM i Providence i Rhode Island. Hun laget også datagrafikk for NBC-stasjonen WJAR i Providence i Rhode Island.
I 1983 fullførte hun en bachelorgrad i journalistikk ved University of Rhode Island med summa cum laude.
thumb|Christiane Amanpour under Tribeca Film Festival i 2009 CNN I 1983 ble Amanpour ansatt som assistent i utenriksavdelingen til CNN i Atlanta i Georgia. Hennes første store oppdrag som korrespondent var å dekke Iran–Irak-krigen. I 1986 ble hun overført til Øst-Europa for å rapportere om endringene som var i emning der. I 1989 ble hun stasjonert i Frankfurt am Main hvor hun rapporterte om de demokratiske revolusjonene i Øst-Europa. Takket være denne utenriksposten avanserte hun i CNN-systemet, og i 1990 ble hun korrespondent for CNNs New York-avdeling.
I 1990 og 1991 rapporterte hun fra Gulfkrigen etter invasjonen av Kuwait i 1990, noe som gav henne bred oppmerksomhet, og som var en hendelse som ble et vendepunkt for CNN. Deretter rapporterte hun fra Bosnia-krigen og andre konfliktområder. Reportasjene hennes fra Sarajevo under beleiringen av byen var sterkt følelsesladede, og derfor satte både seere og kritikere spørsmålstegn ved hennes objektivitet. Det ble hevdet at mange av hennes rapporter var ubalanserte og favoriserte de bosniske muslimene. Hun besvarte beskyldningene med at: «Det finnes situasjoner der man rett og slett ikke kan være nøytral, for hvis du er nøytral er du medskyldig. Objektivitet betyr ikke å behandle alle sider likt. Det betyr å la hver side bli hørt.» Hun fikk et rykte for å være uredd under Gulf- og Bosnia-krigene og for sine rapporter fra konfliktområder.
Fra 1992 til 2010 var Amanpour CNNs internasjonale sjefkommentator. I perioden 1996–2005 hadde hun også en deltids-kontrakt med tv-kanalen CBS programmet 60 Minutes. Hun laget fra fire til seks dyptgående internasjonale nyhetsrapporter per år. Disse innslagene resulterte i at hun i 1998 ble tildelt en ny George Foster Peabody Award (den forrige i 1993). Da hun våren 2005 kunngjorde at hun ikke kom til å fortsette å arbeide for CBS, ble det hevdet at Hewitts etterfølger Jeff Fager ikke var en tilhenger av hennes arbeid, og ikke ville ha fornyet kontrakten hennes. Hewitt erklærte i et intervju at dersom han fremdeles hadde vært i CBS, hadde han sørget for at Amanpour fortsatte.
I 2009 fikk hun sitt eget program Amanpour, et daglig intervjuprogram på CNN. Dette ble avbrutt av en kortvarig periode hos ABC hvor hun var anker i programmet This Week. I 2012 returnerte til CNN og sitt gamle program Amanpour.
Amanpour har fått eksklusive intervjuer med mange av verdens ledere, herunder de iranske presidentene Mohammad Khatami og Mahmoud Ahmadinejad samt presidentene av Afghanistan, Sudan og Syria. Etter 11. september var hun den første internasjonale korrespondenten som fikk intervjue Storbritannias statsminister Tony Blair, Frankrikes president Jacques Chirac og Pakistans president Pervez Musharraf.
Bosnia-krigen Den 22. desember 1992, under Bosnia-krigen, rapporterte Amanpour fra Kiseljak, som ligger i nærheten av Sarajevo. Kiseljak var under kroatisk kontroll, byen var ikke blitt påført skader under krigen, og befolkningen hadde tilsynelatende alt den trengte. Amanpour rapporterte «Mens folk i Sarajevo dør av sult, lever serberne [som bor i Kiseljak] i overflod». Noen analytikere kritiserte denne reportasjonen som spredning av «feilinformasjon» og «vakre løgner».Guskova: Who is spreading disinformation, who is telling all the lies
Den 9. oktober 1994 kritiserte Stephen Kinzer fra The New York Times Amanpours dekning av Bosnia-krigen. Kinzer siterte en kollegas beskrivelse av Amanpour da hun rapporterte om en terroristbombing i Markale, markedsplass for den bosniske byen Sarajevo:
[Christiane Amanpour] satt i Beograd da massakren på den markedsplassen fant sted, og hun gikk på luften og sa at det trolig var serberne som stod bak. Det var noe hun ikke hadde noen muligheter til å vite. Hun uttalte seg med en allvitenhet som ingen journalist har.(2007-10-04). "Amanpour's Troubling Journalism" by Steven Stotsky, CAMERA, 4 October 2004
I rettssaken mot Stanislav Galić, som var en serbisk general under beleiringen av Sarajevo, fremla påtalemyndigheten i januar 2004 en rapport som inneholdt vitneutsagn fra ammunisjonseksperten Berko Zečević. Sammen med to kolleger hadde Zečević funnet at granaten i den første Markale-massakren kunne ha blitt kastet fra seks ulike steder, hvorav fem ble kontrollert av Vojska Republike Srpske (VRS) og det siste av Armija Republike Bosne i Hercegovine (ARBiH). Stedet som ARBiH kontrollerte var på det tidspunktet synlig for UNPROFORs observatører, som meldte at ingen granat hadde blitt skutt fra den posisjonen. Zečević uttalte videre i sin redegjørelse at visse av granatens komponenter bare kunne ha vært produsert på ett av to steder, som begge var under kontroll av VRS. Retten kom til at Galić var skyldig i alle de fem granatangrepene som påtalemyndigheten hadde anklaget ham for, inkludert angrepet i Markale.Prosecutor v. Stanislav Galić, International Tribunal for the Prosecution of Persons Responsible for Serious Violations of International Humanitarian Law Committed in the Territory of Former Yugoslavia since 1991, United Nations.
Amanpour har svart på kritikken mot hennes rapportering «med mangel på objektivitet» fra krigen i det tidligere Jugoslavia:
Noen personer har beskyldt meg for å være pro-muslimsk i Bosnia, men jeg innså at vår jobb er å gi alle sider muligheten til å bli hørt, men i tilfeller av folkemord kan du ikke bare være nøytral. Du kan ikke bare si: «Vel, denne lille gutten ble skutt i hodet og drept i det beleirete Sarajevo og den fyren der gjorde det, men kanskje han var sint fordi han hadde en krangel med sin kone.» Nei, det er ingen likestilling der, og vi måtte fortelle sannheten."What we do is really tough" by Julie Ferry, The Guardian (London), 15 August 2007
Verv Amanpour er styremedlem i Committee to Protect Journalists, Center for Public Integrity, og International Women's Media Foundation.IWMF website
TV og film Amanpour spilte seg selv i en episode av Gilmore Girls. Hun var en inspirasjon for rollefiguren Rory Gilmore, som ville bli journalist.
Hun spilte seg selv i filmene Iron Man 2 og Pink Panther 2.
Utmerkelser Amanpour regnes i dag som en av verdens mest anerkjente journalister og hun har vunnet flere priser, blant annet Peabody Award i 1993 og 1998.
1992: Livingston Award for Young Journalists 1993: George Polk Award for Television Reporting 1993: George Foster Peabody award 1994: Woman of the Year, New York Chapter of "Women in Cable" 1994: Courage in Journalism Award, International Women's Media FoundationIWMF website 1996: George Polk Award for «Television Reporting» 1997: Honorary Doctor of Humane Letters degree, Emory University 1997: «Nymphe d’Honneur» ved Monte Carlo Television Festival 1998: George Foster Peabody award 2002: Edward R. Murrow Award for Distinguished Achievement in Broadcast Journalism 2002: Goldsmith Career Award for Excellence in Journalism, ved Harvard’s Kennedy School of Government 2005: International Emmy, International Academy of Television Arts and Sciences 2006: Æresborger av Sarajevo 2006: Æresdoktor fra University of Michigan «for her contributions to journalism» 2007: Utnevnt til Commander of the British Empire (CBE) 2007: Persisk «Woman of the Year» 2008 «The Fourth Estate Award» (National Press Club) 2010 Fellow of the American Academy of Arts and Sciences 2010: Honorary doctorate of humane letters degree, Northwestern University 2010: Æresdoktor fra Georgia State University for her contributions to journalism 2010: Honorary member of the graduating class of 2010 of Harvard College 2011: Walter Cronkite Award for Excellence in Journalism fra Walter Cronkite School of Journalism and Mass Communication 2012: Honorary doctorate of humane letters, Amherst College 2012: Honorary doctorate of humane letters, University of Southern California Director on the board of the Committee to Protect Journalists Fellow, Society of Professional Journalists Ni Emmy news/documentary awards Major role in two DuPont awards given to CNN Major role in a Golden CableACE award given to CNN Honorary Board Member of the Daniel Pearl Foundation Sigma Delta Chi (SDX) Award for reportasjer fra Goma, Zaire Utnevnt av Forbes Magazine til "The World's 100 Most Powerful Women" WorldFest-Houston International Film Festival Gold Award POP Award, utdelt av "Cable Positive"
Familie Amanpours onkel Nasollah Amanpour var gift med en yngre søster av general Nader Jahanbani, som var øverstkommanderende for Det keiserlige iranske luftforsvaret i nesten 20 år, inntil han ble henrettet av islamske revolusjonære i 1979. Kaptein Nasollah Amanpours kone var også søster av Khosrow Jahanbani, som var gift med prinsesse Shahnaz Pahlavi, den styrtede iranske sjahens førstefødte.
Christiane Amanpours søster Lizzy Amanpour jobber som produsent for den britiske fjernsynskanalen Channel 4.
Amanpour er gift med James Rubin, en tidligere assisterende utenriksminister i USA og talsmann for utenriksdepartementet i Bill Clintons regjering. Ektemannen har også vært rådgiver – ikke formelt, men i gavnet – for utenriksminister Hillary Clinton og president Barack Obama. Deres sønn, Darius John Rubin, ble født i 2000. Familien flyttet fra London til New York i 2010, men i mai 2013 opplyste Rubin at familien ville returnere til London for å arbeide med flere prosjekter. I oktober 2013 uttalte Amanpour i et intervju at de ville slå seg ned i London for godt.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Personer fra Teheran Kategori:Personer fra London Kategori:Personer tilknyttet CNN Kategori:Britiske journalister Kategori:Iranske journalister Kategori:Korrespondenter Kategori:Migranter til USA Kategori:Migranter til Storbritannia Kategori:Britiske TV-programledere Kategori:Alumni fra US Army War College Kategori:Order of the British Empire (CBE)