Kenya, offisielt Republikken Kenya, er et land ved ekvator i Øst-Afrika. En stor del av landet var britisk koloni fram til 1963 under navnet Britisk Øst-Afrika. Det grenser mot Tanzania i sør, Uganda i vest, Sør-Sudan i nordvest, Etiopia i nord, Somalia i nordøst og Indiahavet i sørøst.
Viktige importvarer er olje, jern, plast og maskiner. Viktige eksportvarer er kaffe, frukt, te og sement. De viktigste handelspartnerne er USA, Storbritannia, Tyskland, Japan og Uganda.
Kenya har et rikt dyreliv og en fantastisk natur, noe som har gjort at landet har utviklet seg som et turistmål.
Hovedstaden er Nairobi.
Geografi og klima Med sine 580 367 km² er Kenya er verdens førtisyvende største land (etter Madagaskar). Landet ligger mellom lengdegradene 5 ° N og 5 ° S, og breddegradene 34 ° og 42 ° Ø. I øst grenser Kenya til Indiahavet, og strekker seg vestover opp mot det sentrale høylandet. Dette høylandet er gjennomskåret fra nord til sør av Riftdalen. Øst for denne forsenkningen finnes rike jordbruksområder. Det sentrale høylandet huser også Kenyas høyeste punkt, Mount Kenya, på 5199 moh. Dette er også Afrikas nest høyeste punkt etter Kilimanjaro med sine 5895 moh.
Klimaet i Kenya varierer fra tropisk langs kysten til temperert i innlandet. Nordlige og nordøstlige områder har et mer tørt klima. Kenya er solrikt hele året. Det er vanligvis kjølig om natten og tidlig på morgenen ved høyereliggende områder. Landet har grovt sett to regntider. Den lengste oppstår i mars / april og varer til mai / juni. Den korte varer fra oktober til november / desember. I regntiden regner det ofte tett, og nedbøren faller gjerne på ettermiddags- og kveldstid. Temperaturen holder seg høy også gjennom disse månedene.
Den varmeste perioden er februar og mars, og den kaldeste er i juli og august.
+ City moh Maks (°C) Min (°C) Mombasa 17 30.3 22.4 Nairobi 1,661 25.2 13.6 Eldoret 2,085 23.6 9.5 Lodwar 506 34.8 23.7 Mandera 506 34.8 25.7
Demografi og etnisitet Kenyas befolkning på 40 046 556 (2012) mennesker vokser meget raskt, og består av en rekke ulike folkegrupper og språk. Som hovedspråkgruppe er bantuene mest tallrike, som i det meste av Øst- og Sør-Afrika.
Kenya er hjemland for mange etniske grupper, bl.a. Kikuyu, Luhya, Kalenjin, Luo, Kamba, Somali, Gusii, Nyika, Meru, Maasai og Turkana.britannica.com besøkt 27.august 2026
Den største språkgruppen er bantu-gruppen kikuyu/meru/embu, som utgjør 28 % av befolkningen. Deretter følger luhya (12 %), luo (11 %), kalenjin-språklige grupper (8 %), kamba (8 %), kisii (5 %) og maasai/samburu i sør (2,7 %) og turkana (2,5 %). Ulike fjell-stammer utgjør i alt 10 % (Kilde: Economist, 3. november 2007). I tillegg bor det anslagsvis (2 %) hvite i Kenya,Volume 2-Population and Household Distribution by Socio-Economic Characteristics, side 398, Kenya National Bureau of Statistics, besøkt 19. desember 2014 Ifølge BBC var det i 2006 rundt britiske statsborgere som bodde i Kenya, uavhengig av deres etniske tilknytning.
Religion mini|Romersk-katolsk katedral i Mombasa Flesteparten av kenyanerne regner seg som kristne (83 %), hvorav 47,7 % er protestanter og 23,5 % katolikker etter latinsk ritus. Den presbyterianske kirke i Øst-Afrika har 3 millioner tilhørige i Kenya og nabolandene.Database for statistikk, reformerte kirker. Reformiert-online.net, besøkt den 16. april 2013. Det finnes noen mindre konservative reformerte kirker. av kenyanerne bekjenner seg til ortodoks kristendom. Kenya er det landet i verden med flest kvekere, med rundt 133 000 medlemmer.Finding Quakers Around the World . FWCC. Kart
Utenom kristendom finnes nevneverdige minoriteter (11,2 % er muslimer, 2,4 % irreligiøse, naturreligioner 1,7 %). Seksti prosent av muslimene bor i Kenyas kystregioner, hvor de utgjør 50 % av den totale befolkningen. 4 % av muslimene er ahmadiyya, 8 % er sjiaislam og 8 % tilhører ingen bestemt retning. 73 % er sunnimuslimer. Områdene i vest er hovedsakelig kristne. 10 % av landets muslimer befinner seg i de nordøstlige områdene, der de utgjør majoriteten. I tillegg finnes rundt hinduer, flesteparten med indisk opphav.
Historie
Kusjittisktalende folk fra det nordlige Afrika innvandret til området som nå utgjør Kenya omkring 2000 år før Kristus. Det første århundret i vår tidsregning begynte arabiske handelsmenn å frekventere den kenyanske kyststrekningen. Etter hvert begynte arabiske og persiske bosetninger å spre seg langs kysten. I løpet av det første årtusenet etter Kristus begynte dessuten bantuer og nilotiske folkeslag å innvandre, og de førstnevnte utgjør nå tre fjerdedeler av Kenyas befolkning.
I århundrene før den europeiske koloniseringen utgjorde kystområdene en del av en østafrikansk region som handlet med den arabiske verden og India. Slavehandel og handel med elfenben var viktige deler av denne handelen. Det var i denne sammenheng swahili-språket utviklet seg som et lingua franca for handel mellom ulike folkeslag.
Portugiserne var de første europeerne som utforsket deler av det som skulle bli Kenya. Portugiserne kontrollerte etter hvert kyststripen fra Malindi til Mombasa, men ble etter hvert stadig utfordret av andre makter, blant annet Oman, som innen 1730 klarte å jage vekk portugiserne fra den kenyanske og tanzanianske kyststrekningen. I likhet med portugiserne klarte imidlertid heller ikke omanerne å legge under seg de indre deler av Kenya. mini|Kart over Kenya, med det omstridte område Ilemi-triangelet i nord Utover 1800-tallet ble imidlertid også omanerne trengt tilbake og britene tok over kontrollen over området. Kenya kom under britisk kolonistyre i 1895 og ble en del av Britisk Østafrika. Da jernbanen til Victoriasjøen sto ferdig i 1902, ble det besluttet at europeiske nybyggere («settlere») skulle flytte inn, ikke minst etter inspirasjon fra Rhodesia og Sør-Afrika. I årene forut for dette, under byggingen av jernbanen, var det en omfattende innvandring av indere som utgjorde hoveddelen av fagarbeiderne under byggingen.
I løpet av begynnelsen av 1900-tallet ble det indre, sentrale høylandet bosatt av briter og andre europeiske farmere, som ble rike på å dyrke kaffe og te. I løpet av 1930-tallet bodde omtrent 30 000 hvite settlere i området. Fra før av var landet bosatt av mer enn en million av kikuyustammen.
Opprør mot kolonimakten
Fra oktober 1952 til desember 1959 var Kenya under unntakstilstand på grunn av Mau Mau-opprøret mot det britiske styret. Tross at dette opprøret ble slått ned, ble Kenya endelig selvstendig den 12. desember 1963.
Selvstendighet Året (i 1964) etter ble landet republikk, med Jomo Kenyatta som første president, og Kenya African National Union (KANU) ble Kenyas dominerende politiske parti. Kenyatta ledet landet til han døde i 1978, da presidentposten ble overtatt av Daniel Arap Moi.
Daniel Arap Mois regime I 1982 ble det regjerende KANU det eneste lovlige partiet. Forsøkene på å danne en opposisjon til Moi fortsatte imidlertid gjennom 80-tallet, og utfordrerne fikk vind i seilene på grunn av landets økonomiske krise. Voldelig uro preget begynnelsen av 90-tallet, og opposisjonen anklaget regjeringen for korrupsjon. I kjølvannet av urolighetene ble det dannet et opposisjonsparti, Forum for the Restoration of Democracy (FORD), tross forbudet mot opposisjonspartier. Utenlandske regjeringer som bidro med finansiell hjelp til Kenya krevde politiske reformer, og i desember ga Moi etter for kravet om å godta opposisjonspartier. I januar 1992 ble enda et opposisjonsparti, Democratic party (DP) dannet. Forut for valget i desember 1992 ble FORD splittet i FORD-Kenya, FORD-Asili og National Democratic Party (NPD). Denne oppsplittingen førte til at Moi vant valget, selv om KANU bare fikk 30 prosent av stemmene, mot opposisjonens 70 prosent. KANU endte med 93 seter i parlamentet mot FORD-Kenyas 31, Ford-Asilis 29 og DPs 23. Partiene har hovedsakelig blitt oppdelt langs etniske skillelinjer, da størstedelen av lederskapet og medlemsmassen har kommet fra en eller to etniske grupper. Personligheter og individuelle ambisjoner, snarere enn ideologi, har vært avgjørende. Snarere enn å gå sammen i en enhetlig opposisjon var ulike opposisjonsledere opptatt av selv å skaffe seg makt. Disse indre motsetningene ble utnyttet av Moi og KANU. Mois aksept av flertallsstyre var i stor grad taktisk bestemt, som en nødvendighet for å tilfredsstille økonomiske donorer. Tross disse innrømmelsene fortsatte trakasseringen og bestikkelsene av opposisjonen. KANU tok i bruk statlige midler for å svekke og splitte opposisjonen. Infiltrasjoner har blitt brukt for å skape destabilisering av de nye partiene og misnøye blant deres støttespillere. I tillegg var det både i 1992 og 1997 restriksjoner på opposisjonsledernes bevegelsesfrihet, slik at de ikke fikk oppsøkt alle deler av landet.
I perioden mellom valgene i 1992 og 1997 fortsatte opposisjonen å være preget av etniske skillelinjer. I mangel på en enhetlig opposisjon, ble det organisert en konfrontasjon med Moi-regimet fra sivilsamfunnets organisasjoner, under ledelse av Citizens Coalition for Constitutional Change (CCCC/”4Cs”). Kravet var konstitusjonelle endringer. Den 7. juli 1997 ble det organisert en demonstrasjon i Uhuru Park i Nairobi, tross et forbud mot dette fra regimets side. Demonstrasjonen ble slått ned med bruk av tåregass og vold. Det hele ble kringkastet på CNN, noe som medførte uønsket publisitet for regimet. Mellom 20 og 25 personer døde i Nairobi og under andre demonstrasjoner landet rundt.
Denne utviklingen førte Moi-regimet og KANU på defensiven for første gang siden legaliseringen av opposisjonen i 1991 og regimet måtte gi etter for kravene om enkelte konstitusjonelle endringer forut for 1997-valget. Disse var imidlertid av nokså begrenset karakter. Fundamentale spørsmål, som presidentens makt, overføring av makt til lokale og regionale styresmakter og endringer i valgsystemet måtte vente til etter valget.
Moi og KANU vant også denne gang valget. Kravene om konstitusjonelle forandringer fortsatte imidlertid, og Moi ble presset til å opprette en kommisjon for å se på muligheten til en revisjon av grunnloven. Kommisjonen foreslo en kraftig reduksjon i presidentens makt, kombinert med en styrking av andre statsorganer, særlig parlamentet. Håpet var at dette skulle føre til et mer genuint demokrati. Moi-regimet var imidlertid ikke villig til å gi etter for kravene. Opposisjonen utsatte regimet for kraftig press, noe som imidlertid førte til at presidenten oppløste parlamentet i oktober 2002. Denne gangen var imidlertid viljen innad i opposisjonen til å stå samlet forut for nyvalget større enn tidligere, noe som resulterte i dannelsen av den såkalte National Rainbow Coalition (NaRC). Koalisjonen overrasket utenlandske observatører med å overleve fastsettelsen av en felles presidentkandidat, noe som hadde bidratt til å sprenge tidligere forsøk på en samlet opposisjon. Mwai Kibaki ble koalisjonens kandidat mot KANUs, Uhuru Kenyatta, sønn av Jomo Kenyatta, som tok over etter at Moi måtte trekke seg grunnet begrensninger i antall ganger en president kunne bli gjenvalgt. Valget, som ble vunnet av Kibaki og NaRC, ble av både internasjonale og lokale observatører betegnet som fritt og rettferdig.
Presidentvalget i 2007