miniatyr|Lars Klingbeil har vært finansminister siden 6. mai 2025. miniatyr|Detlev Rohwedder-huset i Wilhelmstrasse er departementets hovedkontor. Bygget ble reist i 1936 for Tysklands Reichsluftfahrtministerium. Listen over Tysklands finansministre omfatter lederne av det kontor eller departement som i Tyskland har hatt ansvaret for de føderale finansene, fra Det tyske keiserriket og frem til idag. De enkelte delstatene har gjennomgående hatt egne finansministre, men disse er ikke med på denne listen.

Listen begynner med den første leder, kalt statssekretær, av det føderale riksfinanskontoret i Det tyske keiserriket. Den fortsetter med Weimarrepublikken, da finanskontoret ble omdannet til et departement, og lederen fikk tittelen minister. Videre omfatter listen finansministrene under den nasjonalsosialistiske periode, og etter den andre verdenskrigen også finansministrene i DDR (1949-1990). Listen omfatter finansministrene i Forbundsrepublikken Tyskland frem til idag. I 1990 ble DDR oppløst og de østlige områdene ble del av Forbundsrepublikken med felles regjering og parlament.

Tysklands finansminister er leder av landets finansdepartement og medlem av Tysklands regjering. Vedkommendes tittel er forbundsfinansminister (tysk: Bundesfinanzminister/in). Forstavelsen forbund viser at vedkommende tjener forbundsrepublikken, og ikke en enkelt delstat.

Departementets hovedkontor ligger i Detlev Rohwedder-huset i Wilhelmstrasse i Berlin.

Historisk bakgrunn Under Wienerkongressen som ble holdt etter Napoleonskrigene, oppsto det tyske forbund. Dette var et statsforbund av selvstendige stater, altså ingen føderasjon. Preussen var en av de viktigste statene i forbundet, men engasjerte seg i begynnelsen ikke for noen ytterligere integrasjon av forbundsstatene. Etter en tid vokste imidlertid også Preussen inn i det tyske fellesskap, og landet tok deretter en ledende rolle i forbundet. Dette er utgangspunktet for den senere utvikling av tysk skattevesen og skatterett.

I 1820 opphevet Preussen alle direkte skatter, bortsett fra inntektsskatt. Dette medførte at bare den som tjente penger, måtte betale skatt. Samtidig var det bare de som betalte skatt som fikk stemmerett. Konkret medførte dette den prøyssiske treklassestemmeretten.

På det generelle plan pekte revolusjonen i Tyskland i 1848 fremover mot en samling av den tyske nasjon, og det samme gjorde utvidelsen av tollforbundet i 1842.

Statssekretærer i det keiserlige riksfinanskontoret 1880–1918 miniatyr|Johannes von Miquel innførte inntektsskatt og formuesskatt i Preussen. Ved rikssamlingen i 1871 var delstatenes skattesystemer, forvaltningssystemer og regler for saksbehandling, innbyrdes meget forskjellige. I de sørlige delstatene Bayern og Württemberg var det på 1800-tallet etablert selvstendige og effektive skatteetater, med faglig skolerte saksbehandlere. I landets nordlige delstater fantes det ikke egne skatteetater; der ble skattene fastsatt av folkevalgte takseringskommisjoner og beskatningen foregikk på kommuneplan. Utdannede offentlig ansatte saksbehandlere fantes ikke.

Den føderale forfatning i keiserriket fra 1871, ga delstatene en sterk stilling i forholdet til den føderale stat.Witt, Peter-Christian i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, januar 1975: "Reichsfinanzminister und Reichsfinanzverwaltung 1918-1924" side 4 besøkt 9. august 2014 Bismarck mente at føderalstaten skulle finansieres som «en spisegjest hos delstatene» («Ein Kostgänger der Einzelnstaten»).

Føderalstaten utskrev ikke direkte skatter av borgernes inntekter, men fikk noe inntekter av indirekte skatter, for eksempel tollavgifter. Det meste av det føderale budsjettet ble dekket over delstatenes budsjetter.

De føderale finansspørsmål ble behandlet av rikskanslerens kontor, i begynnelsen ledet av en understatssekretær. Siden ble det opprettet et eget finanskontor (tysk: Reichsschatzamt) ledet av en statssekretær. Statssekretæren ble imidlertid lenge behandlet som en underordnet av Preussens finansminister.

Den såkalte Frankensteinske klausul fra 1879, skulle bremse på føderalstatens inntekter og utvikling. Bestemmelsen ble vedtatt som et kompromiss mellom føderalstaten representert ved Bismarck, og konservative politikere fra sør, blant dem Georg Arbogast von und zu Franckenstein fra Bayern. Klausulen innebar at føderalstatens nettoinntekter av toll og tobakkavgifter som oversteg 130 millioner riksmark, skulle videreføres til de tyske delstatene, etter folketall. Den franckensteinske klausul ble opphevet i 1904 under finansminister Hermann von Stengel. Loven som opphevet Den frankensteinske klausul fikk tilnavnet Lex Stengel (Stengels lov), etter initiativtakeren.

Johannes von Miquel var den første prøyssiske finansminister (1890 til 1901). Den omfattende finans- og skattereform 1891–1893 som han ledet, fikk stor innvirkning på det prøyssiske og senere det føderale tyske skattesystemet. Miquel innførte i Preussen en progressiv inntektsskatt, samt formuesskatt, og han flyttet beskatningen av næringslivet fra staten til kommunene.

Ved riksfinansreformen i 1906 fikk føderalstaten innføre arveavgift og i 1913 dessuten eiendomsskatt og formuesskatt.

Statssekretær riksfinanskontoret (Reichsschatzamt)75px|Det tyske keiserrikets våpen Nr. Navn Bilde Leveår Tiltredelsesår Fratredelsesår Parti RikskanslerLeder av det folkevalgte råd(Rat der Volksbeauftragten) 1 Adolf Heinrich Wilhelm Scholz 75px 1833–1924 1880 1882 - Bismarck 2 Emil von Burchard 1836–1901 1882 1886 - Bismarck 3 Karl Rudolf Jacobi 1828–1903 1886 1888 - Bismarck 4 Helmuth von Maltzahn 75px 1840–1923 1888 1893 Deutschkonservative Partei Bismarck 5 Arthur von Posadowsky-Wehner 75px 1845–1932 1893 1897 Freikonservative Partei BismarckLeo von CapriviHohenlohe-Schillingsfürst 6 Max Franz Guido von Thielmann 75px 1846–1929 1897 1903 - Hohenlohe-Schillingsfürst 7 Hermann von Stengel 75px 1837–1919 1903 1908 - Bülow 8 Reinhold Sydow 1851–1943 1908 1909 - Bülow 9 Adolf Wermuth 75px 1855–1927 1909 1912 - Bethmann Hollweg 10 Hermann Kühn 1851–1937 1912 1915 - Bethmann Hollweg 11 Karl Helfferich 75px 1872–1924 1915 1916 - Bethmann Hollweg 12 Siegfried von Roedern 75px1879–1954 1916 1918 - Bethmann HollwegMichaelisHertlingBaden 13 Eugen SchifferWitt, Peter-Christian i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, januar 1975: "Reichsfinanzminister und Reichsfinanzverwaltung 1918-1924": Schiffer var statssekretær i Reichsschatzamt fra 13. november 1918 til 12. februar 1919 (side 19). Reichschatzamt ble kalt Reichfinanzministerium fra februar 1919 (side 9). Besøkt 8. august 2014 75px 1860–1954 1918 1919 - EbertLeder av det folkevalgte råd(Rat der Volksbeauftragten):EbertHaaseScheidemann

Finansministre i Weimarrepublikken 1918–1933

miniatyr|Matthias Erzberger var den største reformator av tysk skattevesen på 1900-tallet. Han ble drept i 1921 i et politisk attentat. Her til venstre sammen med parlamentsmedlem Eduard David. miniatyr|Hyperinflasjon: pengetransport i 1923 måtte foregå med store vesker for alle sedlene. Etter novemberrevolusjonen i 1918 startet arbeidet med en finansreform i Tyskland. Landets utenlandsgjeld var tredoblet sammenliknet med nivået før krigen. Samtidig krevde seiersmaktene at Tyskland fjernet tollbarrierene og det førte til lavere inntekter for staten. Finansminister Matthias Erzbergers finans- og skattereform fra 1919/1920 la lovgivningskompetansen og innfordringen av de viktigste skattene, til den føderale staten. I tillegg ble det innført et skattesystem med sterkt progressive skatter. Det skulle bli den betydeligste reform i tysk finanshistorie på 1900-tallet.Witt, Peter-Christian i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, januar 1975: Reichsfinanzminister und Reichsfinanzverwaltung 1918-1924 side 11 besøkt 9. august 2014

Effekten av de økte skatteinntektene til staten, ble imidlertid sterkt redusert av hyperinflasjonen, i perioden 1922 til 1923. Den økonomiske krise på 1920-tallet førte til en redusert nasjonalinntekt for Tyskland, økt arbeidsledighet og et betydelig underskudd i finansbudsjettet. Deflasjonspolitikken som ble ført, forsterket denne utvikling. Med innføringen av sysselsettingsprogrammet i 1932 fulgte også en kursendring i retning av en ekspansiv finanspolitikk. Denne kurs ble fulgt også i den nasjonalsosialistiske periode.

Riksfinansminister 75px|Weimarrepublikkens våpen Nr. Navn Bilde Leveår Tiltredelsesår Fratredelsesår Parti Regjering 1 Eugen Schiffer 75px 1860–1954 1919 1919 DDP Scheidemann 2 Bernhard Dernburg 75px 1865–1937 1919 1919 DDP Scheidemann 3 Matthias Erzberger 75px 1875–1921 1919 1920 Zentrum Bauer 4 Joseph Wirth 75px 1879–1956 1920 1921 Zentrum Müller I, Fehrenbach, Wirth I 5 Andreas Hermes 75px 1878–1964 1921 1923 Zentrum Wirth II, Cuno 6 Rudolf Hilferding 75px 1877–1941 1923 1923 SPD Stresemann I 7 Hans Luther 75px 1879–1962 1923 1925 Partiløs Stresemann I, Marx I og II 8 Otto von Schlieben 1875–1932 1925 1925 DVP Luther I 9 Luther 75px 1879 - 1962 1925 1926 Partiløs Luther I 10 Peter Reinhold 1877–1955 1926 1927 DDP Luther II, Marx III 11 Heinrich Köhler 75px 1878 - 1949 1927 1928 Zentrum Marx IV 12 Rudolf Hilferding 75px 1877–1949 1928 1929 SPD Müller II 13 Paul Moldenhauer 75px 1876 - 1947 1929 1930 DVP Müller II, Brüning I 14 Hermann Dietrich 75px 1879–1954 1930 1932 DDP Brüning I, Brüning II 15 Lutz Schwerin von Krosigk 75px 1887–1977 1932 1933 Partiløs Papen, Schleicher

Riksfinansminister i Det tredje rike 1933–1945 Under det tredje riket ble den føderale stat erstattet med enhetsstaten. Under det nasjonalsosialistiske diktaturet ble likevel deler av samfunnssystemet som skatterett, plikten til å holde avtaler, eiendomsrett og annen sivilrett i hovedsak opprettholdt. Uten disse elementer ville samfunnet brutt sammen. Skattesystemet og innfordringen var dermed en viktig forutsetning for opprettholdelsen av diktaturet. Skattesystemet ble imidlertid også misbrukt, noe som særlig gjaldt overfor jødene. Jødenes eiendom ble beslaglagt til fordel for statskassen, blant annet når de søkte utreisetillatelse; som motytelse for utreisetillatelse måtte jødene gi fra seg sine eiendommer. I 1938 ble jødene pålagt 20 % ekstraskatt som reaksjon på attentatet mot Ernst vom Rath.

Mot slutten av 1930-tallet var Det tredje rikes finanspolitikk først og fremst innrettet på å tjene utviklingen av næringslivet og dernest opprustingen. Skattebyråkratiet ble utbygget og skattevesenets stilling overfor borgerne ble forsterket. I domstolene fikk dette utslag ved anvendelsen av prinsippet «in dubio pro fisco» (ved tvil for skatteoppkreveren).

Fra 1939 ble finanspolitikken innrettet fullt ut for å tjene krigføringen. Under den andre verdenskrigen økte skattene og det samme gjorde statens gjeld.

En uavhengig historikerkommisjon ble i 2009 opprettet for å vurdere finansdepartementets stilling som et verktøy for makthaverne under det tredje riket.

Riksfinansminister 75px|Tysklands våpen under nasjonalsosialismen Navn Bilde Leveår Tiltredelsesår Fratredelsesår Parti Statsleder Lutz Schwerin von Krosigk 75px 1887–1977 30. januar 193323. mai 1945NSDAPAdolf Hitler

Finansministre i Den tyske demokratiske republikk (DDR) 1949–1990 Det offentlige finansvesen i DDR var bygget på to hovedelementer: staten skulle eie produksjonsmidlene og det skulle skje en sentral planstyring av økonomien.Googlebooks: Profess Dr. Günter Hedtkamp og Dr. Karl Brodtbeck i Handwörterbuch der Wirtschaftswissenschaft side 195 besøkt 16. august 2014 Statsbanken var sidestilt med finansdepartementet, i den forstand at begge var underlagt ministerrådet (regjeringen). I samsvar med den prinsippene for den demokratiske sosialisme var statsbanken ingen selvstendig bank, men styrt av staten ved regjeringen.