Slaget ved Kursk (5. juli–23. august 1943) ble utkjempet på østfronten under andre verdenskrig. Kampene utspilte seg mellom tyske og sovjetiske styrker om den såkalte lommen ved Kursk, en innbuktning i den tysk-sovjetiske frontlinjen. Området var 250 kilometer fra nord til sør og 160 kilometer fra øst til vest, med senter i byen Kursk. Slaget var et forsøk fra tysk side på å komme på offensiven etter nederlaget i slaget om Stalingrad. Den sovjetiske motparten hadde imidlertid gode etterretninger om de tyske forberedelsene. Den røde armé etablerte dype forsvarsstillinger og samlet store styrker i reserve.

Den tyske planen var å avskjære styrkene i lommen ved Kursk, mens den sovjetiske planen var å først møte det tyske angrepet, for å gå til motangrep. Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte ikke å trenge helt gjennom de sovjetiske linjene, og ble stoppet etter kun én uke. De vest-alliertes invasjon av Sicilia og bombing av Tyskland bidro til å begrense tilgjengelige tyske styrker. Etter hvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. Deretter tok de byene Orjol, Belgorod og Kharkov, og presset de tyske styrkene tilbake på bred front. Slaget ved Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten; etter Kursk hadde Den røde armé initiativet.

Den tyske siden så slaget begrenset til Kursk (operasjon Zitadelle). For den sovjetiske siden var dette kun slagets første, defensive fase; neste runde var offensivene vestover for å frigjøre tysk-okkuperte områder (operasjon Kutuzov og operasjon Polkovodets Rumjantsev). Slaget ved Kursk er, sammen med slaget om Moskva (september 1941 – januar 1942) og slaget om Stalingrad (august 1942 – februar 1943), av mange historikere ansett som et av vendepunktene i andre verdenskrig.

Bakgrunn for lommen ved, og slaget ved Kursk Vinteren 1942–1943 vant sovjetstyrkene slaget om Stalingrad. En hel tysk armé ble tapt, og de samlede tap for Tyskland og dets allierte var rundt soldater, en kraftig reduksjon av den totale styrken på østfronten. I tillegg hadde sovjeterne gjenerobret veldige landområder. I annen del av februar hadde de sovjetiske styrkene trengt dypt inn i Donbass (Donets-bassenget) i Øst-Ukraina og tatt Kharkov, som tyskerne riktignok klarte å gjenerobre.Overy 1995, s. 84–86 Selv med en truende alliert invasjon av Vest-Europa nær forestående, mente Adolf Hitler at et vellykket angrep ved Kursk ville gi Wehrmacht initiativet, og åpne for videre offensiver mot oljen i Kaukasus og Leningrad.Ferris og Mawdsley 2017, s. 127

Rundt 20. februar 1943 kulminerte den sovjetiske vinteroffensiven i sør – forsyningslinjene var blitt svært lange. Et unormalt tidlig mildvær gjorde veiene nesten ufremkommelige, og jernbanene var ødelagt av tyskerne (nord for Orjol fortsatte sovjeterne fremrykningen noen dager til). I slutten av februar og i mars hadde den tyske feltmarskalk Erich von Manstein gjennomført en motoffensiv og trengt frem til Donets. Etter den tyske seieren i det tredje slaget om Kharkov stivnet østfronten i en relativt rett linje nord-syd, bortsett fra en tysk frontbue ved Orjol, et viktig tysk støttepunkt, og en stor sovjetisk lomme ved Kursk.Overy 1995, s. 86–87Frankson/Zetterling 2006, s. 68–69

Tyske planer for slaget Feltmarskalk Manstein presset våren 1943 på for en ny offensiv etter de samme retningslinjene han hadde fulgt ved sin vellykkede offensiv ved Kharkov, hvor han avskar en sovjetisk offensiv som hadde rykket for langt frem. Han foreslo et angrep mot den iøynefallende lommen ved Kursk i april, eller tidlig i mai. Tre sovjetiske arméer kontrollerte området i og rundt lommen; ved en omringing ville en femtedel av Den røde armés styrker bli fanget. Et vellykket angrep ville også forkorte frontlinjen, og det strategisk viktige jernbaneknutepunktet Kursk ville bli erobret. Den tyske hærs overkommando OKH aksepterte Mansteins plan, men angrepet ble av ulike grunner stadig utsatt.

Etterhvert som den tyske offensiven dro ut ble Manstein skeptisk, og mente de tyske styrkene heller skulle avvente et sovjetisk angrep, absorbere det, for deretter å gå til motoffensiv. Det ville bety å oppgi terreng, noe Hitler som øverstkommanderende var sterkt imot. General Guderian, inspektør for pansertroppene, var på sin side for å avstå fra offensive operasjoner på østfronten i 1943. Han ville heller bygge opp styrkene og etablere reserver for et sannsynlig alliert angrep i Vest-Europa. Planene for en gigantisk knipetangsmanøver ved Kursk fikk fastere former i mars 1943. Walter Models 9. armé skulle angripe sørover fra Orjol, mens Hermann Hoths 4. armé og Armee-Abteilung «Kempf» under kommando av von Manstein skulle angripe nordover fra Kharkov.Frankson/Zetterling 2006, s. 98–101

I motsetning til situasjonen under tidligere operasjoner, fikk den tyske hærs overkommando OKH nå arbeide med lite innblanding fra Hitler. Angrepet ble først fastsatt til 4. mai, men ble utsatt flere ganger i påvente av blant annet nye Panther stridsvogner. Grunnlaget for den tyske angrepsplanen var den tradisjonelle knipetangsmanøvren, en taktikk som panserstyrker og blitzkrieg gjorde enda mer effektiv. En forutsetning for blitzkrieg var imidlertid overraskelse, og enhver som kunne lese et kart var oppmerksom på at den sovjetiske lommen ved Kursk var utsatt.Frankson/Zetterling 2006, s. 167

Sovjetiske planer for slaget

Den røde armé planla også en sommeroffensiv og hadde bestemt seg for en plan som speilet den tyske. Angrep ved Orjol og Kharkov skulle rette ut frontlinjen og muliggjøre et gjennombrudd. Mens den sovjetiske generalstaben i foregående år misforsto hvor den tyske offensiven ville komme, hadde de nå mer informasjon om de tyske planene. Tidligere tyske angrep hadde kommet på uventede steder, men i dette tilfellet virket Kursk som et naturlig angrepspunkt for Wehrmacht. Sovjeterne fikk også varsler om de tyske planene gjennom sine spioner på tysk side. General Georgij Zjukov hadde alt tidlig i april i en rapport til Stavka anslått at den tyske offensiven ville komme ved Kursk, og foreslått den strategi som sovjetstyrkene skulle komme til å følge.Overy 1995, s. 87–91

Stalin og noen av generalene i Stavka ønsket å slå til først. Mønsteret i krigføringen på østfronten så langt hadde vært vellykkede tyske offensiver. Blitzkrieg hadde knust alle motstanderne, inkludert Den røde armé; ingen hadde klart å stoppe et tysk gjennombrudd. Samtidig hadde sovjetiske offensiver de to siste vintrene, i slaget om Moskva og slaget om Stalingrad, vist at de kunne slå tilbake. De fleste medlemmene av Stavka støttet imidlertid Zjukovs forslag: å la den tyske offensiven forblø mot et sterkt sovjetisk forsvar, for så å gå til et raskt motangrep og tilintetgjøre den tyske hovedstyrken. Denne planen fikk etterhvert Stalins støtte.Frankson/Zetterling 2006, s. 102–104

Operasjon Zitadelle Forberedelser på tysk og sovjetisk side

Etter fire måneder hadde Wehrmacht samlet stridsvogner og selvdrevet artilleri, kanoner, fly og soldater i totalt 50 divisjoner. Det var 17 panser- og pansergrenaderdivisjoner, blant dem elitedivisjonen Großdeutschland og Waffen SS-divisjonene Leibstandarte-SS Adolf Hitler, 2. SS-divisjon Das Reich, og 3. SS-divisjon Totenkopf. I styrken var stridsvogner av typen Tiger og den nye Panther, sammen med de nye panserjagerne Elefant. I tillegg ble det satt inn store luftstyrker og tungt artilleri.Frankson/Zetterling 2006, s. 296–303

På denne tiden begynte den allierte krigføringen i Vest-Europa å få en betydelig virkning på tysk militær styrke. Selv om felttoget i Nord-Afrika på ingen måte hadde samme dimensjon som kampene på østfronten, tapte Luftwaffe 40 % av sin totale styrke i luftslagene over Malta og Tunisia. I tillegg bandt hjemmeforsvaret stadig større luftstyrker etter som vestmaktenes strategiske luftkrig, bombingen av det tysk-okkuperte Europa, økte i styrke. Våren 1943 var 70 % av tyske jagerfly stasjonert i Vest-Europa og tysk luftherredømme på østfronten var ikke lenger en selvfølge. Det sovjetiske flyvåpenet var nå tallmessig overlegent og teknologisk på høyde med det tyske, blant annet med angrepsfly som Iljusjin Il-2 Sjturmovik.Overy 1995, s. 118, 129Frankson/Zetterling 2006, s. 133

Utsettelsen av det tyske angrepet ga sovjetstyrkene fire ekstra måneder til forberedelser, og lommen rundt Kursk ble sterkt befestet. Den røde armé og hundretusenvis av sivile la ut om lag én million landminer og gravde rundt kilometer skyttergraver. De konsentrerte også store styrker i og ved lommen. Sentral- og Voronesjfronten hadde følgende styrke: soldater, stridsvogner, kanoner og fly. Mange av troppene som forsterket området var veteraner fra kampene om Stalingrad, men Den røde armé økte også sine styrker med en million mann i første halvår 1943. Sovjetstyrkene var altså større enn i 1942, selv etter tapene ved Stalingrad. De sovjetiske styrkene forstyrret også de tyske styrkenes forberedelser ved utstrakt partisanvirksomhet i de tyske oppmarsjområdene.Frankson/Zetterling 2006, s. 103, 120–123

Konsentrasjonen av artilleri i lommen var uvanlig høy, det var flere artilleriregimenter enn infanteriregimenter. Sovjetstyrkene hadde bestemt seg for å utmatte de angripende tyske enhetene med en blanding av miner og artilleriild. Indirekte beskytning fra haubitsere ville ramme det tyske infanteriet, mens direkte beskytning med panservernartilleri var beregnet på angripende stridsvogner.

miniatyr|Utviklingen av slaget ved Kursk. Kartet til venstre viser hele frontlinjen fra Østersjøen til Svartehavet før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Kartet til høyre viser «lommen» ved Kursk. (kart i større versjon)

Det tyske angrepet begynner Datoen for den tyske offensiven var flyttet gjentatte ganger, men den 1. juli 1943 gikk det ut ordre om å starte angrepet den 5. juli. Dagen etter varslet Stavka ved general Aleksandr Vasiljevskij frontkommandantene at det tyske angrepet ville komme i tidsrommet 3. – 6. juli. Dels hadde de informasjon fra spioncellen Rote Kapelle, dels hadde de tatt til fange tyske soldater som kunne bekrefte dato for angrepet.Frankson/Zetterling 2006, s. 103, 169

Klokken 22:30 4. juli 1943 slo sovjetstyrkene til med artilleribeskytning nord og sør for lommen. Hensikten var å forsinke og forvirre det tyske angrepet. På nordsiden skjøt det sovjetiske artilleriet mest mot tyske artilleristillinger og klarte å uskadeliggjøre 50 av de 100 tyske artilleristillingene de beskjøt. Resultatet var mye svakere tysk artilleriild neste dag, da hovedangrepet startet. De tyske styrkene fikk også forskjøvet angrepstidspunktet som følge av de problemene som artilleribeskytningen skapte. I sør skjøt sovjetstyrkene mot tysk infanteri og stridsvogner i oppsamlingsområdene. Beskytningen bidro til å forsinke angrepet, men forårsaket få tap.Frankson/Zetterling 2006, s. 169

Hovedslaget i nord

Selve slaget startet 5. juli 1943.Glantz 2015, s. 218–219 Sovjetstyrkene kjente angrepstidspunktet og utførte et massivt flyangrep på Luftwaffes baser i området i et forsøk på å slå ut tyskernes lokale flystøtte. Tyske «Stuka» stupbombere fokuserte angrep mot det sovjetiske artilleriet ved frontlinjen i nord. General Models 9. armé rykket så frem mot de sovjetiske stillingene.Frankson/Zetterling 2006, s. 176–180

9. armé i nord klarte langt fra å nå sine mål for første dag. Sovjetstyrkene hadde klart å forutse hvor angrepet ville finne sted. De tyske styrkene angrep på en bred front, men ble sterkt hindret av minefelt som først måtte ryddes av ingeniørtropper under mitraljøse- og artilleriild. Tyske tap i de sovjetiske minefeltene var store. Totalt 89 Elefant panserjagere deltok, men mange av dem ble snart skadet eller gikk tapt i minefeltene.Frankson/Zetterling 2006, s. 178–180