Runebomme, sametromme eller noaidetromme, goavddis, gobdis, meavrresgárri (nordsamisk), goabdes (lulesamisk) eller gievrie (sørsamisk), er en nordlig type sjamantromme. Runebomma er en rammetromme eller skåltromme. Den består av et dyreskinn, stort sett reinskinn, spent over en oval treramme eller over en oval uthult rirkule. Skinnet er tradisjonelt dekorert med ulike motiver, og alle bommene er dekorert på hver sin måte. De 70-80 bevarte runebommene gir samlet sett en mangefasettert avspeiling av rikdommen og fleksibiliteten innen gammel samisk religion. I tillegg gjenspeiler den enkelte trommes motiver og motivstruktur eierens og eierfamiliens verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand.
Mange runebommer gikk ut av samisk eie i løpet av 1600- og 1700-tallet. En del ble beslaglagt av prester og andre øvrighetspersoner, som ledd i en intensivert misjonsinnsats overfor samene. Andre ble kjøpt av samlere. Korstoget mot runebomma førte til at den handlingsbårne kunnskapen rundt håndteringen av instrumentet døde ut. De mange skildringene av runebomma og bruken av instrumentet nedtegnet fra 1100-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, gir like fullt et bredt bilde av bruk og funksjon.
Runebomma har hatt en viktig plass innenfor gammel samisk kultus. Den ble blant annet brukt som et redskap for sjelereiser. Noaiden, ofte omtalt som den samiske sjamanen, slo på skinnet med en runebommehammer. Dersom noaiden gikk over i transe (her: dvaletilstand), ble tromma lagt over noaiden med skinnet ned. Så vandret noaidens gand (sjel og bevissthet) ut av kroppen og besøkte åndeverdenen eller andre steder. Instrumentet kunne også brukes til å spå med. Det ble da lagt en eller flere visere på trommeskinnet og ettersom det ble slått på rammen eller på skinnet med hammeren, beveget viseren (viserne) seg. Svaret ble utledet av hvilke motiv viseren (viserne) reiste over / stoppet ved. Runebomma er i senere år revitalisert som musikkinstrument.
Navn og etymologi Runebomme (dialektisk «runebumba») er sammensatt av «rune» og «bomme». Bomme (bumba) er det norrøne navnet på tromme. Det er et urgammelt lydord som betegner «hul, dump lyd»/«støy». Ordet dukker opp i utallige varianter i ymse beslektede og mindre beslektede språk (her tilføyes at tromme/trumba på norrønt ble brukt om trompet- og lurinstrumenter, ikke om slagverksinstrumenter). Rune betyr opprinnelig «(religiøs) hemmelighet» på norrønt, på germanske språk generelt, og på keltisk (rune i betydningen «bokstaver» er sekundært/moderne; det gamle ordet for «skrifttegn» var stafr (som i «bokstav»), ikke «runer»). Her nevnes det gamle samiske verbet runam (i presens imperativ runa) som betyr «å brumme» og som metaforisk ble brukt om «å gråte sakte» (Knud Leem, 1768), og det finske substantivet runo som betyr «sang».
Her er andre tradisjonelle benevnelser: Knud Leem omtaler sporadisk runebomma som Spaa-Bomme (1768), mens Lars Levi Læstadius (med flere) skriver om spåtrumma (ca. 1840). Gandtrumba er registrert blant annet på Helgeland. Den tradisjonelle benevnelsen «trolltromme» (på svensk «trolltrumma»), kan oppfattes odiøst (basert på en tolkning av samisk religion som «trolldom»); derfor søker mange i dag å unngå denne betegnelsen. Et annet tilbakevendende navn i norske og svenske kilder er «lappetromme» (lapptrumma). Også denne søker man å unngå, da «lapp» oppleves nedsettende av mange samer. Finnene og kvenenes tradisjonelle navn er kannus.
Av moderne betegnelser kan nevnes «sjamantromme»Pareli 2010, «noaidetromme», «sametromme»Tromma fra nettutstillingen «Samisk tro og mytologi»; Varanger Samiske Museum og «seremonitromme». Jamfør svenskene som i dag bruker shamantrumma, nåjdtrumman, den samiska trumman,Kjellström & Rydving 1998 ceremonitrumma, eller bare trumman,Trumman ; samer.se avhengig av sammenheng.
På samisk brukes gievrie, goavddis/gobdis/goabdes og meavrresgárri. Det sørsamiske gievrie betyr «den buete» og betegner strengt tatt en rammetromme, mens det nordsamiske goavddis betegner en skåltromme. Dette er i tråd med den vanlige utbredelsen av disse typene. Det nordsamiske meavrresgárri er sammensatt av meavrres fra meavrit (finsk möyriä) som betyr «rote, sparke, brøle», og gárri fra norsk «kar» i betydningen skål, beholder.Solbakk 2012
Skriftlige kilder miniatyr|Tittelbladet på Johannes Schefferus' Lapponia (1673), et omfangsrikt kildeskrift for innsikt i samisk kultur. |276x276px miniatyr|Den norske presten og samemisjonæren Thomas von Westen (1682–1727) formulerte i 1723 følgende forordning for misjonærene i Finnmark: «Så forlanger man og fra alle steder en fullkommen underretning om alle levninger av hedendom og avguderi, som enn kan gå i svang – om runemåten, runeordene, offerskikker og instrumenter.» Formularet er en viktig årsak til det rike kildematerialet om gammel samisk religion og kultus.
Kildene til kunnskap om runebommene (og bruken av dem) er et vidt og sammensatt felt. I det følgende presenteres noen av de viktigste skriftlige kildene i to kategorier. Den første kategorien omfatter beretninger og annen informasjon nedfelt i bøker, rapporter og annet skrevet av geistlige og intelektuelle. Den andre omfatter beretninger der samer selv forteller, direkte eller inndirekte – for eksempel i rettsprotokoller/referater fra trolldomsprosesser.
Skildringer gitt av geistlige og lærde Den eldste kjente skriftlige kilden som omtaler tromme i Norden er Historia Norvegiæ, skrevet under andre halvdel av 1100-tallet, sannsynligvis av en norsk geistlig. Her skildres en runebomme, bruken av tromma og sjelereiser (gandreid). Snaut 400 år senere skildrer gøten Olaus Magnus (1490-1557) en beslektet bruk av tromma i Historia de Gentibus Septentrionalibus (De nordiske folkenes historie), utgitt på latin i 1555 og senere på andre språk.
I Sverige gikk det under tredveårskrigen (1618–48) rykter om at samisk trolldom ble brukt for å skaffe svenske hærstyrker framgang. Ryktene var noe av beveggrunnen for at man i Sverige på 1600-tallet ønsket mer kunnskapen om samene. Det ble igangsatt et arbeid som førte fram til det store verket Lapponia, først utkommet på latin (1673), og senere på flere europeiske språk. Verket som er skrevet av den tysk-svenske vitenskapsmannen Johannes Schefferus (1621–79) behandler blant annet tromma (og bruken av den) gjennom tekst og illustrasjoner.Johannes Schefferus (1621 - 1679) i nettutstillingen «The Northern Lights Route» fra Universitetsbiblioteket i Tromsø, 1999 Som grunnlag for Lapponia ble det forfattet «prästrelationer» fra prester som virket i samiske områder. Her nevnes Samuel Rheen (ca. 1650-80) og Nicolai Lundius (muligens 1659–1726), sistnevnte av samisk herkomst.Kuoljok og Kuhmunen 2014 Korte og lange passasjer fra Rheen og Lundius utlegginger er inkludert i Lapponia. En sen svensk kilde er avhandlingen Fragmenter i Lappska Mythologien, skrevet i peroden 1839–45 av presten Lars Lævi Læstadius (1800–61). Læstadius var kildekritisk til tidligere skrifter, i tillegg til å bygge på egne observasjoner.
På norsk side arbeidet Hans Lilienskiold (ca. 1650–1703). Lilienskiolds rikt illustrerte manuskripter Finnmarkens beskrivelse og Speculum boreale (Nordspeilet), behandler blant annet runebomma og bruken av den. Isaac Olsen (ca. 1680–1739) var lærer i samiske områder fra 1703; han ferdigstilte sommeren 1717 Om Lappernes Afguderier og Vildfarelser – et av de viktigste kildeskriftene til å forstå tradisjonell samisk kultur. Misjonsarbeidet til Thomas von Westen (1682–1727) og hans medarbeidere er kildedannende fra 1716. Westen fikk aldri ferdigstilt noe skriftlig arbeid, men notatene hans Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ, er utnyttet av flere. Blant annet bygger Finnemisjonens historie 1728–30 av Hans Skanke (1679–1793) og Afhandling om de Norske Finners og Lappers Hedenske Religion av Erik Johan Jessen (1705-83) på Westens notater. Av andre Westen-partnere nevnes Jens Kildal (1683–1767) som skrev Afguderiets dempelse og Johan Randulf (1686–1735) som sto bak det såkalte Nærøy-manuskriptet. Deres beretninger er dels ment som håndbøker for samemisjonens medarbeidere, og dels dokumentasjon for oppdragsgivere og allmennhet i København. Til slutt nevnes Knud Leems omfattende og nøyaktige arbeider. Selv om Leem ikke opplevde runebomme i aktiv bruk, gir hans topografiske verk Beskrivelse over Finmarkens Lapper (1767) relevante opplysninger.
miniatyr|Denne tromma ble publisert i Erik Johan Jessens Afhandling om de Norske Finners og Lappers Hedenske Religion, 1767. Tromma ble beskrevet og drøftet i Læstadius' Fragmenter i Lappska Mythologien (1838-45), og er også en del av motivet på det norske Læstadius-frimerket fra 2000.colnect.com NO 1361
Skildringer gitt av samer Referatene etter trolldomsprosessene mot nordsamen Kvive Bårdsen (1627), lulesamen Lars Nilsson (1691) og nordsamen Anders Paulsen (1691–92) gir spennende kunnskap om den samiske tromma. De ble alle dømt til døden fordi de eide/brukte runebomme. Materialet etter Paulsen-prosessen er særdeles verdifullt: «De usedvanlig detaljerte nedtegnelsene i tingboka (justisprotokollen) sammen med andre dokumenter viser at lokalmyndighetene har gått grundig til verks. De har tatt tak i problemkomplekset ikke bare ut fra oppfatninger om religiøs synd og kriminalitet, men også ut fra en genuin faglig interesse.»En runebomme på rettens bord, artikkel hos Norgeshistorie.no Ifølge nedtegnelsene etter prosessen mot lulesamen Lars Nilsson brukte Nilsson tromma som et av flere tiltak for å forsøke å vekke til live sønnesønnen som hadde druknet.Karin Granqvist. «Till vem ger du din själ, berättelsen om Lars Nilsson på liv och död». I: Fordom då alla djur kunde tala… – samisk tro i förändring. Redigert av Åsa Virdi Kroik. Rosima förlag, 2001. ISBN 91-973517-1-7. Den eldste av de tre kildene, nordsamen Kvive Bårdsen, forteller litt generelt om «runnebommen» og om bruken av den som spådomsapparat. I referatet etter Bårdsen-prosessen omtales instrumentet stort sett som «bommen».
Pitesamen Anders Huitloks fortelling om sin egen trommes motiver og deres betydning ble nedtegnet av den tyskfødte bergmesteren Hans P. Lybecker i 1642. Dette er den tidligste skildring av en runebommes motiver og motivstruktur. Lybecker fikk også en tegning av Huitlok, en tegning Huitlok hadde laget av sin egen tromme. Huitlok-tromma «presenterer et virkelighetsbilde hvor guder og levende og døde mennesker og dyr virker sammen i naturen.»Brita Pollan i innledningen til Noaidier, 2002
Vefsn-samen Lars Olsen (1826–1892) nedtegnet i 1885 minner fra barndommen. Lars Olsen skriver om bruk av runebomme rundt 1836, og da spesielt hans onkels tromme: Bindalstromma. Han forteller blant annet at han (og de andre barna) dristet seg til å prøve tromma når de gamle var ute. Olsens skildring regnes for å være den eneste førstehåndberetning om tradisjonell bruk av runebomme.
Instrumentet
Selve tromma Fra et musikologisk perspektiv er runebomma et musikkinstrument. Runebomma er en oval (eller eggformet) tromme med nære og fjerne slektninger over store deler av kloden. Til trommeskinn ble det helst brukt ugarvet reinskinn. Samen Lars Olsen fra Vefsn fortalte at det ble brukt skinn fra halsen av en reinkalv, fordi det var passe tykt. Størrelsen varierer: «Den minste som kjennes er 22,2 cm lang og 17,8 cm bred. Den største er 85 cm lang og 35 cm bred. Fra kristningstiden i den finske lappmarken på 1600-tallet er det nevnt trommer så store at de ikke kunne føres bort, men måtte brennes på stedet.»Konstruktivt skilles det mellom to ulike trommetyper: