thumb|Adolf Hitler i 1933. Det finnes svært ulike syn på og kilder om Adolf Hitlers syn på religion. Hitler ble oppdratt av en far som var skeptiker og en sterkt troende katolsk mor.Susannah Heschel: "The Aryan Jesus: Christian Theologians and the Bible in Nazi Germany" Princeton University Press, 2008. s 1-10 Han sluttet å ta sakramenter etter barneårene. I boken Mein Kampf og i det offentlige uttalte han ofte ting som bekreftet en tro på kristendommen. Før andre verdenskrig hadde han fremmet en «positiv kristendom», en bevegelse som renset kristendommen fra dens jødiske elementer og strammet det opp med nasjonalsosialistisk filosofi. Ifølge den kontroversielle samlingen dokumenter redigert av Martin Bormann, titulert Hitlers bordsamtaler, og vitnemål av fengselsinnsatte, hadde Hitler negative syn på kristendommen. Andre meldte at han var en sterkt troende.
Monistene Det Hitler kalte sin verdensanskuelse, lar seg klart identifisere som en form for materialistisk monisme. Den materialistiske monisme var ved begynnelsen av 1900-tallet vel utbredt i alle samfunnslag. Den ble ansett som en høytstående verdensanskuelse som på samme tid var både religiøs og vitenskapelig. I Wien var det monistforbundet som i Hitlers unge år propagerte de nye synspunkter.Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919, s. 68 Det består ingen tvil om at det i Hitlers bokhylle og lesning inngikk skrifter av monistisk karakter.Georg May: Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung? Verlag Christiania, Stein am Rhein/Schweiz 1991, s. 1; jfr. Gasman
Man må anta at Hitler hadde lest monismens datidige hovedtalsmann Wilhelm Ostwald (1853–1932) som mente at det stadige vitenskapelige fremskritt gradvis gjorde den kirkelige kristendom overflødig og irrelevant, og at kristendommen egentlig fører til manglende respekt for kulturen og at fremskrittet blir bremset opp.
Hitlers syn på religion thumb|Jomfru Maria med Jesusbarnet thumb|Propagandaminister Joseph Goebbels gjør «nazihilsen» under feiringen av Volksweihnacht («folkejulaften») med barna sine 1937. Politikere og byråkrater er uniformert etter militære forbilder, lokalet dekorert med julepynt og nazisymboler, og utstyrt med mikrofoner for radiooverføring til folkemassene. Goebbels' adjutant Georg Wilhelm Müller (bak til venstre) ble propagandaleder i det tyskokkuperte Norge under krigen. Bakgrunn Antisemittismen hadde dype røtter i Østerrike, Hitlers fødeland, og var utbredt i de fleste kretser. I den tildels selvbiografiske boken Mein Kampf redegjør Hitler blant annet for sin beundring for den fremtredende anti-semittiske politikeren Karl Lueger og hans kristelig-sosiale parti. Også landets katolske kirke var ved begynnelsen av det 20. århundre klart jødefiendtlig innstilt.
Til en viss grad kan også farens negative sider ha innvirket på Adolf Hitler. Han kunne fremstå som en såkalt «frisinnet», uten religiøs tro eller overbevisning, uten å oppfylle de religiøse plikter, og med en heller avvisende holdning til kirken.William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978, s. 133 Borgerskapet og embedsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av liberalismen som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme. Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag (18. august).
Hans parti, NSDAP hadde stadfestet en tilknytning til kristendommen i sitt partiprogram, hvor det blant annet het
Adolf Hitler avviste skarpt kristendommen i sluttet selskap, og mente den stred mot naturens lover. «Skal man ta kristendommen på ordet, innebærer den en systematisk dyrking av menneskets svakheter».Laurence Rees: Adolf Hitler – Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 364, med sitat med kildeangivelse Table Talk, 17. oktober 1941, s. 51 En av hans nære medarbeidere, hans pressesjef Otto Dietrich, skriver at Hitler uttrykte sin personlige radikale avvisning av kristendommen og kirkene,Otto Dietrich: 12 Jahre mit Hitler, s. 169 og en kvinnelig sekretær som kjente han over flere år sier at Tkristendommen i hans øyve var en overlevsel av hyklerisk og menneskefangende («menchenfängerische») innretning.Christa Schroeder: Er war mein Chef, s. 133 Til tross for sin avvisning av kristendommen gav han gjerne i det ytre sin anerkjennelse til det han kalte positiv kristendom, det vil si de kristne som reorganiserte sin lære i henhold til sine egen germanske herrefolksforestillinger. Ifølge Dietrich gjorde han ingen ting for å tøyle krirkefiende i Nazipartiet; han gav dem heller støtte, og oppmuntret dem ved sine egne interne og drastiske kirkefiendlige utfall.Otto Dietrich: 12 Jahre mit Hitler, s. 170
Noen klar plan for en fremtidig tysk religionAnm. 1: Die von Hermann Rauschning, Gespräche mit Hitler, Zürich 1940, S. 51, wiedergegebenen Äußerungen über die Umbildung kirchlicher Bräuche und Feste in germanisch-nationalsozialistischem Gewand beziehen sich wiederum nur auf Organisations- und Regiefragen und deren massenpsychologische Wirksamkeit. Sie deuten allerdings bereits in die Richtung, die später vor allem von der Schutzstaffel der NSDAP eingeschlagen wurde mit Feiergestaltung und von Himmler für verdiente Gefolgsleute persönlich gestifteten «Jul-Leuchtern». I: Friedrich Zipfel: Kirchenkampf in Deutschland 1933–1945. Walter de Gruyter, Berlin 1965, S. 8. fremla han aldri. Han mente det beste ville være om kristendommen langsomt tonet ut av seg selv, men var også klar over at om han stengte kirkene med makt, ville folk lete etter en erstatning.Heinrich Heim, Werner Jochmann (Hrsg. und kommentiert): Adolf Hitler: Monologe im Führerhauptquartier 1941–1944. Sonderausgabe. Orbis Verlag, München 2000 (Original erschienen bei Albrecht Knaus Verlag, Harburg 1980), S. 83 ff. Kirkens plass skulle etter makthavernes forestilling underordnes die deutsche Volksgemeinschaft («det tyske folkefellesskap»).Cornelius: Genese und Wandel. s. 8. Men de som mente seg berettiget å skape die deutsche Religion («den tyske religion»), var uenige innbyrdes, «uten noen broderlig grunntone». Disse tilhørte Hitlers nærmeste krets - Rosenberg, Heinrich Himmler, Joseph Goebbels, Bernhard Rust, Baldur von Schirach og andre partifeller. Taler og skrifter I taler og skrifter påberoper Hitler seg en nær tilknytning til kristendommen.
Hitler synes imidlertid først og fremst å ha klandret moderne kristendom for å mangle radikal besluttsomhet, gjennomslagskraft og maktvilje, hva som i sin ytterste konsekvens var til hinder for «germansk» utfoldelse. Han fremholdt blant annet at den arabiske tradisjonen, slik den ble representert gjennom islam var en mer effektiv måte å forfekte trosspørsmål.
Andre uttalelser Senere i livet skrøt Hitler av den opposisjon han hadde oppvist under religionsundervisningen på realskolen. Etter eget utsagn hadde han med sine innvendinger mot gudstroen drevet sin religionslærer Sales Schwarz «slik til fortvilelse at han ofte ikke visste verken inn eller ut». Den 20. februar 1942 erklærte han at han «fra 13, 14, 15 års alder [...] ikke hadde noen tro lenger» og at heller ingen av hans skolekamerater, med unntak av noen få «helt dumme mønsterelever [...] trodde lenger på den såkalte kommunion». Han hevdet at han allerede da var kommet til at «det hele helst burde sprenges i luften».
Imidlertid synes Hitlers praktiske forhold til religion i all hovedsak å bygge på maktpolitiske fremfor åndelige vurderinger. Han delte motstanden mot marxisme, liberalisme, ateisme og andre strømninger med den katolske kirken, som han tidlig forsøkte å binde inn i kampen mot politiske motstandere.
Hitler som «den nye Messias» miniatyr|Gott mit uns, «Gud med oss», på Wehrmachts beltespenner forkynte at tyskerne hadde gud på sin side. Mottoet var det prøyssiske kongehusets valgspråk fra 1701, og fra 1871 også de tyske keiseres valgspråk. Adolf Hitler ansporte til en ekstrem personkult, brukte religiøs språkbruk om seg selv og sin egen rolle, og promoverte og tolererte at det ble brukt temmelig vidtgående sammenligninger mellom ham selv og det guddommelige. Blant de nazistiske forfattere og diktere som gjorde dette, kan nevnes Camilla Meyer-Bennthsow («Adolf Hitler den Store i all evighet, velsignelse for alle tider»), Alice Försterling («Du Braunau, deg har Gud utvalgt, og har skjenket oss det rent tyske vesen»Fullstendig sitert hos Martin Neubauer: Literatur des Nationalsozialismus: In Braunau, da ist er geboren / Da trat er ins Leben ein,/ Er, der für die Heimat erkoren, /Der unser Befreier sollt' sein. Drum zieht es voll Sehnsucht mich hin / Nach Braunau, nach Braunau am inn // Du Braunau, Gott hat dich erlesen, / Durch dich wurde er uns geschent, / Hier wurde reindeutsches Wesen / In jungfrisches Herze gesenkt; / Drum Deutscher, lenk stets deinen Sinn / Nach Braunau, nach Braunau am Inn.), SA-dikteren Herybert Menzel («Føreren kommer snart! Ja, Gud hørte det forpinte folkets bønn»), Hanns Johst («Führer og Himmel i samme åsyn, Førerens smil den kosteligste monstrans»), og Fritz von Rabenau («Kristus har sendt Adolf Hitler til vårt tyske land»). . Sistnevnte foretok den følgende omdiktningHans Jörg Schmidt og Petra Tallafuss: Totalitarismus und Literatur: deutsche Literatur im 20. Jahrhundert, Hannah-Arendt-Institut für Totalitarismusforschung, Stiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur, Dresden 2005, s. 100 av «Stille Nacht» (Stille Natt, dvs. Glade Jul):
Stille Nacht, heilige Nacht, Alles schläft, einsam wacht Nur der Kanzler treuer Hut, Wacht zu Deutschlands Gedeihen gut. Immer für uns bedacht.
Stille Nacht, heilige Nacht, Alles schläft, einsam wacht Adolf Hitler für Deutschlands Geschick, Führt uns zu Größe, zum Ruhm und Glück, Gibt uns Deutschen die Macht.
Et dokument fra 14. august 1943, som fikk Hitlers personlige påskrift «Det første brukbare utkast! Til Goebbels for bearbeidelse», gir et innblikk i propagandaministerens ønsker for fremtiden.}
Referat fra IV. møte.
Forslag VI. (etter Bauer). Etter noen endringer bestemt forelagt Føreren. Øyeblikkelig og betingelsesløs avskaffelse av samtlige religionsbekjennelser etter den endelige seier, ikke bare for Det stortyske rikes område men også for samtlige befridde, besatte og annekterte land, protektorater, guvernementer etc. med samtidig proklamasjon av Adolf Hitler som den nye Messias. Etter politiske overveielser kunne til å begynne med den muhammedaniske, den buddhistiske tro og shinton-troen unntas.
Føreren fremstilles som en mellomting mellom forløser og befrier – men i alle fall som Guds sendebud som det tilkommer guddommelig ære. De forskjellige religionsbekjennelsers foreliggende kirker, kapeller, templer og kultsteder omgjøres til «Adolf Hitler Weihestätten» [AH-viede steder].Likeledes skal universitetenes teologiske fakulteter omstilles til den nye tro og legge særlig vekt på utdannelse av misjonærer og vandrepredikanter som skal forkynne ikke bare i Det stortyske rike men også i verden forøvrig, og danne trosfellesskap som skal tjene som organisasjonssentra for den videre utbredelse. (Dermed bortfaller også vanskelighetene ved det planlagte bortfall av monogamiet, polygamiet kan jo uten videre innbygges som trossetning i den nye lære.)
Gralsridderen Lohengrin kunne tjene som forbilde for den gudsutsendte; utsprunget som han er av den keltisk-germanske fantasi, og som allerede nyter en viss tradisjonell anseelse (på lignende vis som sagn-gestalten Wilhelm Tell for lenge siden er et symbol i Sveits). Ved egnet propaganda må Førerens herkomst tilsløres enda mer enn tidligere, og også hans fremtidige bortgang må skje sporløst og i fullstendig dunkelhet. (Vender tilbake til gralsborgen...)
Litteratur Walter Adolph: «Adolf Hitlers religiöse und sittliche Entwicklung», i: Wichmann-Jahrbuch XXIV/XXIX (1970/75), Berlin 1976