Konfirmasjon (av latin confirmatio, «bekreftelse») er et ritual i kristendommen, tenkt som en bekreftelse av løftet som den kristne eller vedkommendes foreldre gav ved dåpen, eller en særlig sakramental nådegave. Begrepet konfirmasjon er også tatt i bruk av ikke-kristne organisasjoner, og da som en ren barn/voksen-overgangsrite.
Ordet «konfirmasjon» Den norske formen ferming er en variant som ligger opp mot norrønt språkbruk.«ferme». I: Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. (hentet april 2025). På tysk benyttes Firmung om det katolske sakramentet, mens Konfirmation er for ikke-sakramentale seremonier i protestantiske kirkesamfunn. Også på dansk skjelnes det mellom firmelse (forbeholdt det katolske sakrament) og konfirmation (protestantiske og andre seremonier der ingen er sakramentale). På islandsk brukes «ferming» uansett kirkesamfunn.
Konfirmasjon er første gang belagt i en nedtegnet pinsedagspreken som tillegges biskop Faustus av Riez (ca. 450), der det benyttes for å uttrykke den teologiske grenseoppgang i forhold til dåpen: «I dåpen blir vi gjenfødt til livet, etter dåpen blir vi «konfirmert» til kamp; i dåpen blir vi tvettet, etter dåpen blir vi styrket.» Her brukes et militært bilde; biskopen trekker sammenligning med tjeneste i keiserens hær.Faustus av Riez: «Military discipline requires that when an Emperor has received a man into the number of his soldiers, he should not only put his mark upon the man, but also should equip him with sufficient arms for battle. So in the case of the baptized man, this benediction [i.e., confirmation] is a protection. You have found a soldier, find him the implements of warfare … And so the Holy Ghost, who came down upon the waters of baptism … bestows at the font absolutely all that is necessary to restore innocence: in confirmation he grants a development for progress in grace.» Ordet virker her rent beskrivende; det er ikke åpenbart at det er et egennavn benyttet for en romersk militærseremoni av dette eller lignende navn.
Overgangsritual eller forbønnshandling Overgangsritualer ved fødsel, og senere fra barne- til voksenalder, finnes i de fleste kulturer verden over. Norge var blant landene der konfirmasjonen markerte overgang fra barn til voksen, siden den i flere hundreår var knyttet til avslutning av skolegang. Konfirmasjonen var også en forutsetning både for ekteskapsinngåelse, inntak som lærling og ansettelse i arbeid.
Konfirmasjonen forvandlet barn til selvforsørgende voksne. I 1821 ble det vedtatt i lovs form at barn født utenfor ekteskap skulle forsørge seg selv når de fylte 15. I 1845 vedtok fattigkommisjonen i Bergen at hvis 15-åringer fortsatt var ukonfirmerte, hadde kommunen plikt til å sørge for dem. I 1861 sendte Bergen fattigkommisjon derfor brev til skolekommisjonen med beskjed om å sørge for at elevene ble konfirmert når de var 14. At så mange ikke ble det, mente fattigkommisjonen måtte skyldes at de enten var uvanlig sent utviklet åndelig sett, eller forsømte skolegangen. Det måtte bli slutt på at presten fritok elever for skolegang, for deretter å nekte dem opptak til konfirmasjonsforberedelse fordi de manglet tilstrekkelig kunnskap. Skolegang var den gang først og fremst en forberedelse til konfirmasjonen, som var eneste mulige inngang til et normalt voksenliv.Unn Fauskanger: «Almuebarns skolegang» (s. 172), Bergen historiske forenings skrifter, nr 87/88 1991
I Den norske kirke har konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling, hvor Gud bekrefter løftene som ble gitt konfirmanten i dåpen. Historisk sett har konfirmasjonen i Den norske kirke hatt en dobbel karakter, hvor ritualet ikke bare tjente som «en offentlig bekreftelse av dåpens nåde». men også «hvor konfirmantene både var objekt for Guds bekreftelse og subjekt i sin personlige bekreftelse på at de ville leve i dåpens pakt».
I land der konfirmasjonen finner sted midt eller sent i tenårene, har folkelig tradisjon tillagt den en betydning som overgangsritus som strengt tatt ikke er nærværende i teologisk forstand.
I andre trossamfunn er konfirmasjonsalderen ofte langt lavere. Forståelsen av konfirmasjonen varierer mellom de forskjellige kirkesamfunn.
En rekke sekulære organisasjoner, for det meste moderne human-etiske organisasjoner, arrangerer konfirmasjoner for eldre barn, som et uttrykk for deres livsvalg. I Norge har Human-Etisk Forbund siden 1951 arrangert Humanistisk konfirmasjon (før 2005 kalt Borgerlig konfirmasjon) som består av et kurs som avsluttes med en høytidelig seremoni.
I det tidligere DDR ble det av ideologiske grunner fra våren 1955 praktisert en seremoni kalt JugendweiheJugendweihe, DDR-tiden («ungdomsvigsel»), med forutgående forberedelse i kommunistpartiets regi. I dette historisk overveiende protestantiske området lyktes tiltaket så godt at etter hvert rundt 90 % av østtyske ungdommer feiret Jugendweihe.Jugendweihe - ungdommelig ateisme Skikken har overlevd Tysklands gjenforening og har fortsatt en del oppslutning i delstatene som tidligere lå i DDR.Jugendweihe 2024/25 Selve uttrykket Jugendweihe var ikke et kommunistisk påfunn; det gikk tilbake til 1852, som en protest mot katolsk og protestantisk konfirmasjon.
Tradisjonell kristen konfirmasjon Luthersk konfirmasjon
thumb|Forbønnshandling under konfirmasjon i Den norske kirke
Ved kirkeordinansen av 1537, en omfattende lovsamling som ble utgitt som en praktisk-teologisk håndbok for kirkens virksomhet i 1539, ble den evangelisk-lutherske kirke og obligatorisk konfirmasjon innført i Danmark-Norge.
I Norge og Danmark ble konfirmasjon påbudt ved lov i 1736.Forordning ang. den tilvoxende Ungdoms Confirmation og Bekreftælse udi deres Daabes Naade, historisk lovtekst hos Norsk Lærerakademi. Besøkt 26. juni 2017<ref>[https://www.bibelselskabet.dk/om-bibelen-menu-indhold-hvad-siger-bibelen-om-livssituationer/konfirmation-og-opvaekst Hvad siger Bibelen om livssituationer, konfirmation og opvækst]</ref> Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk. Om konfirmanten ikke besto den offentlige eksamen i kirken ble han «attvist» og måtte konfirmeres på nytt neste år.
Grunnlaget for hva konfirmantene skulle kunne, var samlet i biskop Erik Pontoppidans bok «Sandhed til Gudfrygtighet». Full tittel: «Sandhed til Gudfrygtighet, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Mort. Luthers liden Cathechismo, indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vide og giøre». Boken presenterte 759 forklaringer på bibelske tekster, og under eksaminasjonen i kirken skulle konfirmanten være i stand til å gjengi disse ordrett. Konfirmanten skulle også høytidelig gjenta sine dåpsløfter.
Konfirmasjon var tvungen fram til 1912. Da ble konfirmasjonen frivillig, og alle straffebestemmelsene rundt ordningen ble opphevet. I alterboken fra 1920 ble løfteavleggelsen utelatt og konfirmasjonen ble oppfattet som en ren velsignelseshandling.
I Den norske kirke sees konfirmasjonen først og fremst som en forbønnshandling der kirken bekrefter løftene som Gud gir i dåpen. Dåpen er en forutsetning for å delta i den avsluttende forbønnsgudstjenesten. Slik understrekes dåpens grunnleggende betydning for tro og tilhørighet til Kristus og kirken. Handlingen forutgås av en opplæring i troen; tidligere var dette forbundet med strenge regler i Den norske kirke, og utspørringen i kirken på konfirmasjonsdagen kunne være svært krevende for kandidatene.
Som det heter på Den norske kirkes hjemmeside:I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten ses mer som objekt enn som subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten. I de øvrige lutherske kirker som praktiserer konfirmasjon, er meningen mye av den samme, skjønt elementet med at konfirmasjonen skal føre den enkelte frem til kristen bekjennelse og inn i sin kristne menighet er ofte mye sterkere.
Dette elementet er imidlertid ikke fraværende i Statskirken:I samsvar med oppdraget fra Kirkens Herre døper kirken barna når de som bringer dem til dåpen, vil at barna skal døpes og oppdras i den kristne forsakelse og tro. Opplæringen i konfirmasjonstiden er en viktig del av kirkens arbeid med å oppfylle sitt ansvar for dem som er døpt: Kirken vil be for de unge, undervise dem og hjelpe dem til å leve som kristne i forsakelse og tro, tilbedelse og tjeneste. (Fra Dnks hjemmesider.)
Vanlig konfirmasjonsalder er i Den norske kirke 14-15 år.
En undersøkelse blant konfirmanter i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Sveits, Tyskland og Østerrike i 2009 viste at godt under halvparten av de spurte konfirmantene trodde på at Gud skapte verden eller at Jesus stod opp fra de døde. Disse grunnene ble hyppigst oppgitt som motivasjon for konfirmasjon: «Fin markering med familie og venner» «Fellesskap med andre konfirmanter» «Penger og gaver»
En annen undersøkelse, fra 2011, tydet på at en gjennomsnittlig konfirmant i Norge fikk 26 000 kroner i gaver til konfirmasjonen. Konfirmanter i Sverige, Danmark og Finland fikk betydelig mindre.
I 2019 ble 54,4 % av 15-åringene i Norge konfirmert i Den norske kirke. Tendensen var synkende med nærmere 2 prosentpoeng per år.
Baptistisk konfirmasjon Kristne samfunn som praktiserer troende dåp som baptistsamfunnene og pinsebevegelsen, tror i utgangspunktet ikke på konfirmasjonen som en rituell handling. Dåpen blir bekreftelsen da den skjer i voksen alder på den enkeltes tro og selvstendige valg. Likevel praktiserer mange av disse samfunnene en tilsvarende alternativ konfirmasjon, for å bevare tradisjonen rundt ritualet og for å undervise ungdom om den kristne tro. I Norge finnes tentro, som er et samarbeid mellom frikirkelige trossamfunn der målet er å kunne tilby ungdom en alternativ konfirmasjon.
Konfirmasjon i andre protestantiske trossamfunn Enkelte andre protestantiske trossamfunn kjenner også en konfirmasjonsseremoni, men det gjelder slett ikke alle, heller ikke alle lutherske trossamfunn. En grunn er at konfirmasjonen, slik den var overlevert fra Den katolske kirke, faktisk ble avvist som sakrament av Martin Luther (slik at den lutherske konfirmasjon er innholdsmessig teologisk vesensforskjellig fra den forkastede katolske konfirmasjon). I Norge har enkelte ikke-lutherske trossamfunn, som f.eks. Metodistkirken, en konfirmasjonsseremoni som ligner noe på den lutherske. Fra 1964 av ble i Metodistkirken den første offentlige bekjennelsen av troen kalt konfirmasjon hos dem som var døpt som barn. En begrunnelse for riten lyder slik på metodistisk hold:Ved å gjeninnføre konfirmasjonen som håndspåleggelse i det nåværende dåpsritualet ble det understreket at i konfirmasjon er Den hellige ånd virksom. Konfirmasjonen er en guddommelig handling. Ånden gir kraft til mennesker som er «født av vann og Ånd» til å «leve som Jesu Kristi trofaste disipler.»I Den Evangeliske Forente Brødrekirken fantes det ingen slike ritualer før unionen med Metodistkirken i 1968. thumb|right|Detalj fra Rogier van der Weydens alterstykke De syv sakramenter: Utsnittet viser fra venstre dåp, konfirmasjon (foretatt av en biskop) og skriftemål. Katolsk konfirmasjon