Leif Hans Larsen Tronstad (1903–1945) var en norsk kjemiker, etterretningsoffiser og militær organisator. Han var professor i uorganisk kjemi ved Norges tekniske høgskole (NTH) fra 1936 og publiserte et stort antall vitenskapelige arbeider, særlig innen korrosjon og tungtvannsforskning.
Under andre verdenskrig spilte Tronstad en sentral rolle i den norske motstandsbevegelsen og i det britiske Special Operations Executive (SOE). Han var en av initiativtakerne til den industrielle produksjonen av tungtvann ved Vemork kraftverk, og bidro til planleggingen av tungtvannsaksjonen i 1943 som stanset tysk tilgang til tungtvann.
Han ledet senere Operasjon Sunshine, et oppdrag for å sikre industri og kraftanlegg mot ødeleggelse, og ble drept under operasjonen i mars 1945. Tronstad ble post mortem tildelt Krigskorset med sverd og flere norske og utenlandske dekorasjoner.
Bakgrunn og utdanning Leif Tronstad ble født 27. mars 1903 i Bærum som sønn av gårdbruker Hans Larsen (1871–1903) og Josefine Amalie Tronstad (1874–1939). Familien bodde i Sandvika, og Tronstad vokste opp i et hjem med nøkterne økonomiske kår. Faren drev et lite transportfirma, mens moren tok seg av hus og barn. Hans far døde tre måneder før han ble født, og moren satt igjen med fem små barn. Tronstad viste tidlig talent for mekanikk og kjemi, og bygget som ungdom egne apparater for eksperimenter i et lite laboratorium på loftet hjemme.
Han tok utdannelse som kjemitekniker ved Kristiania Tekniske Skole i 1922 og tok deretter examen artium på ett år ved Haagaas Artiumskursus 1922–1923.Studentene fra 1923, s. 391. Før studiene ved NTH drev han egen virksomhet med produksjon av vaskemidler, arbeidet kort som assistent ved Norges Landbrukshøyskole, og avtjente deler av militærtjenesten ved de kjemiske laboratoriene på Hærens Tekniske Fellesetat. Ifølge medstudenter hadde Tronstad usedvanlig lett for å tilegne seg kunnskap og husket detaljer med stor presisjon, noe som senere kom til nytte både i laboratoriet og i etterretningsarbeid.
I 1924 startet han på kjemistudier ved NTH i Trondheim og tok eksamen, med beste karakter og innberetning til kongen, som sivilingeniør i kjemi i 1927. Etter eksamen arbeidet han først som undervisningsassistent ved NTH, deretter som kjemiker ved Raffineringsverket AS i Kristiansand. Etter ett år i industrien ble han i 1928 høyskolestipendiat.
Idrett Tronstad utmerket seg som sprinter i ungdomsårene, tilknyttet idrettslaget Grane. Han ble kretsmester på flere distanser og norgesmester på 4 × 400 meter stafett i 1924, og satte norsk rekord på 4 × 1500 meter stafett i 1921 og 1923, men konkurrerte mindre som student.
Familie Leif Tronstad giftet seg 22. september 1928 med Edla Solveig Anna Obel, kjent under kallenavnet «Bassa» (1906–1997) og fikk to barn. Familien bodde i Trondheim under Tronstads tid ved NTH, men måtte flytte flere ganger under krigen på grunn av farens motstandsarbeid. Tronstad holdt kontakten med familien gjennom brev og meldinger under oppholdet i Storbritannia, og i et av sine siste brev uttrykte han et sterkt ønske om å gjenforenes med «Bassa» og barna.
Akademisk karriere I perioden 1928–1929 oppholdt han seg i Dahlem i Berlin, hvor han studerte under kolloidkjemikeren Herbert Freundlich ved Kaiser Wilhelm-instituttet for fysikalsk kjemi og elektrokjemi, ledet av nobelprisvinner i kjemi, Fritz Haber. Året før hadde tyske forskere med Paul Drudes optiske metode lagt frem målinger som tydet på et tynt oksidsjikt på rene jernoverflater, men metoden var omstridt og Michael Faradays oksidfilmteori fra 1836 var ennå ikke endelig bekreftet.På Dahlem arbeidet Tronstad i Freundlichs avdeling med optiske undersøkelser av elektrokjemisk aktiverte og passiverte metallspeil. Ved hjelp av ellipsometriske målinger var han den første til å bekrefte oksidlagsteorien for passivering av metaller. Under oppholdet ble han kjent med den østerrikske fysikeren Paul Rosbaud, som var redaktør for tidsskriftet Naturwissenschaften, og han publiserte flere vitenskapelige artikler der.
Instituttene i Dahlem var på denne tiden blant verdensledende innen metallurgi, kjemi og atomfysikk, men mistet flere fremstående forskere som følge av den politiske situasjonen i Tyskland etter Hitlers maktovertakelse.Medawar, J. S., & Pyke, D. (2001). Hitler's gift: The true story of the scientists expelled by the Nazi regime. Arcade Publishing. Blant annet flyktet Lise Meitner til Sverige. Med norsk forord av Sverre Bergh, original The Griffin (1986)
I første halvår 1930 hadde Tronstad et kortvarig opphold i Stockholm, der han arbeidet ved instituttet for metallografi ved Stockholms tekniske høyskole under ledelse av Carl Benedicks. Oppholdet ga ham anledning til å videreutvikle sine forskningsresultater fra Berlin innen metalloverflatefysikk og studier av oksidlag på metaller. Samme år publiserte han flere vitenskapelige artikler om metalloverflater i internasjonale tidsskrifter.
Tronstad tok doktorgraden (dr.techn.) i kjemi med avhandlingen Optische Untersuchungen zur Frage der Passivität des Eisens und Stahls ved NTH i 1931. I arbeidet påviste han at passiviteten skyldes et tynt oksidlag på metalloverflaten og utviklet metoder for å studere dette ved hjelp av polarisasjonsoptikk.L. Tronstad, Optische Untersuchungen zur Frage der Passivität des Eisens und Stahls, manuskript til dr.techn.-avhandling, NTH, Trondheim, 1931. Avhandlingen ga støtte til Faradays oksidfilmteori og styrket tilliten til den polarisasjonsoptiske metoden.
I 1931–1932 hadde han et forskningsopphold ved Cambridge, som norsk stipendiat ved Eric Rideals kolloidlaboratorium, et ledende miljø for overflatekjemi. Oppholdet styrket og verifiserte metodikken han hadde brukt, og knyttet ham tettere til det britiske fagmiljøet.
Samme år ble Tronstad beskikket som dosent i uorganisk kjemi ved NTH. Etter professor Hans Thorvald Lindemans død i 1934 overtok Tronstad som bestyrer for Institutt for teknisk-uorganisk kjemi. To år senere, 33 år gammel, ble han utnevnt til professor – en av de yngste i Norge på den tiden. Han var samtidig konsulent for Norsk Aluminium Company, og hans ekspertise på korrosjon bidro til forbedringer i norsk metallindustri.
Tungtvann En sentral del av Tronstads arbeid i 1930-årene var hans tidlige interesse for deuteriumoksid (tungtvann), som senere fikk betydning innen kjernefysisk forskning. Tronstad og hans forskerkolleger publiserte flere artikler om tungtvann – omtalt som «det tunge vannstoff» – blant annet i det naturvitenskapelige tidsskriftet Nature. På midten av 1930-årene var det stor offentlig interesse i Norge for det nyoppdagede tungtvannet, og Tronstad bidro til samfunnsdebatten med foredrag og avisinnlegg.
Oppdagelsen av deuterium av den amerikanske kjemikeren Harold Urey i 1932 viste at isotopen ble anriket i elektrolyseceller for hydrogenproduksjon. Tronstad så et potensial i å utnytte Norsk Hydros anlegg på Rjukan, som hadde stor elektrolysekapasitet.
I 1933 tok Tronstad kontakt med Norsk Hydro og foreslo produksjon av tungtvann som et biprodukt av hydrogenfremstilling. Sammen med kjemikeren Jomar Brun, som var driftsingeniør ved anlegget, utviklet han en flertrinns kaskadeprosess som muliggjorde produksjon av tungtvann med høy renhet i industriell skala.
Fra 1934 var Tronstad tilknyttet Norsk Hydro som konsulent for arbeidet. Han bidro med beregninger av anrikningshastighet og optimalisering av driftsparametre, mens Brun ledet den daglige driften. Den første produksjonen startet i 1935, og i 1939 var årlig kapasitet rundt 12–14 liter tungtvann med høy isotopisk renhet. Etter oppdagelsen av kjernefysisk fisjon i 1938 steg den strategiske betydningen av tungtvann, særlig som nøytronmoderator i reaktorer drevet med natururan (en blanding av uran-238 og uran-235), som kunne anvendes til produksjon av plutonium for militært bruk. Tronstad var tidlig klar over at dette kunne få militære konsekvenser, og han fulgte med på internasjonale bestillinger og forespørsler.
Tungtvannet ble i utgangspunktet produsert som biprodukt ved Vemork og solgt i små mengder til forskningsformål ved universiteter og laboratorier, primært i Storbritannia, Frankrike og USA.
Før krigen etablerte Tronstad kontakt med andre forskere i det internasjonale miljøet innen kjernefysikk. Fysikeren Njål Hole, som hadde studert under Lise Meitner i Stockholm, fungerte som mellomledd for informasjon til Tronstad om Meitners vurderinger av tungtvannets rolle i atomforskning.
Etter at Tyskland okkuperte Norge i 1940, ble produksjonen raskt gjenstand for tysk interesse, noe Tronstad tidlig ble klar over – informasjon han forstod var koblet til mulighet for militær anvendelse, og som fikk direkte betydning for hans videre motstandsinnsats.
Andre verdenskrig Invasjonen i 1940 og tidlig motstand Tronstad var uttalt forsvarsvenn og kritisk til Arbeiderpartiets forsvarspolitikk. Dager før den tyske invasjonen av Norge i april 1940 sa han til venner i Oslo at han var overbevist om at krigen var nær, og uttrykte frustrasjon over myndighetenes manglende beredskap etter Altmark episoden og britisk minelegging. Da tyske angrepet kom, var han tilbake i Trondheim.
Tidlig om morgenen 9. april dro Tronstad til NTH for å diskutere situasjonen med kolleger. Han konkluderte med at «Norge var i krig og han ville snarest mulig med i forsvarskampen.» Før han dro, holdt han en kort appell til studentene mens tyske soldater marsjerte inn på området. Han ba de som hadde avtjent førstegangstjeneste om å møte på sine mobiliseringssteder, og til de uten sted sa han: «Jeg vet ikke akkurat hvordan dere skal forholde dere i øieblikket, men hvad som enn skjer, så husk at hva dere gjør, det blir historie om hundre år.»
Tronstad var sekondløytnant i Hærens våpentekniske korps, mobiliseringspliktig til tjeneste i Oslo. Han planla å bringe familien i sikkerhet hos venner på Kongsvold Fjeldstue, men fordi veien var vinterstengt satte de fra seg bilen på Oppdal og tok toget sørover. Ved ankomst ut på ettermiddagen fikk de vite at Oslo allerede var falt, og Tronstad avbrøt reisen. Neste morgen sendte han familien videre til Kongsvold, mens han sluttet seg til styrkene som samlet seg i Oppdal under oberst Harald Houge. Derfra dro han mot Hjerkinn og organiserte sammen med frivillige fra lokale skytterlag en forsvarslinje som dekket de norske styrkenes retrett fra Østerdalen.
Den 12. april ble Tronstad offisielt beordret som etterretningssjef i distriktskommandoen for å rapportere tyske bevegelser rundt Dovre. Etter en omorganisering fire dager senere fungerte han i stedet som bindeledd mellom kommandoen på Oppdal og patruljene mellom Hjerkinn og Kongsvoll. Han ledet vakthold for å hindre tyske brohoder, med patruljer av lokale ski- og skytterlagsfolk og soldater fra distriktskommandoen. Hjerkinn var et strategisk knutepunkt, og Tronstad la vekt på å sikre området Han fryktet at tyskerne ville bruke de islagte innsjøene Vålåsjøen og Avsjøen som flystriper, og organiserte snøbrøyting med meterhøye brøytekanter for å hindre landinger. Dette bidro samtidig til å trygge de norske styrkenes retrett fra Østerdalen.
Soldatene under Tronstads ledelse gjemte ved Kongsvoll 90 kasser ( skudd) ammunisjon til Krag-Jørgensen og disse ble i 1944 funnet frem og fordelt til Milorg-avdelinger. Da distriktskommandoen mottok demobiliseringsordren 1. mai, trakk Tronstad seg i sivil fra området, slik at så få som mulig skulle havne i tysk fangenskap, og unngikk dermed å bli tatt da tyskerne inntok Kongsvold samme ettermiddag.
Etter at kampene i Sør-Norge opphørte våren 1940, returnerte Tronstad til Trondheim og sitt arbeid ved NTH. Han ble raskt en sentral aktør i den gryende motstandsbevegelsen i byen, hvor han deltok i organisering av illegalt arbeid, inkludert trykking av aviser og oppbygging av motstandsgrupper.
Skylark B og flukt til Storbritannia