miniatyr|De fire ledende skikkelser i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen; W. E. B. Du Bois, Malcolm X, Rosa Parks, Martin Luther King Borgerrettsbevegelsen i USA (1955–1968), også kalt for den afroamerikanske borgerrettighetsbevegelse eller kun den amerikanske borgerrettighetsbevegelse (engelsk: African-American Civil Rights Movement) var en politisk bevegelse i USA som hovedsakelig arbeidet med å skaffe USAs sorte befolkning like borgerrettigheter (som retten til å stemme ved valg) på lik linje med hvite, og fjerne rasistisk diskriminering mot svarte amerikanere. Denne artikkelen dekker bevegelsens historiske fase mellom 1955 og 1968, særlig i Sørstatene. Framveksten av Black Power-bevegelsen, som varte løselig fra 1966 til 1975, utvidet målene til borgerrettighetsbevegelsen til å omfatte etnisk verdighet, økonomisk og politisk selvforsynthet, og frihet fra undertrykkelse av hvite amerikanere.
Bevegelsen var karakterisert av betydelige kampanjer av sivil motstand. Mellom 1955 og 1968 var det mange ikkevoldelige aksjoner og sivil ulydighet som førte til krisesituasjoner mellom aktivister og myndighetene. Føderale, statlige og lokale myndigheter, forretninger og samfunn måtte ofte svare øyeblikkelig på disse situasjonene som framhevet de urettferdigheter som afroamerikanere møtte. Former for protester og/eller sivil ulydighet inkludert aksjoner som boikott, eksempelvis den meget suksessfulle Bussboikotten i Montgomery (1955–1956) i Alabama; «sit-ins», slik som den innflytelsesrike sit-ins-aksjonen i Greensboro (1960) i Nord-Carolina; marsjer, slik som marsjene fra Selma til Montgomery (1965) i Alabama; og en rekke andre ikkevoldelige aktiviteter og politiske demonstrasjoner.
Kjente lovgivende landevinninger i løpet av denne fasen av borgerrettighetsbevegelsen var vedtaket om Loven om borgerrettigheter av 1964, som forbød diskriminering basert på «rase, hudfarge, religion, eller nasjonal opprinnelse» i ansettelsesprosesser og offentlige bekvemmeligheter (transport, skole, etc); Loven om rettighet til deltagelse i politiske valg av 1965, som gjenopprettet og beskyttet rettigheten til å stemme; Loven om immigrasjon og nasjonalitet av 1965 som opphevet det nasjonale kvotesystemet som ble innført i USA i 1920-årene og dramatisk åpnet tilgang for immigrasjon fra andre deler av verden enn Europa; og Loven om borgerrettigheter av 1968 (også kalt for Indianske borgerrettigheter eller «Fair Housing Act») som forbød diskriminering ved salg eller leie av hus eller leiligheter. Afroamerikanere fikk muligheten til å delta i politikken i Sørstatene, og over hele USA ble unge mennesker inspirert til politisk deltagelse og handling.
Bakgrunn miniatyr|upright|Skilt fra Georgia (USA) ved en busstasjon i 1943 som delte reisende i hvite og fargede. miniatyr|upright|En afroamerikansk ungdom ved en raseskilt drikkefontene i Nord-Carolina, i 1938. Etter det omstridte valget i 1876 som resulterte i slutten på rekonstruksjonstiden fikk hvite i Sørstatene politisk kontroll over regionen etter økende trusler og vold i valgene. Systematisk fratakelse av stemmeretten til afroamerikanere skjedde i Sørstatene fra 1890 og til 1908 og vedvarte fram til lovene for nasjonale borgerrettighetene ble vedtatt i midten av 1960-årene. I mer enn 60 år ble eksempelvis svarte i Sørstatene ikke stand til å velge noen som kunne representere deres interesser i kongressen eller hos lokale myndigheter.«Representatives and Senators by Congress, 1870–Present», U.S. House of Representatives
I løpet av denne tiden hadde Det demokratiske parti, helt dominert av hvite, fått kontroll over Sørstatene. Det republikanske parti («Lincolns parti»), som hadde vært det partiet som fleste sorte tilhørte, skrumpet inn til ubetydelighet da svarte stemmer ble undertrykt. Ved begynnelsen av 1900-tallet var bortimot alle valgte politikere i Sørstatene demokrater.
I løpet av den samme tiden hvor afroamerikanske ikke fikk delta i valgene, påførte hvite demokrater raseskille ved lovvedtak. Vold og brutalitet mot svarte økte. Systemet med åpenlys rasisme og diskriminering, godkjent av myndighetene, som oppsto i tiden etter rekonstruksjonstiden i Sørstatene ble kjent som «Jim Crow-systemet». Det forble intakt fram til tidlig i 1950-årene. Således er begynnelsen på 1900-tallet en periode som ofte er referert til som «senit i de etniske forholdene i USA». Mens utfordringene og overgrepene mot medborgerlige rettigheter var på det mest intense i sør, var sosiale spenninger som påvirket svarte også i andre områder av USA.Woodward, C. Vann (1974): The Strange Career of Jim Crow, 3. revi. utg., Oxford University Press, s. 67–109.
Hva som var karakteristisk for denne perioden: Raseskille. Ved lov,«Birmingham Segregation Laws» ~ Civil Rights Movement Veterans offentlige bekvemmeligheter og myndighetstjenester (som utdannelse) ble delt i adskilte «hvite» og «fargede» områder. Karakteristisk var de som var farget definert som uten økonomiske midler og av mindre kvalitet. Fratatt stemmerett. Da hvite demokrater fikk makten, vedtok de lover som gjorde det umulig for svarte å stemme. Svarte stemmegivere ble jaget bort fra stemmelokalene. Antallet afroamerikanske stemmer sank dramatisk, og de var ute av stand til å velge egne representanter. Fra 1890 til 1909 hadde Sørstatene i det som var det tidligere Amerikas konfødererte stater opprettet konstituerende lover som fratok titusener av afroamerikanere muligheten til å avgi stemme. Eksploatering. Økende økonomisk undertrykkelse, eksploatering og utnyttelse av svarte, latinamerikanere og asiater, fratakelse av økonomiske muligheter, og utstrakt diskriminering ved ansettelse og i arbeid. Vold. Individuell vold, vold fra politiet og organisasjoner, og folkelig massevirkning til rasistisk vold mot sorte, særlig i Sørstatene, mot latinamerikanere i sørsveststatene og asiater i California.
Afroamerikanere og andre etniske minoriteter avviste dette styret. De bekjempet det på mangfoldig vis og søkte bedre muligheter gjennom rettsvesenet, nye organisasjoner, politisk oppreisning, og arbeiderorganiseringer som fagforeninger. Foreningen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) ble opprettet i 1909. Det søkte å få slutt på rasediskriminering gjennom rettssystemet, utdannelse og drive lobbyvirksomhet rettet mot bestemte politikere og organisasjoner. Dets økende gjennomslag var dets juridiske seier i USAs høyesterett i saken «Brown mot skolestyret» i 1954 som avviste skolesystemer som skilte mellom hvite og fargede, og som ved implikasjon veltet den selvmotsigende doktrinen med «adskilt men like» som ble etablert i saken «Plessy mot Ferguson» fra 1896.
upright|miniatyr|Lynsjingen av Laura Nelson i Oklahoma, 1911. Situasjonene for svarte utenfor Sørstatene var noe bedre (i de fleste statene kunne de avgi stemmer og få sine barn på skolen, skjønt de møtte fortsatt diskriminering ved å skaffe seg hus og jobb). Fra 1910 til 1970 søkte afroamerikanere et bedre liv ved å utvandre nordover og vestover. Bortimot syv millioner svarte forlot Sørstatene i hva som i dag er kalt for «Flukten fra Sørstatene».Chicago History: «Great Migration»PBS: «The Great Migration»
Styrket av denne juridiske seieren, selv om den kom sent, og frustrert på mangelen av øyeblikkelig praktisk virkning, hvor private borgere i økende grad avviste den gradvise, juridisk tilnærming som det fremste middelet til å oppheve raseskillet. De ble møtt med «massiv motstand» i Sørstatene av tilhengere av raseskille og at svarte ikke skulle ha lov til å stemme. Som utfordring benyttet afroamerikanere en kombinert strategi av direkte aksjon med ikkevoldelige motstand, kjent som sivil ulydighet, og det ble hva som førte til den borgerrettighetsbevegelsen i USA i tiden 1955–1968.
Masseaksjon erstattet rettssaker Strategien med offentlig utdannelse, lobbyvirksomhet for bedre og mer rettferdig lovgivning og bruk av rettssystemet som hadde vært karakteristisk for borgerrettighetsbevegelsen i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet ble langt bredere etter «Brown mot skolestyret» til å omfatte og framheve «direkte aksjon» — hovedsakelig boikotter, sit-ins, «Freedom Rides» (sorte som satte seg på busser forbeholdt hvite), politiske demonstrasjoner og lignende politisk aktivitet som var avhengig av massemobilisering, ikkevoldelig motstand og sivil ulydighet. Denne strategien var typisk for bevegelsen fra 1960 til 1968.
Kirkene, som var sentrum i svarte samfunn, lokale grasrotorganisasjoner, brorskapsforeninger, og forretninger som var eid av svarte, mobiliserte frivillige til å delta bredt anlagte aksjoner og demonstrasjoner. Disse var langt mer direkte rettet og potensielt langt raskere midler for å skape en endring i samfunnet enn de tidligere langt mer tradisjonelle, høflige og langsommere tilnærmingen via rettsvesenet som ofte møtte frustrerende avslag og motgang.
I 1952 organiserte Regional Council of Negro Leadership (RCNL), ledet av T. R. M. Howard, en afroamerikansk kirurg, entreprenør og bonde, en suksessfull boikott av bensinstasjoner i Mississippi som nektet svarte tilgang til toaletter. Gjennom RCNL ledet Howard kampanjer som avslørte brutaliteten til det amerikanske trafikkpolitiet i Mississippi og ved å oppmuntre svarte til å opprette bankkonto i Tri-State Bank i Nashville, en bank som var eid av afroamerikanere. Som gjenytelse ga denne banken lån til borgerrettsaktivister som var ofre for «credit squeeze», det vil si påstått mangel på likviditet, fra White Citizens' Council, en rasistisk organisasjon opprettet i 1954 i Sørstatene som hevdet hvit overlegenhet, som arbeidet aktivt for å opprette raseskille og fortsatt undertrykkelse av svarte.Beito, David T. & Beito, Linda Royster (2009): Black Maverick: T.R.M. Howard's Fight for Civil Rights and Economic Power, Urbana: University of Illinois Press, ss.81. 99–100.
Etter at Rosa Parks ble arrestert den 1. desember 1955 for ikke å ha avgitt sitt sete på bussen til en hvit person, ble interesseorganisasjonen Montgomery Improvement Association (MIA) opprettet den 5. desember av svarte prester og samfunnsledere i Montgomery i delstaten Alabama. Under lederskap av særlig Martin Luther King jr. og Edgar Nixon ble MIA medvirkende til å organisere bussboikotten i Montgomery, en politisk og sosial protestaksjon rettet mot raseskillelovene i den offentlige transporten i byen. MIA greide å holde boikottene gående i over et år før en føderal rett beordret byen Montgomery til å oppheve raseskillet i sine busser. Det var en suksessfull kampanje som rettet et stort nasjonalt fokus på raseskillene i Sørstatene og medvirket til at King fikk nasjonal oppmerksomhet som talsmann for afroamerikanske rettigheter. Boikotten inspirerte også andre boikottaksjoner, slik som den meget suksessfulle boikotten i 1956–1957 i Tallahassee i Florida.«The Tallahassee Bus Boycott—Fifty Years Later» , The Tallahassee Democrat, 21. mai 2006
I 1957 slo Martin Luther King jr. og pastor John A. Duffy, ledere fra MIA, seg sammen med andre kirkeledere som hadde ført tilsvarende boikottaksjoner, for å opprette borgerrettsorganisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC). Organisasjonen, som hadde sitt hovedkvarter i Atlanta i Georgia, forsøkte ikke å skape et nettverk av lokalavdelinger slik som NAACP gjorde. Isteden tilbød den trening og lederskapstøtte for lokale anstrengelser i å bekjempe raseskille og rasistisk undertrykkelse. SCLC samlet økonomiske bidrag, hovedsakelig fra kilder i Nordstatene, for å støtte slik aksjoner. Den gjorde ikkevold både som sitt sentrale prinsipp og som sin fremste metode for å konfrontere undertrykkelse og rasisme.