thumb|Gazastripen Gazastripen, eller Gazastripa, er en smal landstripe på østkysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). Arealet er på 360 km², og innbyggertallet 2 millioner (i 2020). Gazastripen bebos av palestinere, og fra 2007 har terrororganisasjonen Hamas styrt Gazastripen. Flertallet av innbyggerne er flyktninger fra den arabisk-israelske krig i 1948 og deres etterkommere.
På grunn av Israels kontroll over grenser, luftrom og territorialfarvann regnet FN, USA og de fleste andre land Gazastripen for å være under israelsk okkupasjon. Israel bestrider dette.
Egypt styrte Gazastripen fra 1948 og frem til seksdagerskrigen i 1967. Israel okkuperte og styrte Gazastripen fra 1967 til 2005, da trakk Israel seg ut og overlot styret til Den palestinske selvstyremyndigheten. Etter at Fatah og Hamas røk uklare i 2007, har Hamas styrt området.
Israel innførte sammen med Egypt en blokade i 2007 og kontrollerer stripens luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner. Rafah-overgangen kontrolleres av Egypt. I begynnelsen var blokaden omfattende, men ble gradvis lettet og har siden 2011 kun begrenset innførsel av materialer som kan benyttes til produksjon av våpen. Blokaden har ikke hindret Hamas i gradvis å bygge opp en viss militær kapasitet.
Det har vært krigshandlinger mellom Hamas og Israel i 2008, 2014, 2021 og 2023–25.
Israel ønsket etter uttrekkingen i 2005 å få anerkjent grensen mot Gaza som internasjonal grense. Dette ble avvist også av USA fordi Israel da kunne definere Gazastripen som Palestina mens en fremtidig forhandlet løsning også skulle inkludere Vestbredden og Jerusalem. Gazastripen har etter dette stadig status som okkupert område. I 2011 konkluderte FNs uavhengige ekspertgruppe til Israels blokade var lovlig stridsmiddel fra okkupasjonsmaktens side gitt at konsekvensene for sivilbefolkningen er proporsjonal til det militære formålet.
Historie miniatyr|Guvernement i Gaza
Osmansk og britisk kontroll (1517–1948) I 1517 ble Gaza en del av Det osmanske rike og forble det frem til første verdenskrig.
På begynnelsen av 1800-tallet var Gaza kulturelt dominert av nabolandet Egypt. Selv om det var en del av Det osmanske rike, var en stor del av innbyggerne egyptere som hadde flyktet fra politisk uro.LA Times
Regionen var åsted for kamper under første verdenskrig mellom Storbritannia og Det osmanske rike. Gaza, som kontrollerte kystruter, ble tatt av britene i det tredje slaget om Gaza 7. november 1917. Den britiske regjering har støttet finansielt vedlikeholdet av graver for britiske soldater som falt der.http://www.cwgc.org/search/cemetery_details.aspx?cemetery=71701&mode=1
Etter første verdenskrig ble Gaza en del av Storbritannias mandatområde under ledelse av Nasjonenes Forbund. Det var noen få jøder bosatt i Gaza inntil de palestinske opprørene i 1929, da de ble tvunget til å forlate Gaza. Etter dette forbød britene jøder å leve i området. Noen vendte allikevel tilbake og etablerte i 1946 kibbutzen Kfar Darom nær den egyptiske grensen. Britisk styre av Palestina endte med den arabisk-israelske krig i 1948.
Egyptisk kontroll (1948–1967) I henhold til FNs delingsplan (FN-resolusjon 181) i 1947, skulle Gaza-området bli en del av en ny palestinsk stat. Etter at det britiske mandatområdet var oppløst og etter borgerkrigen i Palestina 1947–48, erklærte Israel sin uavhengighet 14. mai 1948. Den egyptiske hæren rykket inn i området fra syd og slik startet den arabisk-israelske krig i 1948.
Gazastripen slik den er kjent i dag, er et produkt av den påfølgende våpenhvilen mellom Egypt og Israel og er ofte referert til som den Grønne linjen. Egypt okkuperte stripen fra 1949 (kun avbrutt av fire måneders okkupasjon av Israel under Suez-krisen i 1956) til 1967. Stripens befolkning fikk tilsig av palestinske arabere som flyktet fra Israel under kampene.
På slutten av krigen ble en All-Palestinsk regjering (Arabisk: حكومة عموم فلسطين hukumat 'umum Filastin) proklamert i Gaza by 22. september 1948 av Den arabiske liga. Dette ble oppfattet som et forsøk fra Ligaen på å begrense den transjordanske innflytelse på det palestinske problemet. Regjeringen ble ikke akseptert av transjordanske myndigheter og heller ikke av noe ikke-arabisk land. Regjeringen var lite annet enn en egyptisk-kontrollert marionettregjering og flyttet snart til Kairo. Palestinere som bodde på Gazastripen eller i Egypt fikk All-Palestinske pass inntil 1959, da Gamal Abdel Nasser avsatte regjeringen.
Egypt annekterte aldri Gazastripen, men administrerte det gjennom en militærguvernør.The History Channel Flyktningene fikk aldri egyptisk statsborgerskap.
Under Suezkrisen i november 1956 ble Gazastripen og Sinaihalvøya tatt av israelske tropper. Internasjonalt press tvang snart Israel til å trekke seg tilbake. FN-styrken UNEF I (United Nations Emergency Force) ble etablert etter Suezkrisen av FNs generalforsamling ved resolusjon 1001 (ES-I) av 7. november 1956. Styrken skulle påse at fiendtlighetene holdt opp og at Frankrike, Storbritannia og Israel trakk seg tilbake fra Egypts territorium. Videre skulle FN-styrken overvåke våpenhvilen og stå som en buffer mellom israelske og egyptiske styrker.«Mandate», United Nations Peacekeeping. Styrken var utstasjonert til 1967.
Under Nasser var Gaza et liberalt område med et vestlig preg der kvinner gikk i korte skjørte og egyptere handlet taxfree.
Israelsk kontroll (1967–1994) Israel okkuperte Gazastripen igjen fra juni 1967 under seksdagerskrigen. Den militære okkupasjonen varte i frem til 1994. Etter 1994, i henhold til Oslo-avtalen, skulle Israel fortsatt beholde luftkontroll, kontroll over territoriale vannforsyninger, kontroll over adgang til havner, kontroll over folketellinger, kontroll over utlendingers adgang til stedet, import/eksport samt skattessytemet.The scope of Israeli control in the Gaza Strip, B'Tselem.
Under den israelske okkupasjonen skapte Israel en bosettersone, Gush Katif, i det sydvestlige hjørnet av stripen nær Rafah og den egyptiske grensen. Tilsammen ble 21 områder med settlere opprettet på Gazastripen. Disse utgjorde rundt 20 % av det totale territoriet. Foruten å ha ideologiske årsaker til å være der, hjalp bosettersonene også Israel med sikkerheten i området. Gazastripen var under israelsk militær administrasjon inntil 1994. I løpet av den perioden hadde den militære administrasjonen også ansvaret for vedlikehold av sivile fasiliteter og tjenester.
I mars 1979 undertegnet Israel og Egypt den egyptisk-israelske fredsavtalen. Avtalen medførte blant annet at Israels hær og israelske sivile trakk seg ut av Sinaihalvøya, som Israel hadde erobret i seksdagerskrigen. Gazas endelige status ble ikke tatt hånd om av avtalen. Avtalen medførte ingen løsning når det gjaldt uenighet om de internasjonale grensene mellom Gazastripen og Egypt. Egypt gav avkall på alle territorielle krav på regionen utenom de internasjonale grensene.
I mai 1994, etter den palestinsk-israelske overenskomsten kjent som Oslo-avtalen, fant det sted en gradvis overføring av makt fra Israel til de palestinske myndigheter. Mye av stripen (unntakene var nybyggerområdene og de militære områdene) kom under palestinsk kontroll. De israelske styrkene forlot Gaza by og andre byområder. De palestinske myndigheter, ledet av Yasir Arafat, valgte Gaza by som sitt første hovedkvarter. I september 1995 undertegnet Israel og PLO avtalene om Vestbredden og Gazastripen, noe som utvidet de palestinske myndigheters kontroll til de fleste byene på vestbredden. Avtalen etablerte også et valgt palestinske nasjonalt råd med 88 medlemmer som holdt sin første samling i Gaza i mars 1996.
Det palestinske styret av Gazastripen og Vestbredden under ledelse av Arafat led under alvorlig vanstyre og korrupsjon. Bestikkelser ble brukt for å bringe varer ut og inn av Gazastripen, mens ledere i sikkerhetsstyrkene tjente godt på investeringer i byggebransjen. Eksempler er Great Arab Company for Investment and Development, al-Motawaset Company og al-Sheik Zayid byggeprosjektet.The Atlantic
Den palestinske selvstyremyndighetens kontroll (1994–2007) I henhold til Oslo-avtalen tok de palestinske myndigheter administrativ kontroll over Gazastripen (utenom nybyggerområder og militære områder) i 1994. Etter den totale israelske uttrekningen 12. september 2005 av militære styrker og nybyggere hadde de palestinske myndigheter total administrativ kontroll på Gazastripen fra denne dato.
Den andre intifada brøt ut i september 2000. I februar 2005 stemte den israelske regjering for å implementere Israels unilaterale uttrekking fra Gazastripen. Planen ble implementert 15. august 2005 (dagen etter Tisha B'av) og var fullført 12. september 2005. I henhold til planen skulle alle israelske nybyggerområder på Gazastripen, fire områder på Vestbredden og Erez-området fjernes. Dette medførte flytting av israelske settlere. Dessuten skulle alle israelske baser fjernes. 12. september annonserte den israelske regjering at israelsk militært styre på Gazastripen var over.
Israels statsminister Ariel Sharon ønsket å få grensen mellom Gazastripen og Israel til å bli internasjonalt anerkjent som Israels grense, og at okkupasjonen dermed opphørte. I et besøk i Det hvite hus fikk han ikke president George W. Bush med på dette.Cecilie Hellestveit i podcastintervju med Fredrik Græsvik, 8. februar 2024.
For å unngå beskyldninger om at landet fortsatt okkuperte deler av Gazastripen, trakk Israel seg også vekk fra Philadelphiruten, som er en smal stripe som ligger ved Gazastripens grense mot Egypt. I henhold til Osloavtalen skulle Philadelphiruten fortsatt ha ligget under Israel for å forhindre smugling av varer (som ammunisjon) og mennesker over grensen. Egypt hadde gått med på å patruljere sin side av grensen, og det var således håp om at målet skulle nås. Imidlertid beholdt Israel kontrollen over grenseoverganger inn og ut av Gaza. Også Rafah-overgangen mellom Egypt og Gaza ble overvåket av israelske styrker ved hjelp av overvåkingskameraer. Offisielle dokumenter som pass, ID-kort, eksport/importpapirer og mye annet må først godkjennes av den israelske hær.
Etter den israelske tilbaketrekkingen har grenseovergangen i Rafah blitt kontrollert av EU Border Assistance Mission Rafah med mandat i en avtale som ble endelig ratifisert i november 2005. Israel hadde fortsatt kontroll over aktiviteter som involverte transport gjennom Israel; dette gjaldt også luftrom og adgang til havner i Gaza. Israelske myndigheter tar seg også av så vel immigrasjon og emigrasjon fra Gaza via Israel som utlendingers innreise via Israel og import og eksport via Israel.
Konflikt med Israel 2004
Hamas-styre (etter valget i 2006) I valget av representanter til de palestinske selvstyremyndighetene 25. januar 2006 fikk Hamas et flertall på 42,9 % av stemmene og 74 av 132 seter i forsamlingen (56 %).Counting underway in Palestinian elections, International Herald Tribune, 1/25/2006.Election officials reduce Hamas seats by two, ABC News Online, 1/30/2006.
Da Hamas tok over makten den etterfølgende måneden, nektet organisasjonen å anerkjenne internasjonale krav om at vold skulle opphøre og at Israel skulle anerkjennes. I april reagerte flere nasjoner, deriblant USA, ved å kutte av direkte støtte til den palestinske regjeringen, selv om noe av pengene ble omdirigert til humanitære organisasjoner som ikke hadde noen kontakt med Hamas-regjeringen.U.S. and Europe Halt Aid to Palestinian Government, 4/8/2006 Den påfølgende politiske uorden og økonomiske stagnasjonen ledet til at mange palestinere emigrerte fra Gazastripen.More Palestinians flee homelands, Sarah El Deeb, Associated Press, December 9, 2006.
Hamas' forløper Mujama al-Islamyia bygget opp blant annet velferdstjenester.
Hamas fordriver Fatah i 2007