thumb|Sognefjorden Fjord er en landform som i internasjonalt fagspråk (geologi, geografi) forklart som ei dyp, smal og langstrakt hav- eller innsjørenne. Åpningen ut mot havet kalles fjordens munning og er ofte grunn. Fjordens innerste del kalles fjordbunnen. Er havrenna bredere enn den er lang, er det en bukt eller en vik.
Lange dype fjorder er vanlig trekk ved landskapet i Norge, Alaska, British Columbia, Chile, Grønland og New Zealand.
I alminnelig, folkelig språkbruk kalles gjerne enhver langsmal bukt for fjord. Oslofjorden, Limfjorden, alle fjordene i Bohuslän (unntatt Gullmarn), alle «fjärdarna» på den svenske østkysten og i de svenskspråklige områdene i Finland er ikke fjorder i den internasjonale, geologiske definisjonen. Flere innsjøer i Norge kalles fjord, for eksempel Tyrifjorden. Langs Mjøsa refererer folk gjerne til «fjorden». Til og med et havstykke kalles fjord, nemlig Vestfjorden. Derimot kalles fjordene i Alaska og på New Zealand gjerne for «sounds» eller «inlets», ikke fjorder.
Fjordens geologiske opprinnelse
thumb|Utsikt over Lysefjorden mot Vest Det er bred enighet om at ekte fjorder som Hardangerfjorden i hovedsak har blitt skapt av isbreers erosjon av berggrunnen. Fjordens karakteristiske morfologi har blitt dannet gjennom avsmeltningen fra isbretunger som har ligget i direkte kontakt med større vann, ofte havet. I takt med at isen smeltet, ble det avsatt sedimenter foran iskanten og den typiske fjordterskelen ble dannet. På grunn av fjordens morfologi og vannets saltvannsinnhold kan mange dyr som egentlig lever på dypere vann, klare å leve i den grunnere fjorden.
En fjord er således et undersjøisk dalføre. Typisk for denne landskapsformen er at den har et U-formet tverrsnitt. Dette skyldes at fjorden en gang i tiden ble gravd ut av en brearm fra en isbre under siste eller tidligere istider. Foran brearmen ble det avsatt en endemorene av grus og sand som dannet en undersjøisk barriere, gjerne kalt «fjordterskler» eller «ra».
Den grunne terskelen i fjordmunningen gjør at fjordene er roligere enn det åpne havet, og fjordene er dermed ofte naturlige havner. Fjordterskelen hindrer utskiftningen av vann, noe som gjør at for eksempel forurensning ofte blir værende i fjorden i lang tid. Det er derfor viktig at kloakk og annen forurensning ikke slippes ut i fjorder. Sidefjorder og fjorder med ekstra trangt og grunt innløp (poller) er ekstra sårbare og kan få bunnvannsforgiftning selv uten menneskelig påvirkning.
Elver kan erodere grunnen ned til havets nivå, mens isbreer kan grave i underlaget langt under havnivå. En isbree på 300 meter tykkelse kan erodere underlaget 270 meter under vann fordi is er litt lettere enn vann. Fjorder er daler som er gjort dypere på denne måten og fylt av havvann når breen forsvinner. Fjorder dannes typisk der flere brestrømmer løper sammen og får stor fart i indre deler, mens i ytre deler sprer isbreen seg og mister kraft. Noen fjorder på Vestlandet har 350 meter lag av sediment på bunnen; sedimentene består for det meste av leire og silt. I moderne tid avsettes typisk 0,3 til 1 millimeter årlig, mens fjorder som får smeltevann fra store isbreer får tilført 1-4 millimeter sedimenter årlig.
Sidefjorder danner ofte undersjøiske hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens Sognefjordens hoveløp er nær 1200 meter dyp like utenfor munning.Nesje, A., & Whillans, I. M. (1994). Erosion of Sognefjord, Norway. Geomorphology, 9(1), 33-45. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til Hardangerfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann.Holtedahl, H. (1967). Notes on the formation of fjords and fjord-valleys. Geografiska Annaler. Series A. Physical Geography, 49(2/4): 188-203.
De lengste fjorder i verden er: Scoresbysundet på Grønland (350 km) Sognefjorden i Norge (204 km) Independencefjorden på Grønland (200 km) Kangerlussuaqfjorden på Grønland (190 km) Hardangerfjorden i Norge (179 km) Dean Channel i Canada (170 km) Puget Sound i USA (150 km)
Fjordsjøer
I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Slik delta ble dannet da isfronten sto stille en lengre periode i forbindelse med avsmelting av iskappen. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet. Slik terrasser av sand og grus er avsatt mange steder i Norge og er viktig kilder til byggematerialer for bygninger og infrastruktur. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus) er de største i Norge målt i volum.Ramberg, I. B. (Ed.). (2008). The making of a land: geology of Norway. Geological Society of London. Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse, derav navnet Hæreid, om lag 110 meter over omgivelsene. På Østlandet er det flere langstrakte fjordsjøer, for eksempel Randsfjorden og Mjøsa, som geologisk er del av de lange U-formede dalene som Gudbrandsdalen.
Noen av disse innsjøene var saltvannsfjorder etter istiden, men avskåret fra havet på grunn av landhevingen. På slutten av istiden var Østlandet omkring 200 meter lavere enn i dag, den såkalte marine grensen. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet Tyrifjorden var deler av havet. Drammensdalen var en smale fjord. I vikingtiden var Drammensfjorden fortsatt 4-5 meter høyere enn i dag og nådde trolig så langt som Hokksund, mens deler av den nåværende Drammen var under vann. Drammensfjorden var like etter istiden forbundet med Holsfjorden via Lierdalen slik at Finnemarka en periode var helt innringet av fjorder. Ved Notodden sto havet 150 meter høyere enn i dag. Havet strakte seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr..Telemark. Oslo: Gyldendal. 1975. .Norge sett fra luften. Oslo: Det Beste. 1980. .Mikkelsen, Egil (1989). Fra jeger til bonde: utviklingen av jordbrukssamfunn i Telemark i steinalder og bronsealder. Oslo: Universitetets oldsaksamling. . Ved Minnesund er den marine grense på 192 meter, men det er liten marin påvirkning i Mjøsa fordi isfronten ved Minnesund trolig sperret for havet i form av «Romeriksfjorden». Da mjøsbassenget var isfritt hadde landet steget så mye at havets strandlinje lå lavere enn Mjøsa.[http://www.ngu.no/nyheter/hvorfor-fins-det-ikke-marine-avsetninger-oppover-langs-mj%C3%B8sa Hvorfor fins det ikke marine avsetninger oppover langs Mjøsa? Ngu.no Norges geologiske undersøkelse
Mofjorden i Hordaland er eksempel på en fjord som har blitt til i historisk tid. Ved en flom i 1743 grov elven mellom Movatnet og Romarheimsfjorden seg gjennom eidet slik at sjøvannet ved flo trengte inn i den tidligere innsjøen og skapte Mofjorden.Bygdebok for Modalen og Eksingedalen. Bind 2. Sogenemnda, 1990.
Salvatnet ligger bare 9 meter over havet og ble skilt fra havet omkring 1000 år f.Kr.. I den dypeste delen (under 400 meter) av innsjøen er 2,9 % salt (mot 3,5 % i gjennomsnittlig sjøvann) og dette saltvannet antas å ha blitt værende siden Salvatnet var en fjord med saltvann. I de dypeste lagene er innsjøen uten oksygen i vannet. Grensen mellom monimolimnion (dype oksygenfattig og salte lag) og miksolimnion er skarp.
Terskel
Fjordterskel er et gruntvannsområde i en fjord, laget av løsmasse-avsetninger fra endemorenen til isbreen som gravde ut fjordens dalføre i istiden(e). Terskelen(e) hindrer fri vannutveksling av fjordens dypere vannlag med havet utenfor. En fjordarm med terskel innenfor innløpet kalles en terskelfjord.
Gruntvannsområdet finnes i munningen av mange fjorder (også sidefjorder), og i varierende grad innover i, særlig, langstrakte fjorder. Enkelte morener ligger slik at indre fjordbasseng utgjør en poll.
Dype fjorder med relativt grunne terskler finnes blant annet på Vestlandet. Saltstraumen dannes der tidevannet passerer over en grunn terskel (om lag 30 meter) i et smalt sund mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden.
Sognefjordens dypeste dele er omtrent ved Åkrestrand og Vadheim. Den ytre delen av fjorden (ved Losna og Sula) har en markert terskel med dybder på 100 til 200 meter, der stiger fjordbunnen brått fra 1200 meters dyp til omkring 100 meter. I Sognesjøen er det flere små trau (med dyp ned til 400-500 meter) med terskler mellom. På tvers av fjorden er det bunnen til dels helt flat med mindre enn 1 meter variasjon i dybde på 2 km tverrsnitt. Bunnen er dekket av fint materiale (leir) som ved Vangsnes er opp til 300 meter tykt. Mellom 50 og 180 km fra munningen er fjordbunnen relativt flat. Nesten alle sidefjorden danner hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like utenfor munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er på sitt dypeste. I store deler av fjorden er det «brådypt» ved at de bratte fjellsidene fortsetter like bratt under vann.
Navnet Sognefjorden henger sammen med ordet «sug» som trolig viser til suget eller de vanskelig strømforholdene som skapes når vannet strømmer gjennom fjordmunningen og over terskelen. Mens Sognefjorden blir jevnt dypere fra terskelen mot Nordsjøen og fra de innerste fjordarmene, består Hardangerfjorden av flere basseng skilt av terskler. Det varierende dyp med flere terskler skyldes trolig varierende bergarter. Den dypeste delen av Hardangerfjord er Samlafjorden mellom Jonaneset (Jondal) og Ålvik med en markert terskel ved Vikingneset i Kvam herad. Hissfjorden-Sildafjorden-Kvinnheradsfjorden danner et litt grunnere basseng på knapt 700 meters dyp, Husnesfjorden mellom Skorpo (ved Uskedalen) og Huglo danner et basseng på omkring 400 meters dyp. Ved Huglo og innløpet til Langenuen er det en terskel på omkring 150 meters dyp. Halsnøyfjorden danner et basseng til en terskel ved Otterøy litt innenfor Mosterhamn (Bømlafjordtunnelen går gjennom dette relativt grunne partiet), Bømlafjorden utenfor går ned til mer enn 400 meters dyp. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til hovedfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann. Sørfjorden har dyp på 300-400 meter og danner også en hengende dal.
Bolstadfjorden er 160 meter på det dypeste. Bolstadfjorden er forbundet med Osterfjorden/Veafjorden over en terskel bare 1,5 meter under overflaten gjennom sund å mindre enn 100 meter bredde og med en svært sterk tidevannsstrøm. Fjorden mottar ferskvann fra Vossos nedbørsfelt på 1500 km2, ferskvann/brakkvann på overflaten hindrer sirkulasjon av det tyngre saltvannet under slik at fjordbunnen har lag av organiske sedimenter og saltvannet er oksygenfattig.Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). West Norwegian fjords. Geological Society of Norway (NGF) , Trondheim, 2014. ISBN 978‐82‐92‐39491‐5
Hydrologi Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hindrer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden. For eksempel har Sognefjorden et langt hovedbasseng på mer enn 1000 meters dyp, mens terskelen ved munningen er på 100 til 200 meter. Noen fjorder, som Hardangerfjorden, har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen.