Sjønstå er en fraflyttet grend i Fauske kommune i Nordland, ved østenden av Øvervatnet (1 moh.). En liten, fast gårdsbosetting ble etablert på stedet i 1660-åra. Etter at Sulitjelma gruber begynte virksomhet 25 km lenger øst i 1887, fikk Sjønstå raskt en rolle som mellomstasjon i malmfrakten til kysten. I årene fra 1890 til 1956 var det stor virksomhet på Sjønstå, med opptil 300 innbyggere. Da Sulitjelmabanen ble forlenget til Finneid, mistet Sjønstå sin rolle som omlastingssted for metaller fra tog til skip, og grenda ble raskt fraflyttet.
Sjønstå gård ble fredet av Riksantikvaren i 2006. Sjønstå gård er det eneste gjenstående klyngetunet i Nord-Norge. Det meste av 1900-tallsbebyggelsen er revet.
Natur Sjønståelva har sitt utløp i Øvervatnet ved Sjønstå. Ned mot Øvervatnet er det en sandstrand på vestsiden av elveoset til Sjønståelva. Det er for øvrig naturlige terrasser fra moreneavsetninger. Den gamle gården ligger ved sandstranden, og terrassene ble bruk til dyrket mark og slåtteland.
Etymologi Det er ikke avklart hva stedsnavnet Sjønstå kommer av. Navnegranskeren Oluf Rygh mente at navnet kan komme av ordet «skinstøde»,Norske gaardnavne, bind 16; 1905 det vil si et sted der kyrne søker skjul eller skygge i sommervarmen, mot brems (klegg og blinding). Han forklarte at navnet er en sammensetning med «aa» eller «å» i betydningen elv, dermed kan navnet være en forkortning av «skinstøde-å». Lokalbefolkningen uttalte stedet både som «Sjønståg», «Skjønståga», «Sjønstaa». Navnet har opp gjennom tiden vært skrevet på utallige måter i offentlige dokumenter.Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 11.
Sjønstå gård mini|T.v. våningshuset med klesbu og t.h. masstua på Øvergården mini|Stabburet ved korn- og høylåven på Øvergården er en av de eldste bygningene på gården. mini|Oversikt over gårdene rundt tunet på Sjønnstå.
Gården Sjønstå dukker første gang opp i historiske kilder i et skattemanntall fra 1665, under navnet Süinstad, og det opplyses om en oppsitter med navn Baard Pedersøn. Gården er ikke omtalt i landkommisjonens jordebok av 1661 og heller ikke i tiendelisten mellom 1663 og 1665. Det er dermed sannsynlig at gården ble etablert i 1665.
I matrikkelen ett år senere er det oppført to oppsittere på Sjønstå, dette er den før nevnte Baard Pedersøn og i tillegg Guttorm Pedersøn. I matrikkelen står det at gården nylig er ryddet i kongens allmenning, og den skal betale det høyeste den kan tåle i skatt, som er 1/2 våg (9 kg) tørrfisk i leidang. I tiende til kirken skal det årlig gis 3/4 tønne korn og 16 mark (4 kg) ost. Videre er landskylden satt til 1 våg (18 kg) tørrfisk.
Oppsitterne hadde slått seg til på den laveste strandterrassen ved Sjønståelvas utløp, og de hadde åkre og enger spredt utover på de andre terrassenivåene. Der var det lett og god jord, med blanding av sand og moldjord. Matrikkelen fra 1666 opplyser at det på de to brukene ble sådd én tønne korn og at buskapen bestod av én hest, åtte kyr, ett ungdyr, syv sauer og fire geiter.Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 14.
I skifte etter kårkone Ingeborg Pederstdatter 1. desember 1800 er det oppført en rekke eiendeler som forteller om næringsvirksomheten på gården: Halvdelen til et naust til 1 åttring (fiskebåt), 700 liner, 10 tau, 2 jukser og 1 vabein. Videre et sjøbruk på Finneid inneholdende to seksringer (fiskebåt), et naust for en seksring, en kastenot, to sildegarn og halvparten av en rorbu på Skrova. En kjenner til at folkene på Skjønstå over flere generasjoner hadde flere båter og utstyr til disse. I 1801 viser folketellingen at det bodde tolv personer på gården, fordelt på to husstander. Av disse var to barn.
I 1820 opplyses det at «Jordarten er Sand. Kornhøsten nogenledes sikker. Havnegangen tung … Skogen afgiver Gaarden til fornøden Brendsel og noget til Salg. Gaarden er utsatt for Elvebrud [=flom]». Det er en viss produktivitetsvekst siden gården første gang omtales, men ikke stor. Tidene er ofte vanskelige, dessuten er bratte lier og stupbratte fjell naturlige grenser for eventuelle utvidelser av gården.
Sjønstå gård var et krongods, og oppsitterne var dermed leilendinger under kronen. I 1800 ble gården delt i to like store deler og solgt. Bruksnummer 1 ble kalt Nergården, og skipper og proprietær Christen Ellingsen fra indre Leivsett fikk i 1801 skjøtet. Hverken han eller senere eiere bodde selv noen gang på gården, men bygslet den bort. Ved folketellingen i 1865 bodde det 21 personer på Sjønstå, fordelt på tre husstander. Av disse var 10 barn. Nergården ble i 1891 solgt til Sulitjelma gruber. Bruksnummer 2 ble kalt Øvergården, og denne ble solgt samtidig som Nergården til Sulitjelma gruber.Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 14-15. Etter at gårdene ble solgt ble det opprettet festekontrakter med gruveselskapet, på Nergården var det gårdsdrift frem til 1956 og på Øvergården drev ungkaren Andor Karolius Hansen gården til sin død i 1973.Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 20.Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 22.
Vannveien var en naturlig ferdselsåre for de som bodde på Sjønstå, og fiske var derfor en viktig næring i tillegg til jordbruk, slik det var vanlig for folk langs Skjerstadfjorden. At folk på Sjønstå hadde forbindelse med «den store verden» kjenner en til fordi et par av oppsitterne på Sjønstå er oppført med gjeld til bergenskjøpmenn på begynnelsen av 1800-tallet. Sjønstå var således ingen bortgjemt gård, men tok del i det øvrige samfunnslivet på den tiden.Tove Mette Mæland: Sjønstå gård; den gamle malmveien; Nordlandsmuseet; digitaltmuseum.no. 25. mars 2010
Folket i Sjønstå sognet fra gammelt til Skjerstad kirke og fra 1867 til Fauske kirke. Noen søkte også Sulitjelma kirke, etter at den ble bygd i 1899.
I 1920 ble det satt opp en hengebro i tre over Sjønståelva, dermed ble det gangvei for folkene på gården til dampskipskai og jernbanestasjon like ved.
Sulitjelmabanen og Sulitjelma gruber mini|Havnen ved Sjønstå med jernbanestasjon og kai. Etter 1956 ble Sulitjelmabanen forlenget til Finneid og båttrafikken avviklet. De fleste bygninger fra denne tiden er revet. mini|Det som er igjen av siloen og omlastingsanlegget for kobberkis fra Sulitjelma Gruber.
I pionertiden til Sulitjelma gruber ble kobberkis fraktet med hest om sommeren fra Langvatnet i Sulitjelma og ned til Sjønstå. Fra Sjønstå ble kobberkis deretter fraktet med båter til Finneid. Vei fra Langvatnet til Sjønstå ble anlagt i 1887–1888, men dette var ikke noen effektiv transportåre.Thor Bjerke Sulitjelmabanen side 13–14.
I 1892 ble Sulitjelmabanen fullført mellom Sjønstå og Fossen ved Langvatnet. Kobberkis og andre metaller fra gruvevirksomheten ble da transportert over Langvatnet i Sulitjelma i båt til Fossen, videre med jernbane mellom Fossen og Sjønstå. I Sjønstå var det omlasting, og herfra ble lasten fraktet med dampbåt og slepeprammer over Øvervatnet og Nedrevatnet, før den ble lastet over på havgående skip på Finneid ved Skjerstadfjorden. I 1956 ble jernbanen forlenget til Finneid, og omlastingsvirksomheten på Sjønstå ble avsluttet.
Som trafikknutepunkt utviklet Sjønstå seg som et sted med nøkkelpersonell for jernbanen og båtene,Kåre Enge «Et tidsbilde fra århundereskiftet» side 52. med Sjønstå stasjon (opprinnelig Skjønstå stasjon) som viktigste institusjon. Sjønstå var hovedstasjon med ekspedisjon, godshus, lokomotivstall med to spor, smie, svingskive, vannstasjon, vognremisse og kaianlegg.Thor Bjerke Sulitjelmabanen side 15–16. På vinterstid var vannene islagte, og da var det tid for vedlikehold av jernbanemateriellet. Den sterke stigningen fra Sjønstå og opp Sjønstådalen gjorde at slitasjen på hjulene var stor. Dermed var hjuldreiing og bytte av hjulringer et omfattende arbeid, og dette ble utført i verkstedet på Sjønstå. Vogner og annet materiell ble også vedlikeholdt der.Thor Bjerke Sulitjelmabanen side 20–22.
På det meste bodde det 300 personer på stedet. Flere samfunnsgavnlige foreninger kom snart i gang, som avholdslosje, skytterlag og idrettslag (Sjønstå IL stiftet 1916). I 1902 ble et samtalelag stiftet.Kåre Enge «Et tidsbilde fra århundereskiftet» side 52. Det var internatskole på stedet fra 1899 til 1959. Internatet hadde åtte soveplasser og eget kjøkkenpersonale. I skoleåret 1950/1951 var det 26 elever ved skolen, disse kom fra de nærliggende bygdene Norddal, Lakså, Storvik, Engan, Hellarmo, Osbakk, Fjell, Stormo, Tveråmo, foruten fra Sjønstå. På stedet var det også en dagligvareforretning den gangen stedet hadde betydning som trafikknutepunkt. Da skolen ble lagt ned i 1959, ble de 8 elevene overført til Finneid skole.
Da Sulitjelmabanen ble forlenget til Finneid i 1956, opphørte Sjønstå som trafikknutepunkt. Stedet ble deretter raskt nesten helt fraflyttet. Sjønstå postkontor ble nedlagt i 1957.Stempelkatalog Sjønstå, Fauske kommune, Nordland; Norges Postmuseum, digitaltmuseum.org
Sjønstå i dag mini|Oversiktskart over bygningene på Sjønstå gård i 1942. I 2022 er bygningene IX, XIII og XIV falt ned eller revet
Sjønstå har ikke lenger fast bosetning. Det går en sidevei fra fylkesvei 830 ned gjennom Sjønstådalen til stedet, denne følger samme trasé som den tidligere Sulitjelmabanen.
Folkets hus fra 1936 blir tatt vare på av en forening. På idealistisk basis holdes Folkets hus åpent som kafé, med salg av møsbrømlefse på søndager gjennom sommerhalvåret.Sjønstå gård; ut.no Overskuddet brukes til vedlikehold av bygningen.
Fredning av gårdsanlegget Gårdsbygningene teller i dag rundt 20 hus, delvis sammenbygde, og bygningene er delt inn i et inntun og et uttun. Inntunet består av våningshus (stuebygninger), stabbur, eldhus og klesbod. Uttunet består av fjøs, stabbur, låve, vedhus og stall. Bygningene har stått uendret siden 1800-tallet og har et landsbyaktig preg.Gunnar Berg «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 10. Bygningene er nokså enkle, men viser klart deres funksjoner på gården. Husene har vært utsatt for intenst bruk og slitasje, men har i nyere tid gjennomgått store reparasjoner. Plassen karakteriseres av de enkle husene og deres tilknytning til gården, samt tilknytningen til kulturlandskapet. Gården ligger i skjæringspunktet mellom de tre næringsveiene fiske, jordbruk og den fremvoksende gruveindustrien. Gården viser således omstendighetene folkene opplevde i overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn på 1900-tallet. Gårdene og husene representerer et klyngetun som det i dag er få bevarte av i Norge.Stylegar, Frans-Arne: (24. oktober 2018)
Stiftelsen Sjønstå gård ble opprettet i 1987 for å ta vare på bygningene og miljøet rundt.
Gården ble i 2006 fredet av Riksantikvaren. For Nergården er det kun bygningenes eksteriør som er fredet. I Øvergården er både interiører og eksteriører fredet. Fredningsvedtaket omfatter også den gamle innmarka til gården (opprinnelig bnr. 1 og 2) fra elva til øvre platå i terrenget der sommerfjøset står, samt hengebrua over elva.Fredningsvedtak fra Riksantikvaren (RA), arkiv nr. B–411. Tilgjengelig ved henvendelse til RA.
Begrunnelsen for fredningen er at gården er en del av Sulitjelmagruvenes historie og samtidig representerer klyngetun, en tunform som var typisk i Nordland før 1900, men som i liten grad er bevart.Riksantikvaren www.riksantikvaren.no – Klyngetun i Fauske fredet Fra 2003 til 2013 ble det brukt omtrent seks millioner kroner på å restaurere klyngetunet og kulturlandskapet rundt gårdene. Bidragsytere var Nordland fylkeskommune, Riksantikvaren, UNI-stiftelsen og Statens vegvesen. I tillegg har Fauske kommune gitt årlige mindre driftstilskudd til stiftelsen som driver Sjønstå gård.
Se også Sjønstå kraftverk
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker Sjønstå stasjon hos Norsk Jernbaneklubb Beskrivelse av Sjønstå på faktaark hos NVE Beskrivelse av Sjønstå på Sverres side
Kategori:Bosetninger i Fauske Kategori:Gårder i Nordland Kategori:Fredete gårder og tun i Norge Kategori:Sulitjelma gruber