Den angelsaksiske krønike er en samling av annaler, skrevet på angelsaksisk, som dekker angelsaksernes historie i England og til dels i de britiske øyer. Det er en av de best bevarte tekstene fra angelsaksisk litteratur. Mye av materialet er basert på legender og fortellinger. Det er også noen førstehåndsskildringer av hendelser, og enkelte sider ved angelsaksisk historie er ikke belyst noe annet sted.
Det originale manuskriptet til Krøniken ble laget sent på 800-tallet, sannsynligvis i Wessex, under Alfred den stores regjeringstid (regjerte 871–899). Dens innhold, som har innlemmet kilder som nå ellers er tapt, datert fra så tidlig som 600-tallet, er kjent som Common Stock (den vanlige stammen) av Krøniken.Hunter Blair ((1966), s. 11. Flere kopier ble laget av denne ene originalen og deretter spredt til klostre over hele England, hvor de ble oppdatert, delvis uavhengig av hverandre. Disse manuskriptene er samlet kjent som Den angelsaksiske krønike. Nesten alt materialet i Krøniken er i form av annaler, etter år; den eldste er datert til 60 f.Kr. (annalens dato for Julius Cæsars invasjon av Britannia). I ett tilfelle ble Krøniken fortsatt aktivt oppdatert fram til 1154.
Ni manuskripter av Krøniken er helt eller delvis bevart, men ingen er selve originalen. Sju er oppbevart i British Library, ett i Bodleian Library i Oxford, og det eldste i Parker Library of Corpus Christi College ved Universitetet i Cambridge. Den eldste ser ut til å ha blitt påbegynt mot slutten av Alfreds regjeringstid, mens den siste ble kopiert ved klosteret i Peterborough etter en brann i dette klosteret i 1116. Noen senere middelalderkrøniker som stammer fra tapte manuskripter, inneholder antydninger om ytterligere krønikemateriale.
Mange opplysninger i Krøniken er ikke nedtegnet andre steder, og den gir en nokså klar kronologiske ramme for å forstå hendelser. Derfor er Krøniken blant de viktigste kildene til Englands historie fra Romerrikets fall på 400-tallet og tiårene etter den normanniske erobringen i siste halvdel av 1000-tallet.Hunter Blair (1960), s. 355. Akademikeren Nicholas Howe karakteriserte Krøniken og Bedas Anglernes kirkes historie som «de to store angelsaksiske historieverkene». Howe, Nicholas (2004): «Rome: Capital of Anglo-Saxon England», Journal of Medieval and Early Modern Studies. 34 (1): 147–172. doi:10.1215/10829636-34-1-147. S2CID 170978121. Krønikens beretninger har en tendens til å være sterkt politiserte, men den opprinnelige Common Stock hadde først og fremst til hensikt å legitimere dynastiet og autoriteten til Alfred den store, foruten at kongen oppmuntret til manuskripter på morsmålet angelsaksisk framfor kun latin.«Alfred ordered me to be made», Medieval manuscripts blog, British Library 1. januar 2019 Sammenligning mellom Krønikens manuskripter og andre middelalderkilder viser at de skriftlærde som kopierte eller la til stoff, utelot hendelser eller fremstilte dem ensidig. Det har også gitt nyttig innsikt i engelsk politikk i tidlig middelalder.
Manuskriptene til Krøniken, særlig annaler fra 1131 og utover, er også viktige for å forstå den historiske utviklingen av det engelske språket. Den senere Peterborough-teksten viser overgangen fra det standard angelsaksiske litterære språket til tidlig mellomengelsk, som inneholder noen av de eldste kjente mellomengelske tekstene.Swanton (1996), s. xxi–xxviii.
Kilder og sammensetning av originalen Sted og dato for sammensetningen miniatyr|Den angelsaksiske krønike ble opprettet på oppfordring av kong Alfred, her fra en statue i Wantage, hvor han har et sverd i høyre hånd og en bokrull i venstre mot brystet. Historikere er enige om at Krønikens original, det første manuskriptet (Common Stock), noen ganger også omtalt som Early English Annals (de tidlige engelske annaler),Sayles, G.O. (1966): The Medieval Foundations of England, London, s. 7. ble redigert til sin nåværende form mellom 890 og 892. Det skjedde før biskop Asser av Sherborne brukte en versjon av originalen i sin biografi Livet til kong Alfred, i 893.Keynes & Lapidge (2004), s. 55 Det er likevel usikkert nøyaktig hvilket år påfølgende fortsettelser begynte å bli lagt til. Bately, Janet (1985): 'The Compilation of the Anglo-Saxon Chronicle Once More', Leeds Studies in English, new series, 16, s. 7–26. Abels, Richard (2005): Alfred the Great: War, Kingship and Culture in Anglo-Saxon England. Longman. ISBN 0-582-04047-7; s. 15.Irvine (2015), s. 350–352
Originalen ble skrevet/sammenredigert et sted i Wessex, uvisst hvor.Wormald (1991), s. 158Keynes & Lapidge (2004), s. 41Stenton (1925), s. 22 Redaktøren kan ha arbeidet på oppdrag fra, og under beskyttelse av kong Alfred selv. Frank Stenton mente at den måtte ha oppstått hos et sekulært herresete utenfor hoffet, og Simon Keynes og Michael Lapidge kommenterte at vi burde «motstå fristelsen til å betrakte det som en form for vestsaksisk dynastisk propaganda». Likevel er det ingen tvil om at originalen systematisk fremmer Alfreds dynasti og styre, så vel som hans entusiasme for læring og bruken av angelsaksisk som skriftspråk. Den ser delvis ut til å ha vært inspirert av de kongelige frankiske annaler, og dens vide utbredelse er også i samsvar med Alfreds politikk.Campbell (2000), s. 144Irvine (2015), s. 347–354 Arbeidet var kanskje foranlediget av stadig nye skandinaviske angrep på Wessex.
Kilder og pålitelighet Originalen innlemmer materiale fra flere kilder, blant annet annaler knyttet til Kent, Sussex, Mercia og spesielt vestsaksisk historie.Lapidge (1999), s. 35. Det er uklart hvor langt dette materialet først ble trukket sammen av redaktøren(e) av originalen og hvor langt det allerede hadde blitt kombinert før slutten av 800-tallet: det er ingen åpenbare endringer i språktrekk i originalen som kan hjelpe å angi ulike kilder.Bately (1986), s. 93—129. Der originalen trekker på andre kjente kilder, er dens hovedverdi for moderne historikere som en indeks over verkene og temaene som var viktige for kompilatorene; der det tilbyr unikt materiale er det av spesiell historisk interesse.
«Verdenshistoriske annaler» Fra den første annalen, for 60 f.Kr., fram til 449, presenterer originalen for det meste viktige hendelser fra utenfor England og de britiske øyer, et materiale som er kjent som «verdenshistoriske annaler». Disse hadde som forbilde Hieronymus’ De Viris Illustribus, Liber Pontificalis, oversettelsen av Eusebius’ Ekklesiastisk historie og Isidor av Sevillas Chronica.Irvine (2015), s. 348-349Bately, Janet (1979): 'Bede and the Anglo-Saxon Chronicle', King, Margot H.; Stevens, Wesley M., red.: Saints, Scholars and Heroes: Studies in Medieval Culture in Honour of Charles W. Jones, 2 bind, Collegeville, s. 233–254. Ved siden av disse, helt ned til det tidlige på 700-tallet, gjorde originalmanuskriptet utstrakt bruk av det kronologiske sammendraget fra slutten av Bedas kirkehistorie (og kanskje noen ganger selve historien).Irvine (2015), s. 348 Forskere har forstått disse annalenes hensikt å presentere England som en del av den romerske og kristne verden og dens historie.Courtnay Konshuh (2020): «Constructing Early Anglo-Saxon Identity in the Anglo-Saxon Chronicles», Langlands, Alexander; Lavelle, Ryan, red.: The Land of the English Kin: Studies in Wessex and Anglo-Saxon England in Honour of Professor Barbara Yorke, Leiden: Brill, s. 154–180.
400- og 500-tallet miniatyr|upright=1.5|Kamper fra vestsaksiske konger fra 500- og 600-tallet ifølge Den angelsaksiske krønike Fra 449 forsvinner stort sett dekningen av ikke-engelsk historie, og omfattende materiale om de delene som på 800-tallet var i Wessex, ofte unikt for Krøniken, fremkommer. Krøniken tilbyr en tilsynelatende sammenhengende beretning om den angelsaksiske bosetningen i sørlige England av sjøfolk som gjennom en rekke kamper etablerte kongedømmene Kent, Sussex og Wessex. Dette materialet ble en gang antatt av mange historikere å være pålitelig bevis, og dannet ryggraden i en grunnleggende fortelling om tidlig engelsk historie; men dens upålitelighet ble avslørt i 1980-årene. Sims-Williams, Patrick (1983): «The Settlement of England in Bede and the Chronicle», Anglo-Saxon England. 12: 1–41. doi:10.1017/S0263675100003331. JSTOR 44510771Yorke, Barbara (1993): «Fact or Fiction? The Written Evidence for the Fifth and Sixth Centuries AD», Anglo-Saxon Studies in Archaeology and History, 6, s. 45–50.
Det eldste materialet som ikke støttes av Beda den ærverdige ser ut til å være basert primært på kongelige slekter og lister over biskoper, som kanskje først ble skrevet rundt 600, da engelske konger konverterte til kristendommen, og mer sikkert ved slutten av Ine av Wessex’ regjeringstid fra 689 til 726.Dumville, David N. (1976): «The Anglian Collection of Royal Genealogies and Regnal Lists», Anglo-Saxon England, 5, s. 23–50.Dumville, David N. (1985): 'The West Saxon Genealogical Regnal List and the Chronology of Early Wessex', Peritia, 4, s. 21–66Irvine (2015), s. 349 Slike kilder er best representert av den anglianske kongelisten og den sannsynligvis avledede vestsaksiske slektslisten. Detaljert sammenligning av disse kildene med originalen har bidratt til å vise graden av oppfinnelse i originalens visjon om 400- og 500-tallet. For eksempel, kanskje på grunn av redigeringer i mellomliggende annaler, ser begynnelsen av regjeringen til Cerdic av Wessex, visstnok grunnleggeren av det vestsaksiske dynastiet, ut til å ha blitt skjøvet tilbake fra 538 e.Kr. i den tidligste rekonstruerbare versjonen av kongelisten til 500 e.Kr. i originalen.
Til tider er det nyvinninger, vanligvis gjennom folkeetymologiske opphavsmyter basert på stedsnavn, enda mer åpenbart. For eksempel, mellom 514 og 544, refererer Krøniken til Wihtgar, som visstnok ble gravlagt på øya Isle of Wight ved Wihtgaræsbyrg (Wihtgars borg) og ga således navnet sitt til øya. Imidlertid stammer navnet på Isle of Wight fra det latinske Vectis, ikke fra Wihtgar.wight (n.), Online Etymology Dictionary Det faktiske navnet på festningen var sannsynligvis Wihtwarabyrg («borgen til innbyggerne i Wight»), og enten mistolket redaktøren(e) av originalmanuskriptet eller en tidligere kilde dette som å referere til Wihtgar.Ekwall,Eilert (1960): The Concise Oxford Dictionary of English Place-Names. Oxford University Press. 4. utg. ISBN 978-0198691037.
600- og 700-tallet I tillegg til kildene som er oppført ovenfor, antas det at originalmanuskriptet lånte på samtidens annaler som begynte å bli oppbevart i Wessex i løpet av 600-tallet. Kanskje var det som merknader til påsketabeller, utarbeidet for å hjelpe presteskap med å bestemme datoene for kommende kristne høytider, og som kan være kommentert med korte notater om minneverdige hendelser for å skille ett år fra et annet. Harrison, Kenneth (1976): The Framework of Anglo-Saxon History to A.D. 900, Cambridge: Cambridge University Press.Irvine (2015), s. 348 Annalen for 648 kan markere punktet hvor samtidens hendelser begynner å dukke opp, og annalen for 661 nedtegner et slag utkjempet av Cenwalh som sies å ha blitt utkjempet «i påsken», en presisjon som innebærer en samtidig opptegnelse.Stenton, F.M. (1970): Preparatory to Anglo-Saxon England, red. D.M. Stenton , s. 116–126Harrison, Kenneth (1976): The Framework of Anglo-Saxon History to A.D. 900, Cambridge: Cambridge University Press, s. 132–135 Swanton (1996), s. xviii–xix Lignende, men adskilte kilder ville forklare datoene og genealogiene for kongene i Northumbria og Mercia.Swanton (1996), s. 16
Oppføringen for 755, som beskriver hvordan Cynewulf tok makten i kongedømmet Wessex fra Sigebehrt, er langt mer detaljert enn de omkringliggende oppføringene, og omfatter direkte talesitater fra deltakerne i disse hendelsene. Det virker sannsynlig at dette ble hentet av skriveren fra eksisterende tekstmateriale.Greenfield (1986), s. 60.Bredehoft, Thomas A. (2001): Textual Histories: Reading in the ‘Anglo-Saxon Chronicle’, Toronto: University of Toronto Press, s. 39–60
800-tallet