miniatyr|Sutton Hoo hjelmmønster (farget)
Angelsaksere var en gruppe av germanske stammer, anglerne og sakserne fra Angeln (idag Syd-Slesvig) og Sachsen (tilsvarer det nåværende Niedersachsen), hovedsakelig fra nordlige Tyskland, sørlige Danmark og Friesland, Nederland. Det er fra angelsakserne at den moderne engelske nasjon utviklet seg, blant annet kommer ordet «England» fra «Anglernes land», og angelsakserne tok med seg sitt gammelsaksiske og gammelnedertyske språk, som utviklet seg til dagens engelsk. Med angelsakserne ble det England som i dag eksisterer grunnlagt; monarkiet, språket, lovene og de viktigste institusjonene.
Angelsaksernes historie strekker seg over mer enn 600 år. Den begynner med Romerrikets sammenbrudd på De britiske øyer og ankomsten av angelsaksiske bosettere fra over Nordsjøen på begynnelsen av 400-tallet, og kommer til sin ende med den normanniske erobringen i 1066. Nykommerne, som aldri hadde vært underkastet Romerriket, kom som hedninger med sitt eget språk, sine egne skikker og seremonier, sin byggestil og klesdrakt, sin dikterkunst, og de kremerte eller gravla sine døde med gravgods. Gradvis ble angelsaksisk språk og kultur dominerende, unntatt i utkanten hvor keltisk ble bevart. Legendene som ble nedskrevet senere snakker om en storstilt invasjon og krig, men arkeologi og DNA-analyser støtter ikke oppfattelsen av en form for etnisk utrenskning. Isteden synes det som om flertallet av de innfødte frivillig tilpasset seg et levevis bedre egnet en forlatt romersk utpost.Tames, Richard (2010): England's Forgotten Past. Thames & Hudson. ISBN 978-0-500-51522-8: ss. 19-21
Alfred av England, den eneste engelske konge som er blitt karakterisert som «Den store» av engelske historikere, var den som forente de angelsaksiske kongedømmene mot den felles fiende vikingene, og således la grunnlaget for et forent England som en nasjon. Han fremmet engelsk (angelsaksisk) som et lærd språk og var også den første engelske monark som skrev en bok. Den andre var Henrik VIII rundt seks århundrer senere. Den første engelske konge som ble kronet som «konge av England» var Edgar med tilnavnet «Den fredsommelige», selv om kroningen ble utsatt i fjorten år før det faktisk skjedde.Tames, Richard (2010): England's Forgotten Past. Thames & Hudson. ISBN 978-0-500-51522-8: ss. 26-31
Etymologi thumb|Rekonstruksjon av høytstående angelsakser utfra gravfunn fra skipsgraven Sutton Hoo. Begrepet «angelsakser» i henhold til ulike skriftlige kilder går i hovedsak tilbake til kong Alfred den stores tid som synes å ha hyppig benyttet tittelen rex Anglorum Saxonum eller rex Angul-Saxonum («konge av de engelske saksere»). Opphavet til dette er ikke klart, men man mener at det kan stamme fra sammenslåingen av forskjellige kongedømmer i England under Alfred i 886.
Det synes som den germanske innvandringen først ble kalt for saksere og senere til anglere, og i året 601 refererte paven til Æthelbert av Kent som Rex Anglorum («konge av anglerne»). Etter hvert som tiden gikk ble de ulike germanske stammene gradvis forent inntil de sluttet å referere hverandre og seg selv ved deres individuelle opprinnelse og ble enten angelsaksere eller engelske.Anglo-Saxon England: Migration of the Germanic speaking people Begrepet angelsaksere ble ikke vanlig før på 700-tallet, allerede et århundre før Alfred den store, da folk på kontinentet begynte å bruke det for å skille mellom befolkningen i Britannia fra sakserne som fortsatte bodde i nordlige Tyskland.James, Edward: «Overview: Anglo-Saxons, 410 to 800», BBC Paul diakonen brukte begrepet angelsaksere i et av sine skrifter. Det synes klart at han der ikke tenkte på angelsaksere som én forent gruppe, men på sakserne i England i motsetning til sakserne på kontinentet.
Det angelsaksiske begrepene ænglisc og Angelcynn (engelsk «Angle-kin», norsk «angel-ætt») da de først ble dokumentert hadde de allerede tapt deres opprinnelige mening i å referere til anglerne ved å utelate sakserne, og i deres eldste nedtegnede mening viser til nasjonen av germanske folk som bosatte seg i England og i sørlige Skottland i og etter 400-tallet. De innfødte britiske folkene, som skrev både på latin og walisisk (brytonisk) refererte til disse nye folkene som Saxones eller Saeson – det sistnevnte er fortsatt i bruk den dag i dag i det walisiske ordet for det engelsk folk,Davies, John (1990): The History of Wales, Penguin Books. ISBN 01.2570 1 og i det tilsvarende skotsk-gæliske ordet det engelske folk, saesonach.Det finnes en noe kuriøs teori av Sharon Turner fra 1827 om at angelsakserne hadde en egentlig opprinnelse i Asia, nærmere bestemt Persia, ved tolkning av klassiske tekster. Moderne lingvistikk og DNA-analyser har forlengst motbevist denne teorien: Turner, Sharon (1827): Do the English originate in Persia?… On the Asiatic Origin of the Anglo-Saxons , London
Historie
Den historiske konteksten
Da den romerske okkupasjonen av England gikk mot slutten, trakk motkeiseren Konstantin III ut de siste romerske troppene fra England for å sette disse opp mot barbarinvasjonene på kontinentet.Jones, Michael E. (1998): The End of Roman Britain. Ithaca, NY: Cornell University Press. ISBN 9780801485305: ss. 164–168. Tradisjonelt har den endelige avskjeden vært betraktet som fullført ved år 410. Det er indikasjoner på at det romano-britiske samfunnet allerede var i vanskeligheter uten den tryggheten som den romerske hæren ga. Fra sjøsiden, særlig fra piktere fra det som i dag er Skottland, kom det stadig angrep langs østkysten av England.Morris, John (1973): The Age of Arthur. London: Phoenix. ISBN 1-84212-477-3: ss.56 -62: «Picts and Saxons»
Arkeologi har vist at det var totalt sammenbrudd i samfunnsstrukturen i overgangen fra 300- til 400-tallet. Det skjedde tilsynelatende brått en dramatisk mangel på nye bygninger, og på nye produserte varer. Mot slutten av 300-tallet hadde det vært en blomstrende keramikkproduksjon med verksteder over hele England med omfattende produksjon og distribusjon. Hele denne industrien synes å ha fått et sammenbrudd i løpet av noen få år. Keramikk er bare én indikasjon på et samfunn tilsynelatende kastet ut i kaos.Brown, David (1978): Anglo-Saxon England, The Bodley Head Archaeology, London, ISBN 0-370-01590-8: ss. 15 Britene sendte bud om hjelp til Flavius Aëtius, den romerske hærføreren av det vestlige delen av Romerriket, selv om keiser Honorius allerede hadde sendt brev til de britiske civitas i eller rundt 410 hvor han fortalte at de selv måtte sørge for eget forsvar.Dark, Ken (2000): Britain and the End of the Roman Empire. Stroud: NPI Media Group. ISBN 0752414518: s. 29 I følge Beda den ærverdige er år 449 assosiert med det som på engelsk er kjent som The Saxon Advent (dvs. den saksiske advent).
Opprinnelsen til angelsakserne thumb|right|«Hengest og Horsa går i land i England», en anakronistisk skildring av angelsaksernes ankomst til England. Fra John Haaren: Famous Men of the Middle Ages (1904). miniatyr|Gravering som viser Hengist (eller Hengest) og Horsa, de to legendariske brødrene som førte angelsakserne til Sør-Storbritannia på et tidspunkt i løpet av det 5. århundre, fra The Pageant of British History av Sir Edward Parrott (1909). miniatyr|Evolusjon av nordsjøgermanske frisiske og angelsaksiske migrasjoner til Storbritannia i løpet av 500-tallet (ifølge den tyske filologen Elmar Seebold) miniatyr|Kart som viser bosetningene i anglerne, sakserne og jydene i Storbritannia rundt 600.
Tiden etter at romerne forlot England er sparsommelig dokumentert og tiden ligger i halvmørke. Den angelsaksiske krønike, som først ble påbegynt på Alfred den stores tid, 200 år etter de viktigste hendelsene, forsøker å gi redegjørelse år for år, men de første årene er gjengitt sparsommelig på detaljer. Krøniken begynner med år 449:
«Hengist og Horsa var invitert av Vortigern, konge av britene, og de kom til Britannia ved et sed som var kalt Ebsfleet; først kom de for å hjelpe britene, men etterpå kjempet de mot dem.»
Etter at romerne avslo å sende hjelp, ansatte de romano-britiske lederne germanere fra kontinentet som leiesoldater, men en gang rundt 442 gjorde disse opprør etter sigende for at de ikke var blitt betalt eller betalt godt nok.Myers, J. N. L. (1989): The English Settlements. ISBN 0192822357: s.14. De påfølgende årene i Krøniken forteller om at Horsa ble drept, men Hengist vant flere slag, og til sist et kongedømme. Ebsfleet er antagelig et sted ved Sandwich i østlige Kent, og kongedømmet antagelig Kent. Deretter forteller Krøniken om Aelles ankomst og suksess i Sussex og om Cerdic i Wessex. Det er alt; ingenting om stridigheter i andre deler av England.
Benediktinermunken og historikeren Beda den ærverdige (selv angelsakser) gir et utvidet bilde i sitt verk, Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»), antatt ferdigstilt på latin i 731. Beda forteller lite om ankomsten til de første germanerne. Han gjentar den samme fortellingen om Hengist og Horsa, men konsentrerer seg deretter om religiøse hendelser. Derimot forteller Beda om hvem nykommerne var, hvor de kom fra og hvor de slo seg ned:
«De kom fra tre av de mektigere nasjonene til germanerne; det er Saxones (sakserne), Angli (anglerne) og Iutae (jydene). Fra jydene kom Cantarii (Kent-folket) og Victuarii som er det folket som holder til på Isle of Wight, og det folket i landet til vestsakserne, som er fortsatt kalt Iutarum natio (Jydenes land), etablert overfor Isle of Wight. Fra Saxones; det er, fra landet som nå er kalt Gammelsaksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. Fra Angli; det er, fra det landet som er kalt Angelus, som det er sagt er etterlatt fra den tid til denne, lå mellom landene til Iutae og Saxones, kom østanglerne, mellomanglerne, hele det northumbrianske folket; det er, folket som lever nord for elven Humber, foruten alle andre folk fra Angli.»Stenton, F.M. 1943 (3. utg. 1971, nytrykk 1988): Anglo-Saxon England, Oxford University Press, ISBN 0-19-821716-1: ss. 9Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Ecclesiastical History of the English People), Bind I, kap. 15
miniatyr|Pegwell Bay i Kent (utsyn mot Ramsgate) er det stedet i henhold til tradisjonelt hvor sakserne, ledet av brødrene Hengist og Horsa, gikk i land. Det var også det samme stedet hvor sankt Augustin gikk i land i 597 for å gjeninnføre kristendommen i England.
Beda beskrevet i hovedtrekk nykommerne som bestående av tre germanske hovedstammer: Anglerne, som kan ha kommer fra området Angeln i dagens Tyskland, og Beda skrev at hele deres folk kom til Britannia,Beda: Historia ecclesiastica gentis Anglorum, kapittel XV og etterlot sitt tidligere hjem folketomt. Navnet England, angelsaksisk Engla land eller Ængla land, har sin opprinnelse i navnet på denne stammen. Sakserne, fra området mot Nordsjøen i dagens Nederland og fra Niedersachsen i dagens Tyskland. Jydene, fra halvøya Jylland i dagens Danmark.
Beda forteller dessuten at folkene i de nordlige kongedømmene (East Anglia, Mercia, Northumbria med flere) var anglere, de i Essex, Sussex og Wessex var nedstammet fra saksere og de i Kent og det sørlige Hampshire var nedstammet fra jyder. Andre tidlige forfattere har ikke et slikt skille, og verken i språk eller skikker er det nevneverdige forskjeller mellom anglere og saksere, mens jydenes etterkommere i Kent sto i kontrast til dem. Videre skrev forfattere fra Wessex regelmessig om sin nasjon som en del av Angelcyn, og omtalte sitt språk som Englisc, og kongefamilien i Wessex hevdet å være av samme avstamning som den i Bernicia i Northumbria. Det er mulig at Bedas skille bare er trukket ut fra navnene på rikene (Essex – østsaksere, Wessex – vestsaksere og videre), men opprinnelig har de utvilsomt tilhørt forskjellige stammer og folkegrupper. På et tidlig tidspunkt, hadde de to gruppene vokst sammen til en.