Nikolai Frederik Severin Grundtvig, best kjent som N.F.S. Grundtvig (1783–1872) var en dansk prest, forfatter, filosof, historiker, salmedikter, folkeopplyser og politiker.
Han er en av de mest betydningsfulle personer i dansk historie, og for utviklingen av dansk identitet og nasjonalfølelse på 1800-tallet. I Norge er han særlig kjent som salmedikter og som mannen bak folkehøgskolen.
Bakgrunn Grundtvig var yngste sønn av sognepresten Johan Ottosen Grundtvig i Udby sogn ved Vordingborg, og og hans kone Catherine Marie Bang. Grundtvig hadde tre brødre - Otto, Jacob og Niels - og en søster, Ulrikke Eleonora. Jacob (1775-1800) og Niels (1777-1803) døde begge kort etter ankomst til Fort Christiansborg, den dansk-norske kolonien på Gullkysten,Grundtvigs brødre i Ghana, Gullkysten mens Otto (1772-1843) ble prest i Gladsaxe.Otto Grundtvigs gravstein, Gladsaxe Ulrikke Eleonora (1782-1805) døde av sykdom.Ulrikke Eleonora Grundtvig Som niåring ble N.F.S. Grundtvig sendt til Vejle der han fikk privatundervisning som forberedelse til latinskolen i Århus. Han tok en god eksamen derfraClaus Bjørn: «Grundtvig og grundtvigianismen», Fra reaktion til grundlov (s. 271-82), Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, bind 10, 2003 og tok deretter fatt på teologistudiet i København. Som student leste han mye, spilte iblant hasard og tok en utmerket embedseksamen uten å ha vist noen større interesse for faget. Hans fetter Henrik Steffens inspirerte ham til å skrive selv,Flemming Lundgreen-Nielsen: «Rød og hvid i Billedsalen. Grundtvigs døds- og mindedigte», i Grundtvig-Studier, 1981 og da Steffens døde mange år senere, priste Grundtvig sin fetter i en dråpa som «lynildsmannen» som hadde vekket hans åndelige bevissthet. Grundtvigs dråpa om Henrik Steffens, februar 1845
Grundtvig var preget av opplysningstidens kristendomsforståelse, men som huslærer på Egeløkke herregårdEgeløkke herregård på Langeland i 1805 forelsket han seg så håpløst i husets frue, Constance Leth, at han åpnet seg for romantikkens filosofi og diktning, slik han hadde møtt den hos Henrik Steffens, Adam Oehlenschläger, Goethe og Schelling. Han så for seg å vekke det danske folk ved hjelp av norrøn mytologi og kristendommen, som han jevnstilte: «Høye Odin, hvite Krist, slettet ut er eders tvist, begge sønner av Allfader».Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 217), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7 I 1808 forlot han Egeløkke og dro til København der han arbeidet som lærer, skrev om norrøn mytologi, og ble kjent for innskriften på minnestøttenMinnesmerket på Sjællands odde på Sjællands odde for de falne fra linjeskipet «Prinds Christian».Innskriften på minnestøtten på Sjællands odde Da hans far ba ham bli hans kapellan, måtte Grundtvig først ordineres, og det skjedde med prøveprekenen «Hvi er Herrens ord forsvundet af hans Hus?»Bjørn, Claus: «Fra Udby til Vartov» i Danmarkshistorien på lex.dk. Hentet 6. februar 2023 fra 17. mars 1810 stod han 26 år gammel i den nesten tomme Regenskirken i København og angrep samtidens prester for deres dårlige prekener. Det var ikke lenger Kristi ord som ble forkynt, bare «forfengelig snakk om alskens småting på jord». I stedet gjaldt det å «mandigen svinge ordets kraftige sverd mot synd og vantro, uten å akte på tidens lettsindige spott». Etterpå utga Grundtvig prekenen, og vakte da slik oppsikt at en gruppe københavnske geistlige klaget ham inn for kanselliet for å ha kritisert prestestanden. Til sist måtte universitetets rektor gi ham en reprimande for den samme prekenen som sensor, professor P.E. Müller, hadde gitt karakteren «utmerkelse».Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 216)
I alt dette oppstyret utsatte Grundtvig å dra hjem til foreldrene. Han ble hjemsøkt av eksistensielle spørsmål, «som en hammer som knuser klipper», om han selv var en kristen? Grundtvig var bipolar og fant seg snart fanget i angstanfall og hallusinasjoner som førte ham til randen av galskap. Venner sørget for at han kom hjem til Udby, der han gradvis gjenfant roen og troen. Denne krisen i 1810/11 ble et skille som sendte livet hans i en ny retning. I 1812 utga han Verdenskrønike der han kritiserte opplysningstiden som «det ravgale (= sprøytegale) århundre», der folk angivelig regnet det for «opplysning» å forkaste troen. Igjen vakte hans ytringer stor oppsikt og forårsaket en rekke feider. Det ble vanskeligere for ham å holde prekener, siden mange prester ikke ville se ham. Selv tok han avstand fra både pietister og rasjonalistiske prester.Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 217-19)
Fra 1810 og frem til farens død i 1813 bodde Grundtvig som hans kapellan i sitt barndomshjem i Udby, i de rommene som i dag vises frem som hans minnestuer.Louise Højmark: «Grundtvigs uforløste kjærlighet forløste hans diktekunst», Kristeligt Dagblad 16. juli 2016 thumb|Grundtvigs minnestuer i Udby, der han vokste opp og bodde flere år som voksen. Reformator I økende grad viet Grundtvig seg til et kall der han opplevde seg selv som kirkens reformator. Sammen med to andre unge teologer, A.G. Rudelbach og J.C. Lindberg begynte han i mars 1825 å utgi Teologisk Maanedsskrift, der kampen mot rasjonalismen og «opplysningens ukristelighet» er klart formulert. Grundtvig var skremt over at opplysningstiden var opptatt av menneskelivets og moralens verdi uten å se det fra evighetens synsvinkel. Han ville låse samtidens teologer fast til en holdning de var i ferd med å forlate, til fordel for rasjonalismen med sin tolkning av bibelske skrifter og kirkens dogmer så de lot seg forstå med fornuften. Moralen ble ansett som forankret i religionen, men det ble også lagt vekt på «Christendommens historiske Sandheder», slik som apostlenes beretning om Jesu liv. Grundtvig selv hadde gjort «en makeløs oppdagelse», idet han hadde fått for seg at «kirken» var en realitet før Bibelen. Ut fra dette synspunktet kunne ikke han lenger vise til Bibelens ord som garantist kristendommens troverdighet.Jens Rasmussen: Grundtvig og Rationalisterne (s. 95)
I 1826 utga skriftteologen, professor H.N. Clausen, verket Catholicismens og Protestantismens Kirkeforfatning, Lære og Ritus. Clausen hevdet her at protestantismen bygger på Bibelens ord som avdekker Jesu ånd, mens katolisismen bygger på en kirkelig autoritetstro som Clausen tok avstand fra. Bare noen uker senere utga Grundtvig et tilsvar, Kirkens Gienmæle. Egentlig interesserte han seg lite for Clausens verk, men så det som en anledning til å presentere sitt eget prosjekt, å finne kirkens grunnvoll eller lære, slik han fant den i den apostoliske trosbekjennelse. Han skrev at den var «et snurrig luftkastell, den protestantiske kirke professor Clausen går fruktsommelig med, og så narraktig en tro har det neppe vært i verden, som at en bok på én gang kan være sine leseres kunnskapskilde og trosregel, og tillike kluten til å tørke sko med». Grundtvig var dypt skuffet over at Clausen ikke tok en åndelig kamp mot ham, men i stedet anla injuriesak. Denne vant Clausen, og i oktober 1826 ble Grundtvig idømt bøte og fremtidig sensur. I mai samme år hadde han frasagt seg sin prestestilling, delvis i protest mot å måtte preke det han oppfattet som «falsk lære» i tråd med statskirkens rammer. Et avgjørende moment var også at han ikke fikk tillatelse til å bruke sitt eget sanghefte ved feiringen av den danske kirkes tusenårsfest i mai 1826.Jens Rasmussen: Grundtvig og Rationalisterne (s. 98-102)
Han fikk med årene flere tilhengere, og i 1831 sendte rundt 150 av dem søknad til kongen om å få opprette en frimenighet med Grundtvig som prest. Dette ble avslått, men Grundtvig fikk lov til å preke til aftensang i den da tyske Marmorkirken. Kirkelige handlinger fikk han ikke utføre.Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 222) thumb|Grundtvig, 1820.
Frihet som livsbetingelse I 1828 var Grundtvig i audiens hos kong Frederik 6. som spurte hva han arbeidet med for tiden. Svaret var «ingenting», men han la til at han ingen planer hadde heller, om da ikke det behaget majesteten å sende ham til England for å granske angelsaksiske håndskrifter med tilknytning til Danmarks oldtid. Kongen sørget for midler, og somrene 1829-31 tilbrakte Grundtvig i England. Han fikk stor sans for den engelske aktivitetstrangen som ga seg utslag i betydelig skipsfart og dampdrevne fabrikker. I dette så Grundtvig et utslag av «Nordens kjempeånd», og kanskje denne ånden også lot seg gjenopplive i Danmark? Han anså engelskmennenes personlige frihet som det utløsende for denne handlekraften, og stilte heretter krav om frihet på alle områder: Pressefrihet, skolefrihet, kirkelig frihet: Frihet la være vårt løsen i nord, frihet for Loke såvel som for Tor.Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 223-24)
Som tidligere søkte han sine kilder i norrøn mytologi, og mente her å finne svar på hva et menneske er. «Folkesjelen» var Grundtvigs romantiske motvekt til den borgerlige, opplysningspregede selvforståelsen med sin dyrkelse av fornuften og Schlegels opphøyelse av «jeg»-følelsen. Det ble et kall for Grundtvig å formidle norrøn mytologi som del av folkets levende historie.<ref>[https://books.google.no/books?id=n6AfCAAAQBAJ&pg=PT103&lpg=PT103&dq=n.f.s.+grundtvig+folkesj%C3%A6len&source=bl&ots=L2lVLR1FaF&sig=ACfU3U1HAf5yFB_-QnjNOpjgzbhiHlcTzg&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjR-I-s9YP9AhUiiIsKHc-eCWYQ6AF6BAghEAM#v=onepage&q=n.f.s.%20grundtvig%20folkesj%C3%A6len&f=false Lars Albinus: Studium Generale]</ref> Slik mennesket har sin livskraft i sin ånd, bindes et folkeslag sammen av «folkeånden» som uttrykkes i dette folkets særlige myter, språk og historie. Myter var for Grundtvig ikke bare overtro, men uttrykk for det folkets høyeste åndelige forestillinger, og for et livssyn der menneskelivet oppfattes som en kamp mellom det edle mot det usle. I Haandbog i Verdenshistorie, der første bind utkom i 1833, presenterte han sitt nye menneske- og historiesyn. Historiens mål var for ham «forklaring av menneskelivet», et brudd med hans tidligere lutherske bibeltroskap. Nå mente han at menneskelivet hadde hatt verdi også før kristendommens komme, og at et sant menneskeliv er forutsetningen for å oppnå et kristent liv: «Menneske først og kristen så».Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 225) I Vartovbogen 1947 skrev biskop Henning Høirup (1909-95)Harding, Merete; Lindhardt, P. G.: «Henning Høirup» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 20. mars 2023 fra en avhandling kalt «Menneske først-. En Grundtvig-Holberg Studie» der han påviser at Grundtvig kan ha hentet dette fra Ludvig Holberg, som i Moralske Tanker fra 1744 skrev at «Børn maa giøres til Mennesker, førend de blive Christne», noe Holberg trolig har lånt fra Hans Egedes bok Det gamle Grønlands Nye Perlustration fra 1741.Hans Egede: Det gamle Grønlands nye perlustration]</ref> Egede skrev her med tanke på sin misjonsvirksomhet at «Folk maa først giøres til fornuftige Mennisker, førend man kand giøre dem til Christne Mennisker».<ref>[https://tidsskrift.dk/grs/article/view/16400 K.E. Bugge: «Menneske først - Grundtvig og hedningemissionen» (s. 118), Tidsskrift.dk
Salmene