Rainis eller J. Rainis var psevdonymet til Jānis Pliekšans (født i Varslavāni, død 12. september 1929), en latvisk dikter, forfatter, oversetter og politiker. Han er regnet som Latvias største dikter.. Han var gift med Elza Pliekšane, som selv skrev under psevdonymet Azpāzija. Rainis' arbeider inkluder de klassiske skuespillene Uguns un nakt (Ild og natt, 1905) og Indulis un Ārija (Indulis og Ārija, 1911) og en anerkjent oversettelse av Goethes Faust. Han fikk tilnavnet «Latvias Goethe» - da med tanke på de egne verker.. Hans arbeid har hatt sterk innflytelse på latvisk litterært skriftspråk, og symbolismen fra hans hovedverk har vært sentrale i latvisk nasjonalisme. Liv og virke Bakgrunn Jānis Pliekšāns ble født på eiendommen «Varslavāni» ved Jakobstadt i guvernementet Kurland i den latviske del av keiserdømmet Russland. Foreldrene hans, bygselsbonden Krišjānis (ca. 1828–1891) og hans hustru Dārta (ca. 1828–1899), leide en liten tomt i Tadenava før de flyttet til Daugavpils-regionen (Dvinsk på de russiske kart). Familien hadde tre barn: Jānis, Līze (1854–1897) og Dora (1870–1950).http://www.arhivi.lv/sitedata/ZURNALS/zurnalu_raksti/72-85-VESTURE-Gravere.pdf
Jānis Pliekšāns begynte sin utdannelse ved Vilkumiesta internat hos O. Svenson. Deretter fortsatte han studiene ved den tyske skolen i Grīva (Daugavpils) fra 1875 til 1879. I januar 1880 begynte han på Riga Gymnasium, i klassisk avdeling. I løpet av denne tiden lærte han latin og gresk, studerte utenlandsk klassisk litteratur og begynte å utvikle en interesse for latvisk folklore. Det var i denne perioden han skrev sine første dikt..
Jānis Pliekšāns fortsatte studiene ved Det juridiske fakultet i Sankt Petersburg, hvor han ble nær venn med Pēteris Stučka (som han første gang haadde møtt i Riga), som senere skuulle bli en fremstående kommunist.Samsons, V. et al. (1970) Latvijas PSR Mazā Enciklopēdija (Concise Latvian S.S.R. Encyclopedia) 3rd ed. Riga, Latvia: Zinatne.72-85-Gravere. arhivi.lv
Karriere Fra 1888 til 1889 arbeidet han ved domstolen i i Vilna, og deretter etablerte han seg som advokat i Jelgava. Fra 1891 til 1895 var han redaktør for den progressive avisen «Dienas Lapa».
I 1896 tilbrakte han en kort tid i Berlin, deretter jobbet han som notar i Panevėžys i guvernementet Kovno (i keiserdømmets litauiske deler), og der ble han arrestert i mai 1897.
Rainis ble anklaget for å være leder for den revolusjonære intellektuelle bevegelsen, Den nye strømning (latvisk: Jaunā strāva), og ble fengslet i Liepāja og deretter i Riga. Han ble deretter dømt til fem års eksil i Pskov, deretter i Slobodskoj (1897–1903), hvor han i 1897 giftet seg med Aspazija (pseudonym for Elza Pliekšāne, født Rozenberga), også en forfatter.
Rainis var en av de intellektuelle lederne for Den latviske revolusjon i 1905, som endte i fiasko.
I frykt for ytterligere forfølgelse dro han og Aspazija til Sveits den 31. desember 1905. Paret slo seg ned i Castagnola, en landsby i nærheten av Lugano. Fra denne perioden stammer storparten av hans litterære produksjon, som hans skuespill «Den gylne hest» («Zelta zirgs» 1909), «Indulis og Arïa» («Indulis un Ārija» 1912), «Jeg spiller, jeg danser!» («Spēlēju, dancoju» 1915), og tragedien «Josef og hans brødre» («Jāzeps un viņa brāļi» 1906–1914).
I diktet «Daugava» fra 1916 var Rainis en av de første intellektuelle som fremmet ideen om et uavhengig Latvia.
Rainnis skulle anerkjennes som den latviske sosialismes far. På hans tid var sosialisme i regelen assosiert til marxismen; den var sikkert til stede hos Rainias, men med et unntak. Hans egen tilnærming oppviste ingen trekk av marxismisk filosofisk materialisme. Han betraktet livet som en uopphørlig rekke av energimutasjoner.
Hans eksil varte fra 1906 til 1921. Etter den latviske uavhengighet var han utdanningsminister fra desember 1926 til januar 1928, men han oppnådde aldri embetet som republikkens president, som han strebet etter.
Han døde av hjertesykdom den 12. september 1929 i Majori i Jurmala utenfor Riga.
Ved hans død ble det ble han gjenstand for en offisiell nasjonal hyllest. Han er gravlagt på den nye kirkegård i Riga, som samme år ble omdøpt til Rainis- kirkegårdegården. I 1935 ble et monument i hans likhet avduket ved inngangen til kirkegården.. En statue av ham er også reist på Riga-esplanaden.
Verker Tālas noskaņas zilā vakarā (1903) Vētras sēja (1905) Zelta zirgs (1909) Klusā grāmata (1909) Ave sol! (1910) Tie, kas neaizmirst (1911) Indulis un Ārija (1911) Pūt, vējiņ! (1913) Krauklītis (1917) Jāzeps un viņa brāļi (1919) Daugava (1919) Spēlēju, dancoju (1919) Zelta sietiņš (1920) Iļja Muromietis (1922) Lellīte Lollīte (1924) Puķu lodziņš (1924) Vasars princīši un princeses (1924) Putniņš uz zara (1925) Saulīte slimnīcā (1927) Rīgas ragana (1928) Litteratur
Friedrich Scholz: Die Literaturen des Baltikums. Ihre Entstehung und Entwicklung (= Abhandlungen der Rheinisch-Westfälischen Akademie der Wissenschaften'', Bd. 80). Westdeutscher Verlag, Opladen 1990, ISBN 3-531-05097-4. Zu Rainis S. 310–311.
Referanser
Kategori:Latviske forfattere Kategori:Latviske oversettere Kategori:Latviske journalister Kategori:Latviske politikere Kategori:Personer fra Jekabpils Kategori:Personer fra Daugavpils Kategori:Pseudonymer