Denne artikkelen er om historia til maoistpartiet i Nepal, Nepals kommunistiske parti (maoistisk). For forhistoria før partiet offisielt blei stifta i april 1994, se artikkel om Nepals kommunistiske parti (maoistisk) – forhistorie.

NKP(M), Communist Party of Nepal (Maoist), er et kommunistparti i Nepal.

Fra 1996 til 2006 leda NKP(M) det største og viktigste bondeopprøret i Asia i denne perioden. I 2006 slutta NKP(M) og regjeringa i Nepal fred. Fra 15. januar 2007 gikk NKP(M) inn i Nepals overgangsparlament, som skal forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling i juni.

Denne artikkelen går gjennom hovedtrekkene i partiets historie

NKP(EK)

For den lange utviklinga innafor Nepals kommunistiske bevegelse som førte fram til NKP(Maobadi), se hovedartikkel NKP(M) – forhistorie.

Framstillinga i denne artikkelen starter med det partiet som var den umiddelbare forløperen til maoistpartiet: NKP(Ekda Kendra) (Enhetssenteret).

NKP (EK) blei stifta i november 1990, med Prachanda som partileder.

Våren 1991 danna NKP(EK) valgorganisasjonen SJM (Nepals Forente Folkefront) for å delta i parlamentsvalget samme år. Baburam Bhattarai blei leder av SJM, og NKP(EK)s viktigste offentlige talsperson.

Ved valget blei SJM 3. største parti i parlamentet.

Ved lokalvalga i 1992 deltok SJM i allianse med flere mindre kommunistpartier. SJM vant flertallet i mesteparten av det vestlige distriktet Rolpa.

NKP(Maobadi)

I mai 1994 sprakk NKP(EK) i to. Majoriteten fulgte fløya til Prachanda og B. Bhattarai, som gikk inn for å forberede opprør. Denne splittelsen rekner maoistene som stiftelsen av NKP(Maobadi).

(Flertallspartiet beholdt likevel navnet NKP(EK) til mars året etter. Mindretallet brukte samme navn til 2002.)

Seinere i mai sprakk også SJM. Av representantene fulgte et mindretall på 3 B. Bhattarai. 6 fulgte mindretallet i partiet.

(Også her fortsatte begge fløyer å bruke navnet SJM: B. Bhattarais fløy fram til 2000, den andre fløya fram til 2002.)

En domstol bestemte at de 6 representantene skulle få bruke valgnavnet SJM. Prachandas og B. Bhattarais fløy vedtok etter dette at de ikke lengre ville stille til valg.

I mars 1995 hadde partiet sentralkomitemøte. Her blei navneskiftet til NKP(Maobadi) offisielt vedtatt. Møtet vedtok også timeplanen for å starte opprør.

Opprørets første fase

4. februar 1996 sendte B. Bhattarai på vegne av SJM 40 krav til statsministeren, med beskjed om at de måtte innfris hvis han ville unngå opprør. (Om innholdet i krava, se hovedartikkelen Samyukta Janamorcha Nepals 40 krav 1996).

13. februar starta et par tusen aktivister fra NKP(M) opprøret (de fleste av dem uten skytevåpen) med angrep på politistasjoner og administrative sentra i fjerntliggende områder. Rolpa- og åsdistriktene i det vestlige Nepal var sentrum for opprøret.

I 1996 og 1997 gikk opprøret raskt fram. Opprørerne kjempa bare mot politistyrker som var dårlig bevæpna og trent. (Kongen, som hadde kommandoen over hæren, tillot ikke at den blei satt inn.) Opprørerne jaga ut avsidesliggende politiposter i områder uten vei, og regjeringa hadde etter det ingen innflytelse der lenger. Tapene av menneskeliv var i disse første åra små på begge sider.

NKP(M) rekrutterte mye, mange tidligere medlemmer av det store legale kommunistpartiet UML gikk over på slutten av 1990-tallet. Partisplittelsen i UML i 1998 bidro også til dette.

Framgangen gjorde andre former for organisasjon nødvendig. Lokale revolusjonskomiteer blei oppretta. En stor regjeringsoffensiv i 1998 bidro til reorganisering av opprørsstyrkene mer i retning en regulær hær.

Støtteorganisasjoner for partiet blei kraftig utbygd. Bl.a. blei det stifta organisasjoner for de viktigste nasjonale minoritetene, som dominerte områdene der opprøret starta.

Framgangen skapte også problemer. Store mengder svært unge, uutdanna rekrutter og fattige kadre som plutselig blei makthavere i store områder der det fantes betydelig rikdom, bidro til manglende disiplin, overgrep og korrupsjon.

Før parlamentsvalget i 1999 gikk en av lederne i partiet NKP(Mashal), Dinanath Sharma, inn for at dette partiet skulle boikotte valget og støtte maoistopprøret. Da partiledelsen avviste det brøyt han og ei mindre gruppe tilhengere seg ut og stifta sitt eget NKP(Mashal). I 2000 slutta dette partiet seg til NKP(M) og Sharma gikk inn i partiledelsen.

NKP(M) planla opprinnelig at SJM skulle fungere som en folkefront som samla brei støtte til opprøret. Det blei oppsummert at SJM ikke kunne oppfylle denne rolla, og organisasjonen blei oppløst våren 2000.

Opprørerne kontrollerte nå godt over halve arealet til Nepal. I 1999 kom de første følerne fra regjeringa for å få til forhandlinger. NKP(M) sa seg villig til å forsøke å komme fram til ei forhandlingsløsning, men mente ikke at tida var moden, særlig etter at G. P. Koirala, som blei ansett som sterkt antikommunistisk, tok over som statsminister.

Prachanda-Veien

Våren 2001 hadde NKP(M) sentralkomitemøte, som vedtok at partiets ideologi fra nå av var marxismen-leninismen-maoismen og Prachandaveien (Prachanda Path), ei spesiell tilpasning av denne ideologien for Nepal. Partileder Prachanda fikk også den nye, spesielle tittelen formann (engelsk Chairman).

Internasjonalt blei dette tolka som ei venstredreining av partiet under innflytelse av RIM, et uttrykk for økt sjølsikkerhet, og kanskje for at partiledelsen mente at NKP(M) nå begynte å bli klar til å ta makta i Nepal.

Våpenhvilen i 2001

Opprørets sterke framgang i 2000 og 2001 utløste sterke motsetninger i Nepals regjering. Store nederlag for politistyrkene førte til krav om at hæren skulle settes inn, men kong Birendra gikk ikke med på det.

1. juni 2001 blei kong Birendra og hans nærmeste familie drept i Kathmandu slott. Kongemassakren førte også til at hans to sønner døde, og hans svært upopulære bror Gyanendra overraskende blei konge.

Mordene blei offisielt forklart som en følge av en upolitisk familiestrid. Men svært mange i Nepal mistenkte at enten Gyanendra, hæren eller begge parter sto bak. Dette utløste voldsomme demonstrasjoner og førte til unntakstilstand.

I juli måtte regjeringa til G. P. Koirala gå, og Sher Bahadur Deuba tok over og erklærte ensidig våpenhvile. Prachanda sa seg straks villig til forhandlinger.

En delegasjon leda av B. Bhattarai kom til Kathmandu. Første forhandlingsrunde i august blei av begge parter beskrevet som positive. NKP(M) reiste krav om å avskaffe monarkiet, nyskrive grunnlova og lage ei overgangsregjering for å forberede republikken.

NKP(M) starta samtidig en stor propaganda- og organisasjonsoffensiv i Kathmandu og de andre regjeringskontrollerte storbyene, som de fortsatte så lenge fredsforhandlingene varte.

14. august møttes NKP(M) med lederne i de legale kommunistpartiene i Darjeeling i India og tilbød dem en fellesfront for republikk. De avslo.

Annen runde, 13. til 15. september, blei av begge parter framstilt som resultatløse.

I oktober slapp NKP(M) fri 26 politioffiserer, og regjeringa slapp ut et lite antall maoister. NKP(M) sa at forhandlingene holdt på å bryte sammen og forlangte at flere skulle løslates.

NKP(M) kom til at regjeringa trakk ut tida og ikke ønska noe resultat. Mislykka forhandlinger i november bekrefta etter deres mening dette. At Indias regjering mens våpenhvilen ennå var i gang erklærte NKP(M) for å være terrorister, styrka også mistanken.

21. november erklærte Prachanda at forhandlingene hadde slått feil. 23. november gjennomførte opprørerne en serie angrep, som for første gang også retta seg mot Den Kongelige Nepalske Hær.

Omorganiseringa høsten 2001

Perioden med fredsforhandlinger blei utnytta til omfattende reorganisering.

Samme dag som våpenhvilen tok slutt, 23. november, proklamerte maoistene ei revolusjonsregjering: Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd, under ledelse av B. Bhattarai. Folkerådet erstatta det oppløste SJM som kjerna i en revolusjonær stat (det som noen ganger antydningsvis blei kalt «Folkerepublikken Nepal») og organisatoren av revolusjonære statsorganer over hele landet.

Opprørsstyrkene blei også reorganisert til en hær: Folkets frigjøringshær (Peoples Liberation Army, PLA) leda av partiformann Prachanda.

Militær kamp blei også utvida til nye områder, bl.a. det folkerike, flate Tarai på grensa mot India, og det blei gjennomført noen aksjoner i storbyene.

Unntakstilstand og hardere krig

Statsminister Deuba svarte på NKP(M)s brudd på våpenhvilen med unntakstilstand. De maoistiske støtteorganisasjonene som hadde vært legale, blei nå forbudt, dette gjaldt også bl.a. aviser som sto nær partiet. Undertrykkelsen ramma også radikale journalister og venstreaktivister som var kritiske mot krigen.

Hæren, som først nå var i kamp mot opprørerne, fikk i praksis frie hender til å bruke tortur og terror for å skaffe informasjon og bryte ned motstand. Nepal blei et land der «forsvinninger» og voldtekt blei vanlige militære virkemidler. Det viste seg å ramme en mengde fattigfolk på landsbygda som ikke hadde noe med maoistene å gjøre.

Regjeringa fikk militær støtte fra de viktigste stormaktene, bl.a. India, USA, Kina og land i EU.

Krigen blei nå langt blodigere enn før. Mens tallet på drepte i de første 5 1/2 år var under 2 000, døde nå 5 000 år på under et år.

Blant kommentatorer i Kathmandu, på regjeringgsida og i utlandet, var oppfatninga høsten 2001 at maoistene skada seg sjøl kraftig ved å bryte våpenhvilen. Mens de før hadde hatt sympati for krava sine, ville de nå bli oppfatta som brutale og ekstremistiske. Med hæren mot seg, og utenlandsk støtte i ryggen, ville regjeringa kunne slå dem tilbake.

Men sjøl om bruddet på våpenhvilen nok kosta NKP(M) støtte i Kathmandu, fikk ikke regjeringssida den framgangen den venta.

Maoistene oppfatta kong Gyanendras kroning som et kupp som hadde til hensikt å gjøre det mulig å sette inn hæren i opprøret. De mente at kongen og hæren ville bruke forhandlingene til å forberede et nytt angrep. Derfor var det best å komme fienden i forkjøpet og angripe først. De trodde også at regjeringa bare ville forhandle når den var slått, og at det derfor var avgjørende at de viste militær styrke.

Når det gjaldt politisk støtte, så de å konsolidere sin makt over landsbygda og bygge ut sine organisasjoner som viktigst. Det gjorde de også med stor suksess i tida under og etter forhandlingene. Særlig i utlandet blei utbygginga av NKP(M)s statsapparat og støtteorganisasjoner til å omfatte millioner av organiserte, kraftig undervurdert i denne perioden.

I 2002 konsoliderte og økte opprørerne områdene de kontrollerte, og tilføyde den kongelige hæren kraftige nederlag. Dette bidro til å skjerpe den indre krisa på regjeringssida, og tvang den til å gå inn for ei ny periode med forhandlinger fra 2003.

Strategisk partidiskusjon 2001 - 2002

Partiledelsen førte samtidig strategiske diskusjoner som fikk stor betydning.

Forholdet til utlandet var et av problemene som blei reist.

Grunnleggeren av den nepalske staten, Gorkha-kongen Prithvi Narayan Shah, sammenlikna landet med en yam mellom to steiner – altså en bløt frukt mellom de to stormaktene India og Kina.

Partiledelsen i NKP(M) kom til at opprøret ikke kunne vinne i Nepal uten å komme til en forståelse med en av disse to stormaktene, som den begge så som fiendtlige.

NKP(M)-ledelsen så Kina som et kapitalistisk diktatur der det var gjennomført en kontrarevolusjon. Den hadde likevel, ut fra geopolitiske vurderinger, et håp om å få støtte fra Kina mot India og USA.

Men NKP(M) hadde ingen kontakt med Kinas kommunistparti eller regjering, og heller ingen framgang når det gjaldt å få noen form for forståelse for opprøret i Beijing. Kinas regjering støtta tvert imot Kathmandu-regjeringa politisk og militært.