Krimkrigen, 1853–1856, var en krig mellom Russland på den ene siden og «Europas syke mann», Det osmanske riket med sine forbundsfeller Frankrike, Storbritannia og Sardinia på den andre.
Krigen startet som den tiende russisk-tyrkiske krig, men den økende russiske innflytelsen på Balkan og Russlands ønske om tilgang til Middelhavet via Dardanellene på bekostning av det vaklende osmanske riket førte til at de allierte grep inn i konflikten. Også religiøse motiver spilte inn. Tsar Nikolaj I av Russland mente at den ortodokse kirke var blitt ydmyket da osmanene hadde gitt den katolske kirke adgang til Det hellige land.
Krigen utspilte seg hovedsakelig på Krimhalvøya, men også i Azovhavet (beleiringen av Taganrog) og Østersjøen (beleiring av Sveaborg og Bomarsund). Britene angrep også Finland (som lå under den russiske kronen). Unionen mellom Sverige og Norge erklærte seg nøytral den 15. desember 1853 og nøytralitetsvern ble opprettet, blant annet på den nye festningen på Kaholmene ved Drøbak.
Kamphandlingene var preget av nyvinninger innen våpenteknologi og nye hjelpemidler for hæren, blant annet telegraf og jernbane. Som den første moderne stillingskrigen hadde Krimkrigen svært høye tapstall, men de fleste tapene kom som følge av epidemier (kolera, dysenteri og «krimsjuke», en form for influensa), kulde og feilaktig sårbehandling. Den elendige pasientbehandlingen ble åpenbar for samtiden, og erfaringene under Krimkrigen førte til en reform av det britiske militære sanitetsvesenet. Sentral i dette arbeidet var Florence Nightingale, som i sterk grad bidro til å utvikle den moderne sykepleien basert på erfaringene fra Krimkrigen.
Krigens mest intense fase var over etter at franske styrker erobret Fort Malakov ved Sevastopol 8. september 1855. I fredstraktaten som ble underskrevet ved Paris-kongressen 30. mars 1856, måtte Russland som tapende part godta tunge betingelser, men de ble ikke varige. De fleste territorier begge parter hadde okkupert, ble tilbakeført til sine opprinnelige overherredømmer.
Bakgrunn og opptakt til krigen Strid over Det hellige land Hendelsesforløpet som førte til at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Russland den 27. mars og 28. mars 1854 Kinglake (1863:354), kan spores tilbake til det franske statskuppet i 1851. Napoleon III av Frankrike ønsket å gjenreise Frankrikes storhet og utnevnte en glødende katolsk ambassadør, Marquis Charles de La Valette, til Det osmanske rike, i et forsøk på tvinge de muslimske osmanene til å anerkjenne Frankrike og den Romersk katolske kirke som «suveren autoritet» over den kristne befolkningen i Palestina.Royle. Side 19
thumb|Sultan Abdülmecid av Det osmanske rike. Russland motsatte seg dette franske fremstøtet. Med henvisning til to tidligere avtaler, i 1757 og 1774, brøt osmanene den franske avtalen og krevde at Russland skulle beskytte de ortodokse kristne i Det osmanske riket. Det russiske keiserdømmet ønsket landevinninger på bekostning av Det osmanske riket og var villig til å dele det svake riket med England, men hverken England eller Frankrike ønsket noen utvidelse av Russlands makt ned mot Middelhavet. Både England og Frankrike hadde derfor interesse av å støtte osmanene mot det russiske presset.
Napoleon III svarte med en styrkedemonstrasjon ved å sende krigsskipet «Charlemagne» til Svartehavet, noe som i seg selv var en overtredelse av Londonavtalen i 1841. Denne avtalen krevde at alle ikke-tyrkiske skip måtte ha Tyrkias tillatelse for å passere sundene ved Bosporos og Dardanellene. Den franske maktdemonstrasjonen, aggressivt diplomati og penger fikk sultan Abdülmecid til å akseptere en ny avtale som bekreftet at Frankrike og Den romersk-katolske kirke var den øverste kristne autoritet i Palestina, med kontroll over kristne hellige steder og nøklene til Fødselskirken, tidligere holdt av Den ortodokse kirke i Jerusalem.Royle. Side 20
Tsar Nikolaj I av Russland mobiliserte deretter 4. og 5. armékorps langs Donau og fikk sin utenriksminister grev Karl Robert von Nesselrode til å innlede samtaler med osmanene. Nesselrode betrodde seg til George Hamilton Seymour, den britiske ambassadør i St. Petersburg:
«[Striden over de hellige stedene] har tatt en ny form. Den urett som er begått mot den greske kirke, ville det vært ønskelig å forhindre hadde skjedd, og følgelig må målet nå være å finne en løsning på disse feilgrepene. Suksessen til de franske forhandlingene i Konstantinopel kan utelukkende bli tilskrevet intriger og vold – vold, som har blitt antatt å være kongers ultima ratio (siste utveg), har vi nå sett være det middel den nåværende herskeren av Frankrike har hatt for vane til å benytte ved første anledning.»Royle. Side 21. Oversettelse ved Wikipedia.
thumb|Den russiske ambassadør Nesselrode. Da konflikten oppsto over spørsmålet om de hellige stedene, innledet Nikolaj I og utenriksminister Nesselrode en diplomatisk offensiv. De ønsket å forhindre at verken Storbritannia eller Frankrike blandet seg inn i konflikter mellom Russland og Det osmanske riket, eller at de skulle alliere seg.
Tsar Nikolaj begynte å fri til Storbritannia gjennom samtaler med ambassadør Seymour i januar og februar 1853. Tsaren hevdet at han ikke lenger ønsket å utvide Det russiske keiserdømmet, men at han hadde forpliktelser til kristne samfunn i Det osmanske riket. Tsaren sendte deretter en diplomat, prins Aleksandr Mensjikov, på spesielt oppdrag til den osmanske Høyporten. I tidligere avtaler var sultanen forpliktet til «å beskytte den kristne religion og dens kirker». Mensjikov forsøkte å forhandle fram en ny avtale, en formell traktat med fullmakt som en internasjonal avtale, der osmanene ville gi Russland samme rett til innblanding i saker som angikk den ortodokse religion, som Frankrike nylig hadde fått hva gjaldt den katolske kirke.Jelavich, Barbara (2004): Russia's Balkan Entanglements, 1806-1914. Cambridge, England: Cambridge University Press. ss. 118–122. ISBN 9780521522502. En slik avtale ville gjøre det mulig for Russland å kontrollere den ortodokse kirkes hierarkiske posisjon i Det osmanske riket. Mensjikov kom til Konstantinopel den 16. februar 1853 på det dampdrevne krigsskipet «Gromovnik». Mensjikov brøt protokoll ved Høyporten, da han ved sitt første møte med sultanen ved den offisielle velkomsten fornærmet tyrkerne ved å opptre i sivile klær, og ikke i sedvanlig tradisjonell militæruniform. Deretter fordømte han osmanenes innrømmelser overfor franskmennene. Han krevde også at høytstående osmanske tjenestemenn ble byttet ut, særlig den ottomanske utenriksministeren Fuad Efendi.
Den britiske ambassaden i Konstantinopel var på denne tiden ledet av Hugh Rose, britenes chargé d'affaires, etter at ambassadør Stratford Canning hadde forlatt Konstantinopel i januar 1853. Ved å benytte seg av sine omfattende kontakter innen Det osmanske riket skaffet Rose etterretning om de russiske troppebevegelsene langs grensen av Donau og ble bekymret for omfanget av Mensjikovs besøk ved Høyporten. Ved å benytte sin myndighet som britisk representant hos osmanene beordret Rose en britisk skvadron av krigsskip på Malta å seile gjennom det østlige Middelhavet mot Konstantinopel. Rose fikk imidlertid ikke støtte fra kommandanten for flåten, viseadmiral Whitley Dundas, som nektet å forlate øya. Han følte seg krenket av at diplomaten blandet seg inn i admiralitetets gjøremål. Innen én uke var Roses ordrer kansellert, og kun franskmennene sendte en marinestyrke for å støtte osmanene.
De første fiendtlighetene thumb|Sjøslaget ved Sinope, maleri ved Ivan Ajvazovskij. I februar 1853 ble lord Stratford gjeninnsatt som ambassadør til Det osmanske riket. Den britiske regjeringen, ved statsminister lord Aberdeen, sendte ham på nytt østover, og han kom frem til Konstantinopel den 5. april 1853. Han lyktes i å overtale sultanen til avslå det russiske avtaleforslaget, som ville svekke tyrkernes uavhengighet. Opposisjonslederen i det britiske underhuset, Benjamin Disraeli klandret Aberdeen og Stratford for å gjøre krig uunngåelig. Dette førte til en prosess der Aberdeen-regjeringen tilslutt ble tvunget til å gå av i januar 1855.
Kort tid etter at han ble informert om Mensjikovs feilslåtte diplomati, sendte tsaren hærstyrker inn i Moldavia og Valakia. Dette var fyrstedømmer langs Donau under osmansk herredømme, men hvor Russland var akseptert som spesiell vokter av den ortodokse kirke. Tsaren benyttet seg derfor av dette som unnskyldning for invasjonen, etter at sultanen mislyktes i å løse konflikten over hvem som skulle ha herredømme over de kristne stedene i Palestina. Tsar Nikolaj trodde at de europeiske maktene, særlig Østerrike, ikke ville protestere kraftig på en annektering av noen få osmanske provinser i nabolaget, særlig siden Russland hadde støttet Østerrikes anstrengelser med å slå ned revolusjonene i 1848.
thumb|350px|Kart over Krimkrigen Da tsaren den 2. juli 1853 sendte tropper inn i de «donauske fyrstedømmer», håpet Storbritannia å beholde Det osmanske rike som bolverk mot den russiske utvidelsen i Asia og sendte en militærflåte til Dardanellene hvor den gikk sammen med en annen flåte sendt av Frankrike. På den samme tiden hadde de europeiske stormaktene fortsatt håp om et diplomatisk kompromiss. Representantene fra de fire nøytrale stormaktene – Storbritannia, Frankrike, Østerrike og Preussen – møttes i Wien hvor de laget utkast til et skriv som de håpet ville bli akseptert både hos russerne som hos tyrkerne. Notatet ble møtt med tsar Nikolajs godkjennelse, men ble avvist av sultan Abdülmecid som mente at dokumentets svake fraseringer etterlot for mange forskjellige fortolkninger. Storbritannia, Frankrike og Østerrike var forent i å foreslå forbedringer som ville stagge sultanen, men deres forslag ble ignorert av det russiske hoffet i St. Petersburg.
Storbritannia og Frankrike la til side håpet om fortsatte forhandlinger, men Østerrike og Preussen mente at avslaget av de framsatte endringene ikke rettferdiggjorde å oppgi den diplomatiske prosessen. Sultanen erklærte formelt krig den 23. oktober 1853 og fortsatte med å gå til angrep. Hans hærstyrker flyttet seg mot den russiske hæren i nærheten av Donau senere den samme måneden. Encyclopædia Britannica: «Crimean War». 1994. Både Russland og Det osmanske rike stablet mengder av soldater opp på to hovedfronter, Kaukasus og langs Donau. Den osmanske lederen Omar Pasha greide å få noen seire ved Donau, og i Kaukasus var osmanene i stand til holde på posisjonene ved hjelp av tsjetsjenske muslimer ledet av Imam Shamel. Tsar Nikolaj svarte med å sende krigsskip som i sjøslaget ved Sinope den 30. november 1853 ødela en patruljeskvadron av osmanske fregatter og korvetter mens de lå ankret opp ved havn i Sinope i nordlige Tyrkia. Ødeleggelsen av de tyrkiske skipene var det som ga Storbritannia og Frankrike påskudd, noen få måneder senere, til å erklære krig mot Russland og stille seg på osmanenes side. Den 28. mars 1854, etter at Russland hadde ignorert det britisk-franske ultimatum om å trekke seg ut av de donauske fyrstedømmene, erklærte Storbritannia og Frankrike formelt krig.Sweetman (2001:7)Correspondent (28. mars 1854). «In the House of Lords». The Morning Chronicle: s. 4.Kinglake (1863:463–4)
Fredsforsøk thumb|«Mahmudiye» (1829), bestilt av den osmanske sultan Mahmud II og bygget av det keiserlig marinearsenal ved Det gylne horn i Istanbul, var i mange år det største krigsskip i verden. Linjeskipet som målte 62 x 17 x 7 meter var bevæpnet med 128 kanoner på tre dekk. Skipet deltok i flere betydningsfulle sjøslag, inkludert beleiringen av Sevastopol (1854–1855) under Krimkrigen. Skipet ble avviklet i 1875.