Mariah Carey (født 1969) er en amerikansk popsanger, låtskriver, skuespiller og forretningskvinne. Hun hadde størst suksess i 1990-årene, men gjorde et comeback i 2005. Hun er blant de mestselgende kvinnelige artistene i verden. Med 19 #1-hits i USA, er hun den som har nest flest #1. Bare The Beatles har flere (20).
Biografi Mariah Carey er den andre datteren til operasangeren og sangpedagogen Patricia Hickey, og Alfred Roy Carey. Mellom 1993 og 1997 var hun gift med Tommy Mottola. I april 2008 giftet hun seg med skuespilleren Nick Cannon. 30. april 2011 ble hun og Cannon foreldre til tvillingene Moroccan og Monroe Cannon. Hun og Nick Cannon er nå skilt.
I april 2018 kom det frem at at hun sliter med bipolar lidelse type 2. Dette fortalte hun om i et intervju med People. Hun forteller at hun fikk diagnosen allerede i 2001. Hun hadde da et meget omtalt innleggelse på sykehus, på grunn av et mentalt sammenbrudd.
Karriere 1988–1992 miniatyr|Mariah Carey i 1990. I desember 1988 deltok Carey på en galla, hvor hun fikk gitt en demokassett til sjefen for Columbia Records, Tommy Mottola, som lyttet til det på sin vei hjem. Etter å hørt på to sanger ble han interessert. Senere signerte han henne til plateselskapet sitt, og begynte å forberede hennes kommersielle debut. Mottola fikk tak i de beste produsentene på den tiden, inkludert Ric Wake, Narada Michael Walden og Rhett Lawrence. Mottola og de ansatte i Columbia hadde planlagt å markedsføre Carey som sin viktigste kvinnelige popartist, som skulle konkurrere med Whitney Houston og Madonna (signert til henholdsvis Arista og Sire Records). Etter ferdigstillelsen av debutalbumet, Mariah Carey, brukte Columbia mer enn 1 million dollar til å markedsføre henne. Til tross for en svak start, kom albumet til slutt på toppen av Billboard 200, etter Careys eksponering på 33rd Annual Grammy Awards. Mariah Carey var på topplistene i elleve sammenhengende uker. Hun vant prisen for beste nye artist og beste kvinnelige popmusikkprestasjon for «Vision of Love». I tillegg til «Vision of Love», kom singlene «Love Takes Time», «Someday», «I Don't Wanna Cry» og «Love Takes Time», fra samme album, som nummer én på Billboard Hot 100. Carey ble den første artisten siden The Jackson 5, som fikk sine første fire singler som nummer én. Albumet Mariah Carey ble det mest solgte albumet i USA i 1991, med et totalt salg på over 15 millioner eksemplarer. Hun ble kjent for sin særegne sangteknikk, som hovedsakelig henter inspirasjon fra soulmusikk, jazz og popmusikk. På tittelsporet når hun opp til en firestrøken g, og har senere sunget firestrøken b. Hennes såkalte wailing (improviserte, ordløse toneglidninger) har blitt hennes varemerke.
Carey begynte å spille inn sitt andre studioalbum, Emotions, i 1991. Hun beskrev det som en hyllest til Motown Records' musikkatalog, da hun følte behovet for å hylle den typen musikk som hadde påvirket henne som barn. På albumet jobbet Carey med Walter Afanasieff, som hadde en liten rolle på debutalbumet, samt Robert Clivillés og David Cole, fra dansegruppen C + C Music Factory. Emotions ble utgitt 17. september 1991, og ble hyllet av kritikere som et mer modent album enn forgjengeren. Selv om albumet klarte å selge over 8 millioner eksemplarer globalt, klarte Emotions ikke å nå den kommersielle høyden til forgjengeren. miniatyr|Carey og Trey Lorenz. Kritikerne lurte på om Carey ville starte en verdensturné, for å fremme materialet sitt. Carey forklarte selv at sceneskrekk og stilen til sangene hennes, gjorde at en turné fremsto som veldig skremmende. Dette gjorde at mange spekulerte om Carey var en «studioartist», og at hun ikke var i stand til å mestre det vokale live. For å gjøre noe med dette inntrykket, besluttet Carey og Afanasieff å bestille en konsert på MTV Unplugged, et fjernsynsprogram som ble sendt av MTV. Showet presenterte artistene «unplugged». Hennes mest populære innhold ville bli inkludert. Dager før showet skulle på luften, tenkte Carey og Afanasieff på å legge til en ny versjon av en eldre sang, for å gi noe annerledes og uventet. De valgte «I'll Be There», en sang som ble populær av The Jackson 5 i 1970. Sangen ble fremført som en duett med Trey Lorenz. Konserten ble møtt med positiv mottakelse, noe som førte til at showet ble populært hos seerne. Sangen I'll Be There ble også hennes sjette nummer 1 i USA.
Suksessen fristet Sony-ansatte til å markedsføre den. Sony bestemte seg for å slippe det som et EP, priset lavt fordi den var kort. Albumet viste seg å være en suksess, den motbeviste spekulasjoner om at Carey bare var en studio artist, og fikk en trippel-Platinum-sertifisering av Recording Industry Association of America (RIAA). Den klarte også Gold og Platina-sertifiseringer på flere europeiske markeder.
1993–1996 I begynnelsen av 1993 begynte Carey å jobbe med sitt tredje studioalbum, Music Box. Etter at Emotions ikke klarte å nå den kommersielle suksessen som debutalbumet, kom Carey og Columbia til enighet om at neste album skulle inneholde en mer tidsriktig lydbilde. Dette for å appellere til et bredere publikum. Under Careys låtarbeid begynte hun å jobbe mest med Afanasieff, som hun skrev og produserte mesteparten av Music Box med. Den 31. august ble Music Box utgitt rundt om i verden. Den debuterte som nummer én på Billboard 200. Albumet ble møtt med blandet mottakelse fra kritikere. Mange roste albumets poppåvirkning og sterke innhold, mens andre følte at Carey sin vokal kom dårligere til uttrykk. Albumets andre singel, «Hero», ble etterhvert en av Careys signatur-låter i karrieren. Sangen ble Careys åttende nummer 1 i USA, og den begynte også utvide Careys popularitet i hele Europa. Med utgivelsen av albumets tredje singel, hennes cover på Badfingers «Without You», ble hennes første nummer en i Tyskland, Sverige, og Storbritannia.
Music Box lå lenge som nummer en på albumoversikten fra flere land, og ble etter hvert et av de bestselgende albumene gjennom tidene, med verdensomspennende salg på over 30 millioner eksemplarer. Etter å ikke ha turnert for de to siste albumene, var Carey enig om å legge ut på en kort serie med konserter, med tittelen Music Box Tour. Den hadde bare seks datoer i hele Nord-Amerika, men den korte og vellykkede turnéen var et stort skritt for Carey senere. Etter Music Box tok Carey en pause bort fra rampelyset, og begynte å jobbe med et ukjent prosjekt gjennom hele 1994. I oktober 1994 kunngjorde Billboard at Carey ville utgi et julealbum senere samme år. I 1994 samarbeidet Carey med Luther Vandross; en cover av Lionel Richie og Diana Ross «Endless Love».
Careys album Merry Christmas ble utgitt 1. november 1994, på samme dag som albumets første singel, «All I Want for Christmas Is You», ble utgitt. Albumet ble etter hvert det mest solgte julealbumet, med verdensomspennende salg på over 15 millioner eksemplarer. Låten «All I Want for Christmas Is You» ble kritikerrost. Rolling Stone beskrev det som en «julefavoritt» og rangerte den som nummer 4 på sin beste Rock and Roll Christmas Songs-liste. Den ble også den bestselgende singelen av en ikke-asiatisk artist i Japan, som solgte over 2,1 millioner enheter. Ved utgangen av året i 1994, hadde Carey og Afanasieff allerede begynt å skrive materiale til sitt neste studioalbum, som skulle bli utgitt sent påfølgende år. All I Want for Christmas Is You skal ha generert 60 millioner $, i såkalt royalties per 2017. Sangen har også blitt brukt i filmer, og reklamer. Grunnet sangens popularitet har Carey, kunnet ta seg bedre betalt. Streaming av låten genererer også mye penger.
Sangen skal ha generert rundt 103 millioner dollar siden 1994, som tilsvarer over 1 milliard norske kroner etter dagens kurs.
Daydream fra 3. oktober 1995 kombinerte det mer tidsriktige lydbildet til Music Box, med mer downbeat R&B og Hiphop påvirkninger. Albumets andre singel, «One Sweet Day» ble inspirert av David Coles død. Sangen ble på toppen av Hot 100 i 16 uker, og ble den lengste nummer-en sangen i USA. Daydream ble hennes største bestselger i USA, og ble hennes andre album som sertifisert Diamond av RIAA, etter Music Box. Albumet var igjen bestselger i Japan, som solgte over 2,2 millioner eksemplarer, og til slutt oppnådde et globalt salg på over 25 millioner eksemplarer. Albumet var regnet som en av Careys beste hittil; New York Times kalte den en av 1995s beste album. Carey valgte igjen å starte på en kortere verdensturne med tittelen Daydream World Tour. Den hadde syv datoer, tre i Japan og fire i hele Europa. Når billettene ble lagt ut for salgs, solgte Carey ut de tre forestillingene på Japans største stadion, Tokyo Dome. De ble solgt ut på tre timer. På grunn av albumets suksess, har Carey vunnet to priser på American Music Awards for sin solo-innsats: Favorite Pop / Rock Female Artist og Favorite Soul / R & B Female Artist. Daydream og singlene ble henholdsvis nominert i seks kategorier ved 38. Grammy Awards. Carey, sammen med Boyz II Men, åpnet arrangementet med sangen «One Sweet Day». Carey fikk imidlertid ingen pris, og fikk henne til å kommentere sarkastisk «Hva kan du gjøre?"
1997–2000 miniatyr|Mariah Carey i 1998.
Med sine følgende album begynte Carey å ta mer initiativ og kontroll med sin musikk, og begynte å implentere flere sjangere i hennes arbeid. For Butterfly søkte hun å jobbe med andre produsenter og forfattere, enn Afanasieff. Som Sean Combs, Kamaal Fareed, Missy Elliott, Jean Claude Oliver og Samuel Barnes fra Trackmasters. Under albumets innspilling, ble Carey og Mottola separert. Carey kalte det som sin måte å oppnå personlig og profesjonell frihet på.
Under MTV Video Music Awards 1997 skapte Carey et moteøyeblikk, da hun ankom seremonien i en såkalt hevnkjole. Dette ses i sammenheng med separasjonen med Mottola.
Bortsett fra albumets forskjellige tilnærming, tok kritikerne merke til Careys endrede stil med sang, som hun beskrev som pustet vokal. Hennes nystartede sangstil ble møtt med blandet mottakelse; Noen kritikere mente at dette var et tegn på modenhet, mens andre følte at det var et tegn på hennes svekkelse og avtagende stemme. Albumets hoved-singel, «Honey» og den tilhørende musikkvideoen, introduserte et mer åpenbart seksuelt bilde av Carey. Carey mente at bildet av henne ikke var «så mye forskjellig fra det jeg har gjort tidligere […] Det er ikke som jeg gikk psyko, og trodde jeg ville være en rapper. Personlig handler dette albumet om hva jeg ønsket å gjøre». Anmeldelser for Butterfly var generelt positive. AllMusic redaktør Stephen Thomas Erlewine beskrev Butterfly som en av hennes «beste plater og illustrerer at Carey fortsetter å forbedre og forfine hennes musikk, noe som gjør henne en annerledes blant hennes kvinnelige artist kollegaer». Albumet var en kommersiell suksess, men ikke i samme grad som hennes tidligere album Mariah Carey, Music Box og Daydream.
Carey begynte å utvikle andre prosjekter i løpet av slutten av 1990-årene. Den 14. april 1998 deltok Carey i VH1 Divas-konserten, hvor hun sang sammen med Aretha Franklin, Celine Dion, Shania Twain, Gloria Estefan og Carole King. Carey hadde begynt å utvikle et filmprosjekt All That Glitters, senere omtalt til bare Glitter, og skrev sanger for andre prosjekter, som Men in Black (1997) og How the Grinch Stole Christmas (2000).