Johann Friedrich Struensee (1737–1772) var lege og politiker. Fra 1769 var han livlege for Christian VII, og han var den egentlige makthaver i Danmark i perioden 1770–1772. På grunn av den regjerende kong Christian VIIs sinnssykdom kunne hoffolk som oppnådde kongens tillit, i realiteten overta regjeringsmakten. Sykdommen gjorde kongen viljeløs og fullstendig uinteressert i regjeringssaker. Etter at kongen besteg tronen i 1766, hadde forskjellige klikker kjempet om å oppnå hans fortrolighet.
Med sitt stadig mer intime forhold til dronning Caroline Mathilde og utmanøvreringen av de mest innflytelsesrike i kongens stab, slike som grev Holck og utenriksminister J.H.E. Bernstorff, oppnådde Struensee en posisjon som landets reelle makthaver. Han startet deretter en strøm av reformer i opplysningstidens ånd; reformer som gjorde vesentlige inngrep i en lang rekke forhold i det danske samfunn. Etter knapt to år ved makten ble han avsatt ved et kupp den 17. januar 1772, og deretter dømt til døden og henrettet.
Oppvekst og ungdom Johann Friedrich Struensee var sønn av Marie Dorothea og Adam Struensee. Faren var prest i Halle, professor i teologi ved Halles universitet og senere biskop i hertugdømmene. Dessuten var han pietist av den franckeske skole, en pietistisk retning som la vekt på det samfunnsnyttige aspekt og samtidig oppfordret medlemmene av trosretningen til å søke verdslige kunnskaper. Struensee ble skrevet inn som medisinstudent ved universitetet i Halle i 1752. Det hadde vært flere ansette leger i Struensees familie, bl.a. Johan Samuel Carl, som hadde vært livlege for Christian VI, og som bodde hos Adam Struensee etter sin avgang i 1742.
Struensee uttalte selv at han hadde kjente vitenskapsmenn som sine forbilder. Blant disse var den sveitsiske legen Albrecht von Haller og den franske filosofen Claude Adrien Helvétius. Den franske regjering dømte den sistnevntes mest kjente verk, De l'esprit (1758), til å bli brent på bålet i all offentlighet. Dessuten viser Struensees etterlatte boksamling at han kjente til både Voltaire, Jean-Jacques Rousseau og Ludvig Holbergs Moralske Tanker, som Struensee hadde en tysk oversettelse av. Struensee var følgelig svært påvirket av opplysningstidens tanker, i tillegg til den pietistiske bakgrunnen som han hadde fått hjemmefra.
I 1757 tok Struensee doktorgraden i medisin med en avhandling kalt Om skaden ved forkjærte legemsbevegelser. Avhandlingen forklarte hvordan man forebygger skader ved å unngå gale bevegelser og peker frem mot hans tanker om oppdragelse. Under sin tid som makthaver i Danmark utsatte han blant annet den vordende kronprins Frederik VI for disse ideene. Avhandlingen var bemerkelsesverdig sammenlignet med andre medisinske avhandlinger på samme tid, ettersom den overhodet ikke nevner medisinske forgjengeres verker, men utelukkende var bygget på Struensees egne iakttakelser og eksperimenter.Jens Glebe-Møller, 2007, s. 13
Samme år ble faren ansatt som prest i Altona, som dengang var en del av det danske riket. Struensee fulgte med familien til Altona, og allerede i 1758 ble han ansatt som stadsfysikus (bylege). Årslønnen var som for andre lavere offentlige embeter på 70 riksdaler, noe som ble ansett som alt for lite til at en anstendig borger kunne leve av det. Sammen med en studiekamerat fra Halle, David Panning, begynte han derfor å utgi tidsskriftet Zum Nutzen und Vergnügen («Til nytte og fornøyelse») i 1763. Det var et tidsskrift beregnet både på folkeopplysning og underholdning. En av tidsskriftets artikler gjorde narr av leger som solgte kvakksalvermedisin for egen vinnings skyld; artikkelen var holdt i en satirisk, teologisk språkdrakt. Myndighetene anså denne artikkelen for å være fordervelig for ungdommen og en hån av religionen, så tidsskriftet ble forbudt og boktrykkeren fikk en bot. Artikkelen var sannsynligvis ikke skrevet av Struensee selv, men som redaktør var han ansvarlig for innholdet i bladet.Asser Amdisen, Til nytte og fornøjelse – Johann Friedrich Struensee 1737-1772, Akademisk Forlag, 2002, s. 27 Året etter ga Struensee ut enda et tidsskrift, Til Fremme av Vitenskapene, Kunsterne, Smaken og Sædene, som ble tillatt siden det ikke inneholdt satirisk stoff.
embetet som lege gjorde ham imidlertid i stand til å knytte bekjentskaper med adelen i området, blant andre grev Schack Carl Rantzau. Det var gjennom dennes forbindelser at Struensee oppnådde å bli utnevnt til reiselege for den forestående kongelige utenlandsreise.
Christian VII thumb|Christian VII malt i 1768, sannsynligvis på utenlandsreisen. Maleriet tilhører The Royal Collection.Olje på lerret, 76.5 × 62.9 cm Det ligger i sakens natur at det ikke har vært mulig å stille den eksakte diagnose på kongens sinnstilstand, men det er sannsynlig at kongen led av schizofreni.Ole Feldbæk, Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie – bind 9, 2003, s. 221 Etter kroningen uttalte han at han «ville rase et år». Han innledet med en rekke utsvevelser som innbefattet alkohol, herjing og tokter i Københavns natteliv og omgang med prostituerte. Den mest beryktede av dem var Støvlett-Cathrine, som også ble kongens elskerinne. Men det ble etter hvert klart for hoffet at hans «rasing» ikke bare var uttrykk for ungdommelig opprørstrang, men at det snarere var tegn på sinnssykdom. Han utviste ønske om å påføre andre smerte, samtidig med at han selv hadde en overdreven frykt for å føle smerte på sin egen kropp. I yngre år manifesterte sinnssykdommen seg i lange perioder ved ekstrem fysisk aktivitet. Senere antok den mer og mer karakter av kronisk tretthet, bare avbrutt av enkelte kortvarige perioder med aktivitet.
I tillegg til disse symptomene var kongen også svært lettpåvirkelig. Dette innebar at en person som klarte å sikre seg en stilling som ga langvarig personlig adgang til kongens gemakker, ville ha meget gode muligheter til å påvirke kongens beslutninger. Den forrige kongen, Frederik V, hadde i det meste av sin regjeringsperiode utvist svært begrenset interesse for regjeringshandlingene. Følgelig eksisterte det allerede før Christian VII kom på tronen, et utpreget kabinettstyre. Alt man trengte for å få realisert sine ønsker, var derfor å få monarkens underskrift på en kongelig kabinettordre. Tidens mektige mann ved hoffet het J.H.E. Bernstorff; han var både president for Tyske Kancelli og utenriksminister. Dette innebar at han hadde en myndighet som omtrent tilsvarer den myndighet en kombinert statsminister og utenriksminister ville hatt i dag. Bernstorff tolererte kongens foretrukne svirebror, grev Holck, en mann som tilrettela for at kongen fikk innfridd sin hang til utskeielser.
Christian VIIs utenlandsreise Den 6. mai 1768 dro Christian VII ut på en utenlandsreise. Struensee var blitt utnevnt til reiselege, med en årlig lønn på 500 riksdaler. Den fungerende livlegen, Hans Piper, var på det tidspunkt blitt 65 år gammel og var neppe i stand til å bli med på en stor utenlandsreise.Jens Glebe-Møller, 2007, s. 18 Med på turen var også Bernstorff, som var fast besluttet på å holde personlig oppsyn med kongen. Allerede på dette tidspunkt hadde Christian VIIs begynnende sinnssyke vist seg. Det var derfor maktpåliggende for Bernstorff å holde på fasaden på denne reisen, som skulle gå til noen av Europas ledende kongehus.
Reisen gikk ned gjennom Tyskland, nordover igjen til Nederland og Belgia, og videre opp til England. Deretter bar det igjen sydover gjennom Frankrike, og til slutt nordover gjennom Tyskland mot Danmark. I Cambridge i England ble Struensee utnevnt til medisinsk æresdoktor. I forbindelse med et kongelig arrangement i Paris møtte han tidens ledende franske opplysningsfilosofer, deriblant Jean le Rond d'Alembert, Claude Adrien Helvétius, Denis Diderot og Paul Henri Thiry d'Holbach.Jens Glebe-Møller, 2007, s. 20
Kongens sinnssykdom begynte på denne tiden å endre seg fra det utadvendte aktive til et innadvendt tungsinn. Dette gledet Bernstorff, ettersom kongen da ikke stelte til så mange av de «opptrinnene» som Bernstorff fryktet. Til gjengjeld ble Struensee nærmere knyttet til kongen under reisen. Den 6. januar 1769 var kongen tilbake i Danmark. Med i kongens følge var Struensee, som nå hadde blitt utnevnt til livlege med en lønn på riksdaler i året.
Veien til politikken
mini|Den danske aksjonen mot «barbareskpiratene» var én blant mange; en rekke europeiske sjømakter sendte ekspedisjoner. Bildet viser spanske marinefartøyer som kjemper mot pirater.
Struensee var kommet kongen nærmere i løpet av reisen, og ved hjemkomsten til hoffet begynte han å legge merke til forholdene der. På grunn av kongens sinnssykdom og hans mange utskeielser, ikke minst hva angikk drukkenskap og omgang med diverse elskerinner, befant dronning Caroline Mathildes seg i en vanskelig stilling ved hoffet. Det virker som om Struensee var den eneste som så dette, og det lyktes ham å overtale kongen til å behandle dronningen med større respekt. Slik vant han også dronningens gunst, og hans posisjon ved hoffet ble ytterligere styrket.
Kongens favoritt og svirebror var stadig grev Frederik Vilhelm Conrad Holck. Struensee innså at grev Holck måtte fjernes om han selv skulle oppnå full fortrolighet hos kongen. I mai 1769 ble Struensee utnevnt til etatsråd, og rykket dermed oppover i rangordningen. Det virker også som om det var rett etter dette at Struensee innledet et kjærlighetsforhold til dronningen. Ifølge historikeren Svend Cedergreen Bech ledet dette til at hun blev gravid, men farskapet til Louise Augusta er ikke mulig å bestemme med fullstendig sikkerhet. Juridisk sett var prinsessen kongens datter, men både omgivelsene og Struensee selv anså henne for å være datter av Struensee. Også prinsessen selv anså hele livet at det var livlegen som var hennes egentlige far.Om begyndelsen til kærlighedsaffæren Sv. Cedergreen Bech, s. 172. Om farskapet til Louise Agusta, Sv. Cedergreen Bech, s. 263.
I begynnelsen av 1770 ble Struensee utnevnt til kabinettsekretær for dronning Caroline Mathilde og til foreleser for kong Christian VII. Det er ikke noe som taler for at han inntil dette tidspunkt bevisst hadde søkt å få innflytelse ved hoffet for å skaffe seg en politisk stilling,Sv. Cedergreen Bech 1972, s. 158 men fra da av begynte sannsynligvis tanken om å oppnå en maktposisjon å vokse frem hos ham.
Sommeren 1770 reiste hoffet til Holsten, og her lyktes det Struensee å få utmanøvrert grev Holck ved å introdusere Enevold Brandt for hoffet igjen. left|thumb|Struensee, miniatyr av Cornelius Høyer, 1770, FrederiksborgmuseetBrandt hadde tidligere vært assessor ved hoffet. I 1768 hadde han skrevet et brev til kongen om den dårlige innflytelsen grev Holck hadde på ham, noe som medførte at Brandt samme år ble avskjediget i unåde. Imidlertid var han blitt venn med Struensee, og denne så en mulig avløser som kongens favoritt i Brandt. Ved hjelp av dronningens innflytelse fikk de avskjediget Holck og i stedet innsatt Brandt. På denne måten lyktes det for Struensee å etterligne Bernstorff i hans bruk av en «fornøyelsesminister» som kunne påta seg vervet med å fylle kongens behov for utskeielser. Slik ble kongens oppmerksomhet og interesse avledet når det gjaldt regjeringssaker og personintrigene som utspilte seg ved hoffet.