thumb|320px|Kart over de sentrale delene av Oslo. Uelands gate, det tradisjonelle skillet mellom østkanten og vestkanten, er markert i sort. Østkanten og vestkanten brukes om de to delene av Oslo som dannes av det økonomiske og sosiale skillet som historisk går langs Uelands gate. Akerselva blir også populært oppfattet som grensen mellom øst og vest, men det er upresist, siden arbeiderstrøkene ligger på begge sider av elva.
Vestkanten ble til på det som siden 1600-tallet hadde vært bymarken, fra 1840-årene med strøket Bak Slottet som start. Østkanten grodde rundt den nye industrien og langs innfartsveiene i øst. Rundt 1890 var todelingen i øst og vest markert, og de fleste strøkene i byen hadde nokså klart klassepreg, av arbeiderklasse eller av funksjonærer og borgerskap. Delingen avspeilet seg i arkitekturen, og også politisk, ved at Høyre og Arbeiderpartiet til sammen dominerte mye sterkere enn ellers i landet. Språket har tradisjonelt vært ganske forskjellig, og det har vært et skarpt skille mellom sosiolektene i de to delene av byen, et skille som har blitt noe mindre de siste tiårene. Ungdom som har vokst opp på vestkanten, har i mange tilfeller liten kjennskap til østkanten og omvendt.
Bydelene på vestkanten (St. Hanshaugen, Frogner, Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker) har rundt innbyggere per 1. januar 2020, mens resten av Oslos bydeler som utgjør østkanten har rundt (da er rundt 40–50 000 av befolkningen i bydel Nordstrand holdt utenfor) per 1. januar 2020.Befolkningen etter bydel, delbydel, grunnkrets, kjønn og alder . Utviklings- og kompetanseetaten, Oslo kommune (Hentet 29. april 2020)
På østkanten er formue, inntekter og boligpriser fortsatt markant lavere enn på vestkanten. I Oslo finnes både de dårligste leveforholdene og den største rikdommen i landet. Det økonomiske skillet fastholdes av den kulturelle kapitalen til de som tilhører eliten: kontaktnett, utdannelse og det å beherske omgangsformer, som gir tilgang til attraktive jobber og andre goder. Øst/vest-skillet gjelder også levealder, uføretrygd og selvopplevd helsetilstand.
Siden 1970-årene har den store innvandringen til Oslo blitt en ny side av øst/vest-skillet. Innvandrere fra Vest-Europa og Nord-Amerika fordeler seg jevnt over de to kantene av byen. 80 % av de som bor i Oslo med bakgrunn fra land i Asia, Afrika og Latin Amerika bor på østkanten.Aarbakke, Mari og Lindis Sloan. Mars 2016. Oslo kommune. Bydel Alna. En trygg voksen: Helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unges psykiske helse i Bydel Alna
Likevel er det slik at de strøkene på østkanten som er dårligst stilt, relativt sett har gode leveforhold og høyt utdanningsnivå i forhold til de dårligst stilte strøkene i de fleste andre storbyer i Europa. Klasseskillene er mindre følbare for en stor andel av befolkningen enn i de fleste andre land, og det norske samfunnets likhet i økonomisk evne og levemåte preger også hovedstaden. Det spesielle med Oslo er den stabile todelingen som i nesten 150 år har vært en geografisk markering av klasseskillene i byen. At «Oslo er en delt by», slik det ofte uttrykkes, må forstås på denne måten.
Grensen – og unntakene thumb|right|Uelands gate, sett nordover fra Alexander Kiellands plass – ca. 300 meter vest for Akerselva
Forskere innen språk og historie regner Uelands gate som grensen mellom østkanten og vestkanten.Østkant på begge sider av Akerselva. Presseklipp. Historisk-filosofisk fakultets nettsted (lest 21. juli 2008). Se også Oslo bys historie under Litteratur nedenfor og Knut Kjeldstadli: ««Den fine verden søger vestover» – om Vestkant og Østkant i Oslos historie.» I: Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by. Oslo, Pax, 1995, side 94, der han viser at områdene på begge sider av Akerselva ble arbeiderstrøk, og at grensen går omtrent langs Iladalen. Grensen er ikke skarp, og forskjellene mellom Iladalen rett øst for Uelands gate og området ved Bjerregaards gate er ikke markert verken i arkitektur eller økonomisk. Nærmere sentrum går grensen langs Akerryggen øst for Vår Frelsers gravlund og omtrent langs Hammersborghøyden. I sentrum er grensen vagere; området mellom Møllergata og Pilestredet har ingen klar øst-vesttilknytning.
Nord for Uelands gate går skillet langs Voldsløkka og Maridalsveien. Lenger nord hadde villastrøkene Kjelsås, Grefsen og Korsvoll i bydel Nordre Aker en blandet befolkning og stemmegivningen ved valg hadde et mye mindre klart vestkantpreg enn lenger vest – men i dag, spesielt på Grefsen, er boligprisene, utdanningen og inntektene her noe av byens høyeste og fått et mye sterkere veskantpreg, og i dag regnes hele bydel Nordre Aker som vestkanten i Oslo.
Det er vanlig å si «øst og vest for elva» og mene det økonomiske skillet. Imidlertid regnes altså begge sider av Akerselva til østkanten – Sagene, Bjølsen og Hausmannsområdet vest for elva er typiske østkantstrøk.
Av bydelene i indre by, ligger Frogner og St. Hanshaugen (unntatt Hausmannskvartalene og Fredensborg) på vestkanten (indre vest), mens Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo ligger på østkanten og utgjør indre øst. Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker utgjør ytre vest. Ytre øst er bydelene Alna, Bjerke, Grorud og Stovner i Groruddalen, og Østensjø og Søndre Nordstrand lenger sør.
Bydel Nordstrand er unntaket fra øst-vestskillet. I bydelen ligger villastrøkene Bekkelaget, Nordstrand, Ljan og flere sørover fra Ekebergskråningen, med byens antakelig beste utsikt, solforhold og avstand til industri. Dette er velstående områder, der befolkningen har samme økonomiske og sosiale kjennetegn som ytre vest.
Arbeiderstrøkene som fantes på vestkanten, som Pipervika, Skøyen, Hoffsbyen og Lilleaker, er ikke lenger arbeiderstrøk.
Geografiske og økonomiske skiller før 1840 thumb|right|Damstredet thumb|right|Lassonløkken, også kalt Soenerløkken, Grønnegata 19, Homansbyen. Hovedbygningen er bygget av Thomas Heftye midt i 1830-årene
I førindustrielle byer bodde rike og fattige i samme gårder og husholdninger i større utstrekning enn det som ble vanlig fra annen halvdel av 1800-tallet. I Christiania bodde eliten i Kvadraturen (innenfor byvollene, den gang kalt «Kvartalerne»). Her utgjorde velstående næringsdrivende et tyngdepunkt i den østlige delen (nær Bjørvika), mens mange håndverkere bodde i den nordvestlige delen langs Akersgata og Vollgatene.
Plikt til å bygge i mur eller utmurt bindingsverk (murtvang) gjaldt i kvartalene fra 1624, og tidlig på 1700-tallet ble murtvangen utvidet til 300 alen (cirka 200 meter) utenfor byvollene. Det var flere ganger så dyrt å bygge i mur som i tre. Murtvangen, som var begrunnet i forebygging av brann, viste seg vanskelig å gjennomføre helt fra 1624, og det var adskillige kamper om den ettersom byen vokste.
I 1766 var om lag 50 % av alle våningshus i Kvadraturen av bindingsverk, 30 % av laft og 20 % av «grundmur».Roede, Lars: Byen bytter byggeskikk – Christiania 1624–1814. Oslo, AHO 2001, side 9. Murtvangen var likevel en av årsakene til at byen var befolket av næringsdrivende og embetsmenn, mens folk med lav inntekt måtte bo i trehus utenfor byen. 300-alengrensen førte til at forsteder ble liggende litt utenfor byen. Beslutningene om utvidelse av murtvangen, bl.a. i 1837, 1844, 1855 og 1858, holdt ikke tritt med byveksten, og det grodde opp trehusforsteder rett utenfor det som til enhver tid var murtvanggrensen.
Trehusforstedene fra 1600-tallet er borte: Pipervika, Vaterland, Sagene, Grønland, «Oslo» (Gamlebyen). Noen nyere er bevart og er attraktive boliger: Telthusbakken fra slutten av 1700-tallet og gatestumpen Damstredet fra tidlig på 1800-tallet. Av de trehusforstedene som grodde opp rett utenfor bygrensen i årene før byutvidelsene i 1859 og 1878, er Rodeløkka, Kampen og Vålerenga bevart, mens Ruseløkkbakken, Enerhaugen og Ny York er borte.
I noen av forstedene (Storgaten, Grensen, Grønland og Gamlebyen) bodde det også embetsmenn og velstående mennesker. På Sagene bodde både fabrikkeierne og arbeiderne nær fabrikkene, slik det var vanlig for de tidlige industrisamfunnene (Bryn er et eksempel fra ytre by). Rundt 1840 var Vaterland det strøket som klassemessig hadde mest gjennomsnittlig befolkning.
I 1629 ble et større område vest for Akerselva utlagt til byens felles bymark. Der kunne borgerne la dyrene beite, og de kunne mot avgift disponere løkker, der de kunne drive landbruk til husbehov. De mektigste og mest ressurssterke skaffet seg uforholdsmessig store løkker og bygget allerede på 1600-tallet hus for mennesker, selv om det ikke var tillatt. Etter hvert ble løkkene omgjort til privat eiendom. Slik oppsto et marked for landlige sommerhus og etter hvert helårsboliger på det som skulle bli vestkanten.
Fra 1840-årene til 1900 Slottet blir kjerne i den nye vestkanten – sosialt ensartede strøk både i øst og vest left|miniatyr|Løkkebygningen på Lovisenberg, eiet av F.H. Frølich miniatyr|Maltheby, en av byens første leiegårder, Akersgata 65, 1844 miniatyr|Leiegård på vestkanten (Meltzers gate, et kvartal bak Slottet, bygget 1899) miniatyr|Bysilhuett av vestkanten, sett fra Dronningberget ved Sæterhytten med Uranienborg kirke som landemerke miniatyr|Leiegård og industri på østkanten. Seilduksgata på Grünerløkka miniatyr|Birkelunden på Grünerløkka miniatyr|Informasjon om vind i Oslo. Fra Generalplan for Oslo 1950, side 15
Plasseringen av Slottet (byggingen startet i 1824) skulle få betydning for danningen av østkant og vestkant. Slottsarkitekten Linstow tegnet i en byplan fra 1838 forbindelsen mellom den daværende byen og Slottet, slik at det skulle være boliger for samfunnets øverste skikt langs forbindelsesgatene Karl Johans gate, Kristian IVs gate og St. Olavs gate. Langs de to sistnevnte ble det ikke noe klart overklassepreg. Det ble det derimot i strøket som fikk navnet «Bak Slottet», langs Parkveien og Wergelandsveien, der det fra 1840-årene ble anlagt byvillaer for å sikre et høvelig og landlig naboskap for den nye kongeboligen med Slottsparken. Homansbyen for det øvre borgerskap kom fra slutten av 1850-årene. I 1860- og særlig i 1870-årene ble det bygget en ring av nye, sosialt ensartete boligområder rundt den gamle byen: Hegdehaugen, Uranienborg, langs Drammensveien, Meyerløkka i vest, Fredensborg, Youngsløkka, nedre del av Grünerløkka og Nedre Tøyen i øst.
På denne tiden flyttet mennesker med penger og andre ressurser fra det som skulle bli østkanten, til den nye vestkanten; professorene fra universitetsanleggene ved Tøyen, fabrikkdirektørene fra Sagene, embetsmennene fra Gamlebyen, folk i bygårdene i Kvadraturen som ble til forretningsgårder osv. På østkanten ble befolkningen mer ensartet enn før: store grupper nye innflyttere fra det øvrige Østlandet og den opprinnelige bybefolkningen dannet til sammen den nye arbeiderklassen i storbyen Kristiania, sysselsatt i den fremvoksende industrien, håndverk, i transport m.m.
Rundt 1880 var todelingen i østkant og vestkant tydelig, men ikke gjennomført. I denne tidlige fasen ble det bygget store leiligheter for velstående i strøk som Gamlebyen (Schweigaards gate), og det var attraktivt å slå seg ned i Kvadraturen. Leiegårdene var opprinnelig en boform for de øvre skikt (byens første kom i 1840-årene og lå ved Grev Wedels plass, langs Karl Johans gate, og Maltheby i Akersgata 65), da arbeiderklassen bodde i trehus i forstedene. Den voldsomme utbyggingen av byen på 1890-årene bekreftet imidlertid delingen og det systematiske skillet. I 1910 var gjennomsnittsinntekten på Sofienberg en tiendedel av tilsvarende på Frogner.