De britiske øyer er en øygruppe utenfor den vestlige kysten av Europa, bestående av øyene Storbritannia, Irland, Man, Hebridene, Orknøyene, Shetland og mer enn mindre tilliggende øyer.«British Isles», Encyclopædia Britannica Det totale landarealet er 315 095 km². 135 av øyene er permanent bosatt, inklusive Kanaløyene og øyriket nord for Skottland.
Det er to suverene stater på øyene, Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland og Irland. De britiske øyer omfatter også tre kronbesittelser: Man i Irskesjøen og ved tradisjon Jersey og Guernsey i Den engelske kanal, men de to siste er ikke fysisk en del av øygruppen.Oxford English Dictionary: «British Isles: a geographical term for the islands comprising Great Britain and Ireland with all their offshore islands including the Isle of Man and the Channel Islands.»Alan, Lew; Colin, Hall; Dallen, Timothy (2008): World Geography of Travel and Tourism: A Regional Approach. Oxford: Elsevier. ISBN 9780750679787: «The British Isles comprise more than 6,000 islands off the northwest coast of continental Europe, including the countries of the United Kingdom of Great Britain (England, Scotland and Wales) and Northern Ireland, and the Republic of Ireland. The group also includes the United Kingdom crown dependencies of the Isle of Man, and by tradition, the Channel Islands (the Bailiwicks of Guernsey and Jersey), even though these islands are strictly speaking an archipelago immediately off the coast of Normandy (France) rather than part of the British Isles.»
Land: FolketallOffice for National Statistics: Population estimates mid 2024 Areal km²Office for National Statistics: Latest standard area measurements for the countries of the United Kingdom (December 2024) Hovedstad Politisk status England London Konstituerende land iunionen Storbritannia Skottland Edinburgh Konstituerende land iunionen Storbritannia Irland Dublin Selvstendig stat1 Wales Cardiff Konstituerende land iunionen Storbritannia Nord-Irland Belfast Konstituerende land iunionen Storbritannia Jersey St Helier Biland til Storbritannia Man Douglas Biland til Storbritannia Guernsey St Peter Port Biland til Storbritannia Sum 1Irland var et konstituerende land i Det forente kongeriket Storbritannia og Irland til 1922. Den sørlige delen brøt da ut av unionen og ble en selvstendig stat (Irland), mens den nordøstlige sjettedelen av landet ble værende i unionen (Nord-Irland).
Det eldste fjellet i øygruppen ligger nordvest for Skottland og Irland, og er millioner år gammelt. I løpet av den geologiske perioden silur kolliderte de nordvestlige regionene med de sørøstlige som hadde vært en del av en egen kontinental landmasse. Topografien til øyene er beskjeden i skala globalt sett. Høyden på fjellet Ben Nevis er kun meter, innsjøen Lough Neagh som er betydelig større enn noen annen innsjø på De britiske øyer, dekker kun 381 km². Klimaet er temperert maritimt med milde vintre og varme somre. Golfstrømmen fører med seg betydelig fuktighet og hever temperaturen til 11 ℃ over det globale gjennomsnittet for breddegraden. Det har ført til et landskap som lenge var dominert av tempererte regnskoger, men menneskelig aktivitet har fjernet mesteparten av skogen. Regionen ble befolket på nytt etter den siste istiden i perioden pleistocen, en gang rundt f.Kr. i Storbritannia og f.Kr. på Irland. På den tiden var Storbritannia en halvøy som strakte seg ut fra det europeiske kontinentet som Irland var blitt adskilt fra som en øy.
Scoti eller skotter (Irland), piktere (Skottland og nordlige Britannia) og britonere (sørlige Britannia) var stammer som var bosatt på øyene ved Kristi fødsel. Det meste av området til britonerne ble erobret av Romerriket fra år 43 e.Kr. De første angelsaksere kom til Britannia da den romerske makten begynte å svinne hen på begynnelsen av 400-tallet og kom til sist å dominere det meste av det som i dag er England.Owen, James: «British Have Changed Little Since Ice Age, Gene Study Says», National Geographic News, 19. juli 2005 Vikingangrep og invasjoner av nordboere fra Danmark og Norge fulgte på 800-tallet, fulgt av mer faste bosetninger og politiske endringer i England, men var også en medvirkende faktor for fusjonen av den skotske stat da kalt Alba av piktere og skotter. Normannernes invasjon og erobring av England, og siden av Wales, begynte i 1066 og det senere Angevinrikets erobring av Irland fra 1169 førte til en ny normannisk herskerklasse over det meste av Britannia og deler av Irland. Ved senmiddelalderen var Storbritannia delt i kongedømmene England og Skottland mens kontrollen over Irland skiftet mellom ulike gæliske kongedømmer, hiberno-normanniske herrer og engelskdominert herredømme over Irland, snart begrenset til kun The Pale. Kronenes union av 1603, inngåelse av union i 1707 og vedtaket om union av 1800 førte til at Storbritannia og Irland ble en enkelt politisk enhet, Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og hvor Man og Kanaløyene forble kronbesittelser. Ekspansjonen av det britiske imperiet og en omfattende utvandring som følge av hungersnøden i Irland (1845–1849) og Highland Clearances («ryddingen av Høylandet») førte til at øyenes irske og skotske befolkning og kultur ble spredt over hele verden. Irland ble raskt avfolket i løpet av den siste halvdelen av 1800-tallet. Det meste av Irland ble avstått fra det forente britiske kongedømmet etter den irske uavhengighetskrig og den påfølgende den anglo-irske traktat (1919–1922), men seks grevskap på øya Irland forble en del av Storbritannia som den politiske enheten Nord-Irland.
Om Kanaløyene tilhører øygruppen er også omdiskutert, ettersom de i geografisk forstand kan regnes som øyer tilhørende kontinentet, men politisk og historisk tilhører de Storbritannia. Begrepet «De britiske øyer» er kontroversielt på Irland,Payne, Malcolm; Shardlow, Steven (2002): Social work in the British Isles, Jessica Kingsley Publishers: «When we think about social work in the British Isles, a contentious term if ever there was one, what do we expect to see?» hvor det er innvendinger mot at Irland betegnes som «britisk» da det gir assosiasjoner til et britisk overherredømme over samtlige øyer, inkludert Irland. Begrepet «De britiske øyer» er ikke i offisiell bruk i Irland. Myndighetene på Irland benytter ikke denne betegnelsen «Written Answers – Official Terms» , Dáil Éireann, Volume 606, 28. september 2005. I sitt svar uttrykte den irske utenriksministeren at «The British Isles is not an officially recognised term in any legal or inter-governmental sense. It is without any official status. The Government, including the Department of Foreign Affairs, does not use this term. Our officials in the Embassy of Ireland, London, continue to monitor the media in Britain for any abuse of the official terms as set out in the Constitution of Ireland and in legislation. These include the name of the State, the President, Taoiseach and others.» og Irlands ambassade i London fraråder denne betegnelsen.Sharrock, David (3. oktober 2006): «New atlas lets Ireland slip shackles of Britain» , The Times: «A spokesman for the Irish Embassy in London said: The British Isles has a dated ring to it, as if we are still part of the Empire. We are independent, we are not part of Britain, not even in geographical terms. We would discourage its useage [sic].» Som et resultat av dette har betegnelsen «Storbritannia og Irland» vært den foretrukne beskrivelsen,Hazlett, Ian (2003): The Reformation in Britain and Ireland: an introduction. Continuum International Publishing Group. s. 17. ISBN 9780567082800: «At the outset, it should be stated that while the expression 'The British Isles' is evidently still commonly employed, its intermittent use throughout this work is only in the geographic sense, in so far as that is acceptable. Since the early twentieth century, that nomenclature has been regarded by some as increasingly less usable. It has been perceived as cloaking the idea of a 'greater England', or an extended south-eastern English imperium, under a common Crown since 1603 onwards. ... Nowadays, however, 'Britain and Ireland' is the more favoured expression, though there are problems with that too. ... There is no consensus on the matter, inevitably. It is unlikely that the ultimate in non-partisanship that has recently appeared the (East) 'Atlantic Archipelago' will have any appeal beyond captious scholars.» og den atlantiske øygruppe («Atlantic Archipelago») er i økende grad blitt gjeldende i akademia.Norquay, Glenda; Smyth, Gerry (2002): Across the margins: cultural identity and change in the Atlantic archipelago, Manchester University Press, p. 4, ISBN 0719057493, «The term we favour here—Atlantic Archipelago—may prove to be of no greater use in the long run, but at this stage it does at least have the merit of questioning the ideology underpinning more established nomenclature.»
Etymologi miniatyr|Satellittbilde av De britiske øyer Den tidligste kjente referanse til øyene som en gruppe finnes i skriftene til sjøfarere fra den antikke greske kolonien Massalia.Foster (red.), Fitzroy, Robert; O Corrain, Donnchadh (1. november 2001).: Kapittel 1: «Prehistoric and Early Christian Ireland» i The Oxford History of Ireland. Oxford University Press. ISBN 0-19-280202-X. s. 1Allen, Stephen (2007): Lords of Battle: The World of the Celtic Warrior. Osprey Publishing. ISBN 1841769487. s. 172–174. De opprinnelige nedtegnelsene har gått tapt, men senere skrifter som har sitert fra Massaliote Periplus (500-tallet f.Kr.) og Pytheas fra Massalias På havet (ca. 325–320 f.Kr.)Harley, John Brian; Woodward, David (1987): The History of Cartography: Cartography in prehistoric, ancient, and medieval Europe and the Mediterranean. Humana Press. ISBN 0226316335. s. 150. På 100-tallet f.Kr. benyttet Diodorus Siculus den latinske formen Πρεττανία (Prettania) fra Πρεττανική (Prettanike), Strabon benyttet Βρεττανία (Brettania), og Marcian av Heraclea i hans Periplus maris exteri benyttet αἱ Πρεττανικαί νῆσοι (de prettaniske øyer) for å referere til øyene. Historikere i dag, skjønt ikke fullstendig enige, har hovedsakelig enige om at disse greske og latinske navnene var antagelige avledet fra innfødte keltiskspråklige navn for øygruppen.Davies, Norman (2000): The Isles a History. Macmillan. ISBN 0333692837. s. 47. Langs disse linjene ble innbyggerne av øyene Pretanike kalt for Πρεττανοί (Priteni eller Pretani).Snyder, s. 68. Endringen fra «P» i Pretannia til «B» i Britannia av romerne skjedde i tiden under Julius Cæsar.Snyder, s. 12.
Den greske geografen Klaudios Ptolemaios refererte til de større øyene som Storbritannia (Megale Britannia) og til Irland som Lillebritannia (Mikra Brettania) i sin bok Megale syntaxis (147–148 e.Kr.). I hans senere bok Geografike hyfegesis (ca. 150 e.Kr.) ga disse øyene navnene Albion, Iwernia og Mona (Man), noe som antyder at disse kan ha vært de innfødte navnene til enkelte øyene som ikke var kjent for ham på den tiden han skrev Megale syntaxis.Freeman, Philip (2001): Ireland and the classical world. Austin, Texas: University of Texas Press. ISBN 0-292-72518-3. s. 65. Navnet Albion synes å falt ut av bruk en tid etter den romerske erobringen av Storbritannia da Britannia synes å ha blitt det vanlige navnet for øya kalt Storbritannia. Storbritannia kom tilbake i bruk et millennium senere i middelalderen. På den tiden ble det benyttet for skille øya Britannia fra halvøya Bretagne (engelsk Brittany) i nordvestlige Frankrike som hadde blitt bosatt av britonere, noe som var forvirrende likt for middelalderens skribenter. Storbritannia og Britannia ble senere synonymt med kongeriket Storbritannia og det forente kongedømme.