Kjenning eller kenning er en form for faste omskrivninger (se metafor) som ble brukt av norrøne og angelsaksiske skalder i skaldekvad. I dag brukes fremdeles enkelte kjenninger, som når vi snakker om «apostlenes hester» og mener beina.
Ordet «kjenning» stammer fra norrønt kenna (= å kjenne, vite, omskrive med en kjenning), av den indoeuropeiske roten *gnō-.Old Norse, from kenna, to know, to name with a kenning; see gnō- in Indo-European roots, hentet fra: http://www.thefreedictionary.com/kenning
Den eldste bevarte kjenning skriver seg fra folkevandringstiden, og ses på brakteaten fra Tjurkö i Blekinge. Teksten kan transkriberes slik: Wute runor an walhakurne HeldaR Kunimundiu (= Heldar gjorde runer for Kunimund på det velske kornet.) «Velsk korn» var en kjenning for gullPeter Hallberg: Epoker og diktere (s. 174), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6 etter historien om Loke i Reginsmål. Sores Welat Demir: «Reginsmål» i Norrøn Mytologi]</ref> thumb|Gosforthkorset: Heimdall med Gjallarhornet. Eksempler «Havhest» = skip «Kjøl-vogn» = skip.<Ref>[https://heimskringla.no/wiki/Tjodolv_Arnorsson Tjodolv Arnorsson: «Magnusflokk» vers 11, heimskringla.no «Kampens ild» = sverd «Blodorm» = sverd «Fornjots sønn» (jotnen Æge) = vinden «Likgjøk» = ravn «Himmelfjell» = skyer «Månens søster» = solen «Odins galge» = tre «Harmdugg» = tårer En del av Snorres Edda heter Skaldskaparmál («Skaldskapslære»), en lærebok for skalder med eksempler på mytologiske kjenninger. Snorre forteller at stikkvåpen som sverd og spyd ble lignet med ormer og fisk. Et sverd er smalt, og det biter. En orm er smal, og den biter. Derfor kan «sverd» kalles «orm». Ormen har skjell og kalles «lyngfisk». Derfor kan også et sverd kalles «lyngfisk». Blod er som vann en væske. Derfor kan «han som vanner lyngfisken» bety «en kriger»; han hogger med sverdet så blodet renner. Dette en en fem ledds kjenning, og flere bør det ikke være, sier Snorre. Å kalle «strid» for «spydbrak» er en kjenning. Sverdet kan da kalles «spydbraks orm».Skaldskaparmål hin skamma]</ref>
Ett sverd het Fiskhryggr («fiskerygg»). Blant kjenninger for «sverd» brukes sammensetninger som vignaðr og róglinnr («stridsorm»), valnáðr, («valens orm», «slagmarkens orm»), randar linnr («skjoldets lindorm»), sárlax («sårlaks»), Hildar gotva sikr ((valkyrien) «Hilds rustnings sik»), hræbirtingr («liklaks»), hjaldrseiðr («stridens sei»), geirveðrs seiðr, («spydværets [dvs. kampens] sei»).Håkan Rydving og Stefan Olsson: Krig og fred i vendel- och vikingatida traditioner (s. 26)
«Heimdalls hode» var en kjenning for «sverd». Selv ble han gjennomboret av et mannehode, og et hode kunne derfor kalles «Heimdalls skjebne». «Heimdalls sverd» benyttes også som kjenning for «hode». Sverdet kunne være en «sårstav» som kløvet «hodehårets hauger», dvs. hodeskallene. Sjøfolk var «skipslastens plankers beboere», der «skipslastens planker» var fartøyet, mens «beboerne» var mannskapet.Peter Hallberg: Epoker og diktere (s. 185) «Ild» kunne kalles «Halvs bane», for Halv i fornaldersagaen Halvs saga og halvsrekkene omkom da hans stefar Åsmund brente ham inne. Niels Chr. Brøgger: Nordens demring (s. 270)
Flest kjenninger i en tekst finnes i Det første kvadet om Helge Hundingsbane, en hyllest til en høvding, fylt med storslagen retorikk der helten har en hard «sinnets eikenøtt» (= hjerte) og meier med sin «sårlue» (= sverd) ned «Hugins bygg» («ravnens føde» = et lik) til glede for «Odins tisper» (= ulver).Peter Hallberg: Epoker og diktere (s. 183)
Om man tenkte sig en kriger som et tre, blev sverdet greinen på treet. «Krigeren» kunne derfor også kalles «sverdtreet». Men et sverd som hugger, kan tenkes som en ild som svir og etterlater sår. Et sverd kunne derfor kalles «sårild», og «Der stod sårild-treet» skulle forstås som «Der stod krigeren». Odin ble sagt en gang å ha hengt seg i verdenstreet Yggdrasil for å få visdom. Et tre kan derfor også kalles «Odins galge». Kjenningen «sårild-Odinsgalgen» betød dermed også «sverdtreet» og dermed «krigeren (med sitt sverd)».«Kenning»
Som kjenning for «gull» kunne skaldene si: «Fullas hodepryd» fordi åsynjen Fulla gikk med et gullsmykke rundt hodet. «Frodes mel» fordi kong Frode hadde en kvern som jotunkvinnene Fenja og Menja kvernet gull av, «otergjeld» fordi Loke, Odin og Høner engang måtte dekke et oterskinn med gull for å kjøpe seg fri,«Reidmar og hans sønner», Volsungesagaen kap. 5 og «velsk korn» kjent fra Tjurkö-brakteaten fra rundt år 500. Snorre forklarte «jotnenes språk» som kjenning for «gull» ved å vise til en ellers ukjent myte om at jotnene delte gull mellom seg, slik at enhver fikk beholde det han kunne få plass til i munnen.Bergsveinn Birgisson: Inn i skaldens sinn UiB 2007 (s. 46)
Kjenninger kunne bli så innfløkte at de fremstår som bortimot ugjennomtrengelige. Den lengste, overleverte kjenningen består av åtte led: nausta blakks hlémána gífrs drifu gimslöngvir, og finnes i dråpa om Toralv Skolmsson (Þórálfs drápa Skólmssonar), gjengitt i Håkon den godes saga, der Toralv Skolmsson er blant deltagerne i slaget ved Fitjar på Stord omkring 961. Kjenningen betyr rett og slett «krigeren», men er omskrevet til «kasteren av ilden fra jotnekonens storm fra den beskyttende månen hos naustenes hest».Kjenninger for «kriger»
En kortere kjenning for «kriger» er «kampens trestamme». Øyvind Skaldespiller hyllet kong Håkon den gode med kjenningen «Ales galtes stormbyges trestamme» - der «Ales galte» henspiller på sagnkongen Ales hjelm, kjent under navnet «Hildesvin» eller «Hildegalt». Det neste leddet ble dermed «hjelmens stormbyge», som var en kjenning for «kamp» - en stormbyge av spyd og piler. Det tredje leddet ble dermed «kampens trestamme» - dvs. krigeren.Peter Hallberg: Epoker og diktere (s. 185), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-1663-6
Noen kjenninger er feilslåtte, som når Egil Skallagrimsson kaller England for hreinbraut («reinsdyr-vei»), enda det ikke finnes reinsdyr i England; og Gisle Sursson kaller sin hustrus hånd for «spydets høysete», selv om spyd ikke bæres av kvinner.Bergsveinn Birgisson: Inn i skaldens sinn UiB 2007 (s. 51)
I Arinbjørnkvadet<Ref>[https://www.heimskringla.no/wiki/Kvadet_om_Arinbj%C3%B8rn Kvadet om Arinbjørn, heimskringla.no fokuserer Egil Skallagrimson på det skremmende blikket til Eirik Blodøks, der hans øye beskrives med kjenningen ennimáni («panne-måne»).Lennart Breitholtz: Epoker og diktere 1, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6 (s. 187) Fra vers 5: Blidt var ei det blikk å se, som slangeskarpt skjøt fra Eriks øyenhår.
Se også Skaldekvad Perifrase
Referanser
Eksterne lenker «Den norsk-islandske skjaldedigtning» og «Carmina Scaldica» fra «Kulturformidlingen Norrøne Tekster og Kvad».
Kategori:Vikingtiden Kategori:Norrøne versemål