Queen er et britisk rockeband, hvis storhetstid var på 1970- og 80-tallet. Bandet er spesielt kjent for klassiske rockesanger, spesielt «We Are the Champions», «We Will Rock You» og «Bohemian Rhapsody». Sistnevnte ble utgitt i 1975, og promotert som tidenes første musikkvideo. Den ble også gjenutgitt til lydsporet til filmen Wayne's World. Queen er kjent som pionerer innen tungmetall, glam-rock og stadion-rock. De har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og fikk i 2001 en plass på Rock and Roll Hall of Fame. Gruppen har solgt over 300 millioner plater verden over, som gjør dem til det tredje mestselgende bandet i verden. De har i tillegg blitt tildelt sju Ivor Novello-priser.
Sony Music kjøpte alle retter til Queens musikk for 12,7 milliarder kroner i 2024.
Opphav Queen kan spores tilbake til 1968, da gitaristen Brian May og trommeslageren Roger Taylor var medlemmer av trioen Smile. Etter at gruppas bassist og frontfigur Tim Staffell sluttet våren 1970, fikk de med seg vokalisten Freddie Mercury i april 1970 og dannet Queen. I 1971 kompletterte John Deacon besetningen som bassgitarist etter at han fant en annonse fra et band som trengte bassist.
Medlemmer thumb|Brian May på gitar. Selv om Freddie Mercury vanligvis stod i sentrum for oppmerksomheten, skrev samtlige fire medlemmer av Queen store hits: Freddie Mercury, vokalist («Bohemian Rhapsody») Brian May, gitar («We Will Rock You») Roger Meddows-Taylor, trommer & perkusjon («Radio Ga Ga») John Deacon, bassgitar («Another One Bites the Dust»)
De fleste av gruppens album hadde minst én sang skrevet av hvert medlem, og selv om Mercury skrev mange av gruppas hits, var han overhodet ikke dominerende som låtskriver; alle anså hverandre som kreativt likeverdige, og den litt stille bassisten John Deacon skrev en av deres største hits, «Another One Bites the Dust». I senere år ble det vanlig at to, tre eller alle fire samarbeidet på sanger, og etter uoverensstemmelser om hvem som hadde æren for disse sangene, ble de enige om å bare sette «Queen» som låtskriver i stedet for det enkelte medlem (fra plata The Miracle og videre).
Historie 1968–1970 Brian May og Roger Taylor spilte i et band kalt Smile med bassist/vokalist Tim Staffell. Mercury var Staffells romkamerat på Ealing Art College, og fulgte med på Smiles øvelser og konserter. På den tiden var Mercury vokalist i andre band, som Wreckage og Ibex. Likevel bidro han med ideer om i hvilken retning Smile burde ta. Etter hvert fant Tim Staffell ut at Smile ikke gikk noen vei, og bestemte seg for å bli med i et band kalt Humpy Bong. Mercury var rask til å steppe inn for Staffell, og de begynte å lete etter en bassist. En av de første var Barry Mitchell. Det var ikke før i 1971 at de fant John Deacon og begynte å øve til sin første plate, Queen.
1973–1979 I 1973 utga Queen sin første plate, oppkalt etter bandet. Den fikk ikke så mye oppmerksomhet, men ga dem en radiohit, «Keep Yourself Alive». Siden har den blitt ansett som en sterk førsteplate.
I 1974 ble to album utgitt, først Queen II med hiten «Seven Seas of Rhye». Plata var eksperimentell og fikk lite oppmerksomhet, men den kom inn på hitlistene i Storbritannia.
thumb|Freddie Mercury under konsert i Hannover i 1979.
Gruppen var oppvarmingsband for Mott the Hoople, og Queen måtte bryte turneen i USA fordi May ble syk.http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/859826/ 15:50 minutte5
Senere samme år ble Sheer Heart Attack utgitt. Plata ble veldig populær i Storbritannia og Europa, og solgte til gull i USA. Den er overraskende bra sammensatt, og inneholder alt fra ballmusikk til tungmetall, som «Stone Cold Crazy» (en sang Metallica senere vant en Grammy for) og «Now I'm Here» (meget populær live-sang), ballader («Lily of the Valley»), ragtime («Bring Back That Leroy Brown»), og til og med karibisk («Misfire»).
Platas mest populære låt var «Killer Queen», som kom til topp ti i Storbritannia og ble nummer 11 i USA.
Om Sheer Heart Attack var populær, er det lite i forhold til 1975-plata A Night at the Opera. Mange regner den som Queens beste noensinne (enkelte kaller den Queens Led Zeppelin IV). Plata inkluderte flere store hits, ikke minst klassikeren «Bohemian Rhapsody». «Bohemian Rhapsody» hadde førsteplassen på britiske hitlister i ni uker, og slo dermed rekorden til Paul Ankas «Diana». I USA kom den til niendeplass, og da den ble gjenutgitt i sammenheng med filmen Wayne's World, kom den ennå en gang på førsteplass i Storbritannia, og nådde andreplassen i USA. Plata inneholdt også «You're My Best Friend» (som nådde fjortendeplass i USA), en slags popsang av en type Queen aldri hadde laget før. «I'm in Love With My Car» er en hardrock-låt skrevet av trommeslager Roger Taylor og er brukt i reklamer for Jaguar.
Plata ble svært populær i Storbritannia, og solgte til trippel platina i USA.
Den neste plata toppet ikke A Night at the Operas salgstall, men var en slags søsterplate til den: A Day at the Races. Motivet på plateomslaget var nesten likt Operas, men fargene var inverterte. Det var planlagt å utgi de to sammen i en pakke, men de planene ble det ikke noe av.
De mest populære sangene fra denne plata var «Somebody to Love» og «Tie Your Mother Down». Førstnevnte var en rockeballade, der hundre overdubinger av Freddie Mercurys, Brian Mays og Roger Taylors vokaler ble lagt oppå hverandre for å etterligne et gospelkor. Sangen nådde elleveteplass i USA og andreplass i Storbritannia. «Tie Your Mother Down» var en typisk hardrockssang med et meget gjenkjennelig gitarriff som også viste frem Queens humoristiske sans.
thumb|Brian May, John Deacon under konsert i Hannover i 1979.
I 1977 ble News of the World gitt ut, et album som fikk en del kritikk i begynnelsen, men har blitt anerkjent i ettertid. Låtene på denne plata var skreddersydde for å bli fremført på konserter (og hadde dermed store effekter); suksesslåtene «We Will Rock You» og «We Are the Champions» var begge på denne plata, og det samme var nesten-punklåta «Sheer Heart Attack» (som ikke må forveksles med plata som kom ut tre år tidligere). Denne sangen var muligens en inspirasjonskilde for Queens of the Stone Ages «Feelgood Hit of the Summer» som har et veldig liktlåtende gitarriff.
I 1978 kom Jazz ut, ei plate som hadde hitsinglene «Fat Bottomed Girls» og «Bicycle Race». Plateomslaget var inspirert av et maleri av Berlinmuren. Andre viktige låter på plata var «Dead on Time», «Let Me Entertain You», «Don't Stop Me Now» og «Mustapha» av Mercury, som hadde en veldig arabisk feel kombinert med heftige gitarriff.
Imidlertid var fansens respons på Jazz lunken, og Queen solgte dårligere enn vanlig. Derfor bestemte bandet seg for å ta «fri» i 1979, og i stedet fokusere på ei ny plate som skulle komme i 1980.
1980–1989 Queen begynte 1980-tallet med albumet The Game, som skulle vise seg å bli den mestselgende plata deres (utenom Greatest Hits). Plata inneholdt singelen «Crazy Little Thing Called Love», samt hiten «Another One Bites the Dust», en singel som ble utgitt i 1981 etter at Michael Jackson foreslo at den ville bli en stor hit. Sangen kombinerte Queens sans for rock med en funky minimalisme som resulterte i en diskofisert rockeklassiker. Den holdt førsteplassen i USA i fire uker, og solgte til firedobbel platina i USA. Plata inneholdt også to av Queens største ballader, «Play the Game» og fan-favoritten «Save Me», som begge ble hits i Storbritannia.
I 1980 kom lydsporet til filmen Flash Gordon. Plata solgte dårlig, men viste fram Queen i et litt annet lys.
I 1981 samarbeidet Queen med David Bowie på singelen «Under Pressure». Singelen kom på førsteplass i Storbritannia. Dette var også året for utgivelsen av Queens Greatest Hits, som bestod av hitlåter fra første del av Queens karrière.
«Another One Bites the Dust» ble en stor hit og Queen bestemte seg for å lage ei hel plate med disko- og funkinspirerte låter. Resultatet, som kom i 1982, var plata Hot Space, som – rettferdig eller ikke – blir ansett av kritikere og fans som Queens dårligste. Plata var spesielt skuffende for hardrockfansen som hadde fulgt dem fra gjennombruddet på 1970-tallet. Høydepunkter fra plata var «Under Pressure», og «Body Language» – en singel som bare fikk oppmerksomhet i USA og nådde en overraskende ellevteplass på hitlisten der.
thumb|Konsert i Frankfurt am Main i 1984.
I 1984 ble albumet The Works utgitt. Albumet inneholdt blant annet låter som «Radio Ga Ga», «I Want to Break Free» (en sang som ble benyttet av den undertrykte venstresiden i Brasil, og senere en del av Coca-Colas reklamekampanje «C2»), og hardrockfavorittene «Hammer to Fall» (en kommentar til den kalde krigen) og «Tear It Up». Til tross for disse sangene solgte ikke plata så bra, noe som førte til spenninger i bandet, som igjen førte til at de for en tid gikk hver sin vei med soloprosjekter.
Så kom 1985 og veldedighetskonserten Live Aid der Queen ble bedt om å delta. Queen stjal showet fullstendig med sine energiske sanger og evne til å live opp publikummet.
Gjenopplivet av responsen fra Live Aid og økende platesalg, avsluttet Queen 1985 med singelen «One Vision», en gitarbasert sang som ble kreditert alle fire medlemmene i Queen, noe som var uvanlig i denne perioden. Sangen ble brukt i filmen «Iron Eagle».
thumb|Queen ved Rock in Rio-festivalen i Rio de Janeiro i 1985.
Tidlig i 1986 spilte de inn plata «A Kind of Magic», inspirert av Russell Mulcahys film fra samme år, Highlander. Plata var veldig suksessfull, og hadde en rekke hits, foruten tittellåta, «Who Wants to Live Forever» og «Friends Will Be Friends».
Senere samme år gikk Queen på en turné som toppet seg på Wembley stadion i London. Under konserten kom Mercury med følgende ord: «You know something? There's been a lot of rumours lately, about a certain band called Queen. The rumours are that we're going to split up, what do you think»? Publikum roper «NO», og Mercury peker på rumpa si og sier: «They're talking from here! My apologies, but I say what I want. You can forget those rumours, we're going to stay together until we fucking we'll die, I assure you».
På denne turneen opptrådte hele Queen sammen for siste gang. De kunne ikke booke Wembley en tredje kveld, for det var booket allerede, men de klarte å få tak på Knebworth Park. Billettene ble utsolgt innen to timer, og over 120 000 fans samlet seg i parken for å se en Queen-konsert en siste gang.
Etter å ha drevet med soloprosjekter på hver sin kant gjennom 1988 (blant annet Mercurys samarbeid med Montserrat Caballé, «Barcelona»), ga Queen ut The Miracle i 1989. Plata fortsatte i retningen bestemt av A Kind of Magic med en «polert» pop-rock-lyd og hits som «The Invisible Man», «The Miracle» og «Breakthru».
1990–1999 I 1991 begynte rykter å spre seg om at Mercury hadde aids. Selv tabloidblader over hele verden hadde nyheter om dette. Mercury nektet, men siden både han og de andre bandmedlemmene visste sannheten, bestemte de seg for å sette uoverensstemmelsene og konfliktene til side og lage éi plate til. Resultatet var Innuendo. Høydepunkter i plata var tittellåta, til minne om Led Zeppelins «Kashmir», hardrocksangen «Headlong», I'm Going Slightly Mad, og sangene som man kanskje kan tillate seg å si virker framsynte, «The Show Must Go On» og «These Are the Days of Our Lives».
23. november 1991 innrømte Mercury i en uttalelse forberedt fra dødsleiet at han hadde aids. Mindre enn ett døgn etter uttalelsen døde han, 45 år gammel. Han hadde en privat begravelse, holdt i overensstemmelse med familiens zoroastriske tro.
Den 20. april 1992 ble Freddie Mercurys minnekonsert holdt på Wembley Stadium. Inntektene gikk til kampen mot aids, og musikere og band som Annie Lennox, Roger Daltrey, Guns N' Roses, Def Leppard, Zucchero, David Bowie, George Michael, Steve Vai, Elton John, Metallica og Liza Minnelli opptrådte sammen med de gjenværende medlemmene av Queen.