Endret demografi og «solbeltets» fremvekst Et av de mest omtalte demografiske fenomenene på 1970-tallet var fremveksten av det såkalte «solbeltet», som omfatter sørvestlige og sørøstlige deler av landet, spesielt Florida og California. I 1964 passerte California New York som den mest folkerike staten i USA. Innen 1980 hadde befolkningen i solbeltet overgått de industrielle områdene i nordøst og midtvesten. Disse regionene opplevde ikke bare relativ befolkningsnedgang, men i noen tilfeller også en absolutt reduksjon i antall innbyggere.
Fremveksten av solbeltet videreførte en trend med økende vekst i forstadsområder som hadde pågått siden 1950-tallet. Denne utviklingen skyldtes befolkningens økende mobilitet, drevet av bilens stadig større utbredelse. Samtidig bidro veksten i servicesektoren, på bekostning av industri og produksjon, til demografiske skifter fra de industrialiserte statene i nordøst og midtvesten til det såkalte «grenselandet».
Fremveksten av solbeltet har skapt en endring i landets politiske klima, som har styrket konservative krefter. Solbeltet har alltid vært mer konservativt enn mange andre regioner i landet. Mentaliteten preget av rask vekst i denne regionen sto i skarp kontrast til utfordringene i det såkalte rustbeltet – en region preget av økonomisk nedgang, høy befolkningstetthet og store, fattige minoritetsgrupper. Nordøst og midtvesten har hatt en sterkere tilslutning til sosiale programmer og en mer regulert vekst enn de vidstrakte, raskt voksende områdene i sør og vest. Valgtrender i disse regionene reflekterer denne forskjellen; nordøst og midtvesten har i økende grad stemt på Demokratiske kandidater ved føderale, statlige og lokale valg, mens sør og vest nå utgjør en solid base for Det Republikanske partiet.
California ble igjen et lyspunkt for Det demokratiske partiet sent på 1990-tallet, som en reaksjon på det mange oppfattet som republikanernes innvandringspolitikk og motstand mot kvotering av minoriteter. Ikke-spansktalende hvite er nå en minoritet i landets mest folkerike stat.
Etter hvert som flere industrier flyttet sine fabrikker og hovedkontorer fra bykjernene til forsteder med lavere skatter og mindre regulering, opplevde mange urbane områder en svekkelse av sitt økonomiske grunnlag. Lokalsamfunn mistet inntekter fra bedrifter som forlot dem. I de største byene steg arbeidsledigheten, samtidig som kravene til sosiale ytelser økte, mens skattegrunnlaget krympet. Byen New York var på randen av konkurs i 1975, men klarte så vidt å unngå det.
De budsjettmessige problemene i landets største byområder skjedde i en bredere kontekst av demografiske endringer som hadde pågått siden slutten av andre verdenskrig, noe som førte til at mange områder måtte håndtere et redusert skattegrunnlag. Samtidig kjempet konservative mot det de anså som mislykkede liberale sosiale programmer, et tema som preget presidentvalget i 1980 og valgkampen i 1994, da republikanerne vant Det hvite hus etter 40 år med Demokratisk dominans.
Liberale ledere fra 1960-tallet, preget av epoken med Great Society og Borgerrettsbevegelsen, måtte dermed vike for konservative urbane politikere på 1970-tallet. Et eksempel på dette er Ed Koch, den konservative Demokratiske borgermesteren i New York.
Siden 1980-tallet har mange gamle bykjerner gjort et slags comeback, drevet av en bølge av gentrifisering. Sentrumsområder begynte igjen å tiltrekke seg investeringer, noe som førte til at en velstående, øvre middelklasse vendte tilbake, særlig i New York de senere årene. Selv om dette har økt den kommersielle veksten og styrket skattegrunnlaget i byene, har det også drevet opp eiendomsprisene og presset ut fattige innbyggere. Gentrifisering og den økende sosiale ulikheten mellom rike og fattige har gått hånd i hånd med nedgangen i den liberale velferdsstaten fra 1960-tallet. Mangelen på rimelige boliger på 1980-tallet bidro til et av de mest omdiskuterte demografiske fenomenene i perioden: bostedsløshet.
Til tross for fremskrittene etter borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, har den afroamerikanske arbeiderklassen i byene blitt mer marginalisert fra det amerikanske samfunnets hovedstrøm enn deres motparter to tiår tidligere. Dette skyldes demografiske trender som utbredelsen av forsteder og gentrifisering av bykjerner. Butikker og næringsliv har forlatt bykjernene, mens nedgangen i sosiale tjenester og svekkede kvoteringsordninger de siste tiårene har redusert utsiktene for sosial fremgang.
«Reagan-revolusjonen» Presset på amerikansk/sovjetisk avspenningspolitikk På 1970-tallet ble den amerikanske selvtilliten, som hadde preget 1950- og tidlig 1960-tall, kraftig svekket. Vietnamkrigen og Watergate-skandalen knuste tilliten til presidentskapet. Internasjonale tilbakeslag, som fallet av Sør-Vietnam i 1975, gisselkrisen i Iran i 1979, Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, fremveksten av internasjonal terrorisme og akselerasjonen av våpenkappløpet, skapte økt usikkerhet om USAs evne til å kontrollere internasjonale forhold. Energikrise, arbeidsledighet og inflasjon, kalt stagflasjon, reiste grunnleggende spørsmål om fremtiden til amerikansk velstand.
President Jimmy Carters «selvtillitskrise-tale» populariserte begrepet «amerikansk usikkerhet». Sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet føltes dette svært relevant. Under lederskapet til Leonid Bresjnev (1964–1982) forbedret Sovjetunionen levestandarden, blant annet ved å doble lønningene i byene og øke produksjonen av forbruks- og hvitevarer. Den industrielle produksjonen i Sovjetunionen økte med 75 %, og landet ble verdens største produsent av olje og stål.
Internasjonalt virket det også som om begivenhetene hadde snudd til Sovjetunionens fordel. Mens USA var preget av økonomisk nedgang og Vietnamkrigen, gjorde pro-sovjetiske regjeringer store fremskritt, særlig i den tredje verden. USA klarte ikke å forhindre nordvietnamesiske styrker fra å ta Saigon, noe som førte til en forening av Vietnam under kommunistisk styre. Andre kommunistiske bevegelser, flere støttet av Moskva, spredte seg raskt i Afrika, Sørøst-Asia og Latin-Amerika. Sovjetunionen holdt fast ved Bresjnev-doktrinen og sendte tropper til Afghanistan i 1979, noe som markerte første gang Sovjet sendte soldater utenfor Warszawapakten, deres østlige motpart til NATO.
Som en reaksjon på oppfatningene av amerikansk tilbakegang, både internasjonalt og innenrikspolitisk, gjorde en gruppe akademikere, journalister og innflytelsesrike politikere opprør mot Det Demokratiske partiets venstredreining i forsvarspolitikken på 1970-tallet. Disse ble kjent som «nykonservative», siden mange av dem fortsatt var Demokrater. De snakket utrettelig om USAs geopolitiske nedgang og la skylden på liberale Demokrater, spesielt etter nominasjonen av George McGovern i 1972. Mange støttet senator Henry M. Jackson, en Demokrat, men senere allierte de seg med Ronald Reagan og Republikanerne, som lovet å konfrontere den pro-sovjetiske kommunistiske ekspansjonen.
Ledet av kritiserte de nykonservative den kalde krigens utenrikspolitikk for å være for ettergivende, ofte referert til som «avspenning», en hentydning til Neville Chamberlains forhandlinger i München. De anså innrømmelser til relativt svake fiender som Sovjetunionen som farlige, og de motsatte seg at Sovjet skulle få status som en foretrukket handelspartner. I stedet støttet de ensidige amerikanske intervensjoner i den tredje verden som et middel til å styrke USAs innflytelse. Før Ronald Reagans valgseier forsøkte de nykonservative, som fikk stadig større innflytelse, å dempe antikrigsfølelsen som var skapt av det amerikanske nederlaget i Vietnam og de store tapene i Sørøst-Asia.
På 1970-tallet var Jeane Kirkpatrick, en fremtredende politisk forsker og senere USAs FN-ambassadør under Reagan, en av dem som stadig kritiserte Det Demokratiske partiet. Kirkpatrick ble tilhenger av nykonservatismen gjennom påvirkning fra tidligere liberale demokratiske akademikere.
Ronald Reagan og valget i 1980 right|250px|thumb|Ronald Reagan
I tillegg til at konservative strømninger fikk økt oppslutning, ble president Carters muligheter for gjenvalg i 1980 svekket av en direkte utfordring fra den liberale senatoren Edward Kennedy fra Massachusetts. Kennedy-navnet hadde en spesiell aura i USA, og Edward Kennedy delte noe av den mystikken som var knyttet til Kennedy-klanen. Dette ga ham et fortrinn over Carter, en tidligere peanøttbonde fra Georgia. Likevel ble Kennedys fordel oppveid av de kontroversene som omga ham, særlig bilulykken i 1969 ved -øya i Massachusetts, der en ung kvinne mistet livet. Carter vant enkelt Demokratenes nominasjon på partiets landsmøte, der også norsk-amerikaneren Walter Mondale ble renominert som visepresident.
I et klima preget av økonomisk stagflasjon og oppfatningen av amerikansk svakhet overfor Sovjetunionen, fikk Ronald Reagan, tidligere guvernør i California, Republikanernes nominasjon i 1980. Han valgte sin hovedutfordrer, George H.W. Bush, som visepresidentkandidat. I valgkampen engasjerte Reagan den erfarne diplomaten Jeane Kirkpatrick som utenrikspolitisk rådgiver, noe som bidro til å fremheve Carters sårbarheter innen utenrikspolitikk.
Reagan lovet å avslutte usikkerheten i den amerikanske utenrikspolitikken i tiden etter Vietnamkrigen og gjenopprette landets militære styrke. Han lovet også å sette en stopper for det han kalte «big government» og å gjenopprette økonomisk helse gjennom «forsyningsøkonomi», det vil si å øke produksjonen (tilbudet) av varer og tjenester gjennom skatteletter og redusere reguleringer, med mål om å stimulere økonomisk vekst. Imidlertid var ikke alle disse målene realistiske innen rammen av en sammenhengende økonomisk politikk.
Forsyningsøkonomene ledet angrepet på velferdsstaten som var bygget opp under New Deal og Great Society. De mente at svakhetene i den amerikanske økonomien i hovedsak skyldtes for høy beskatning, som fordelte penger bort fra private investorer og dermed hemmet økonomisk vekst. De argumenterte for å kutte skattene generelt, særlig for de med høy inntekt, for å stimulere private investeringer. I tillegg ønsket de å redusere statens utgifter til velferdsordninger og sosiale tjenester som var rettet mot fattige grupper i samfunnet, ordninger som hadde blitt utvidet under Vietnamkrigen.
Offentligheten, særlig middelklassen i «solbeltet», støttet Reagans forslag og stemte på ham i 1980. Kritikere svarte med å påpeke at Reagans angrep på føderale hjelpeprogrammer var utformet for å appellere til middelklassen, antagelig uten hensyn til problemene som fattige familier og minoriteter sto overfor. De fremhevet også at internasjonale økonomiske faktorer, som sammenbruddet av Bretton Woods-systemet og energikrisen i 1973, var utenfor presidentenes kontroll.
Presidentvalget i 1980 markerte et viktig vendepunkt i amerikansk politikk. Det innvarslet den nye velgermakten til folk i forstedene og «solbeltet». Videre representerte det et skifte i tenkningen rundt statlige programmer mot fattigdom og «positiv særbehandling», som å gi fortrinnsrett eller ekstra støtte til underrepresenterte grupper. Valget signaliserte også en vending mot en mer aggressiv utenrikspolitikk.
Reagans valgkamp fikk en ytterligere utfordring da representanten John Anderson fra Illinois, en moderat Republikaner, stilte som uavhengig kandidat. De viktigste sakene i kampanjen ble økonomi, nasjonal sikkerhet og gisselkrisen i Iran. Den sittende presidenten, Jimmy Carter, klarte ikke å kontrollere inflasjonen og hadde ikke lykkes med å få frigitt de amerikanske gislene i Teheran.