Per Borten (1913–2005) var en norsk politiker fra Senterpartiet. Han var Norges statsminister fra 1965 til 1971 og ledet en borgerlig koalisjonsregjering som bestod av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Borten begynte sin politiske karrière som ordfører i Flå fra 1946 til 1955 og kom inn på Stortinget i 1949. Han var fra 1955 også Senterpartiets formann, og på Stortinget var han i mange år odelstingspresident og parlamentarisk leder. Borten ble sittende på Stortinget frem til 1977.
Som statsminister ledet Borten en koalisjonsregjering med sterke interne motsetninger, og han hadde en vanskelig jobb med å balansere de fire partienes ulike syn og interesser. De borgerlige hadde fått flertall i stortingsvalget 1965, og dannet dermed (med unntak av den kortvarige Lyng-regjeringen i 1963) den første norske regjeringen i etterkrigstiden som ikke kom fra Arbeiderpartiet. Borten kom likevel ikke til å endre den politiske kursen i Norge nevneverdig, men bidro til ytterligere å styrke velferdsstaten og offentlig sektor. Blant de viktigste sakene Borten-regjeringen fikk gjennomført, var innføringen av folketrygden, offentlighetsloven og pressestøtten. Borten var også tidlig ute med å fokusere på miljøpolitikk, i en tid hvor begrepet knapt nok eksisterte.
EF-spørsmålet gjorde at regjeringen etterhvert gikk opp i limingen, og etter den såkalte lekkasjesaken der Borten ble beskyldt for å ha lekket et fortrolig notat til Dagbladet ble han tvunget til å gå av. Tilbake på Stortinget markerte Borten seg som en tidlig kritiker av de hemmelige tjenestenes politiske overvåkning, og senere i livet var han også aktiv i kampen for et internasjonalt forbud mot kjernefysiske våpen.
Bakgrunn thumb|left|Lars og Karen Borten med sønnene Per og Arnt, ca. 1920.
Borten ble født den 3. april 1913 i Flå i Søndre Trondhjems amt som sønn av gårdbruker Lars Borten og Karen (født Kaasen) på Borten nedre (Frammigard). Hjemmefra fikk han en «ballast i retning av det liberale og frilynte». Han gikk på Gauldal folkehøgskole 1929–1931 og Skjetlein landbruksskole 1931–1934. Etter å ha tatt et studentkurs (som erstatning for artium) begynte han så på Norges landbrukshøgskole der han gikk ut med gode resultater i 1939. Dette var «tradisjonelle skolevalg for odelsgutter på mellomstore trønderske gårder».
Etter endt utdanning fikk han jobb på Hvam landbruksskole på Romerike før han kort tid etterpå gikk over i en stilling som herredsagronom i Alvdal og Folldal. I 1941 fikk han jobb som sekretær for Sør-Trøndelag landbruksselskap før han året etter ble forsyningsinspektør. Her hadde han blant annet i oppgave å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om fordeling av forsyninger mellom sivile og de tyske styrkene. Han var en kort periode arrestert, mistenkt for sabotasje, men ble løslatt etter kort tid.
Han var gift med Magnhild Borten (født Magnhild Rathe, 26. mars 1922, død 2. juni 2006) fra 1948 til sin død. Hans dattersønn Ola Borten Moe var valgt inn på Stortinget fra 2005 til 2013 og fra 2021 til 2025 og var olje- og energiminister fra 2011 til 2013 og forsknings- og høyere utdanningsminister fra 2021 til 2023.
Tidlig politisk karriere
Ordfører i Flå
Ved kommunevalget 1945 fikk Borten plass på Bondepartiets liste i Flå. Han var ikke kumulert og var et stykke nede på listen, men ble valgt inn i kommunestyret med stort stemmetall og ble partiets ordførerkandidat. Loddtrekning måtte til for å avgjøre hvem av Borten og Arbeiderpartiets kandidat som skulle få ordførervervet, og da Borten vant ble han en av landets yngste ordførere.
I sin første periode som ordfører fikk Borten vedtatt bygging av et nytt herredshus. Dessuten fikk han forhandlet med Melhus Elverk slik at elektrisiteten kom til kommunen.
Borten ble gjenvalgt i kommunevalget to år senere. Han fikk et stort antall personlige stemmer, og denne gangen var det ikke nødvendig med loddtrekning for å avgjøre hvem som skulle bli ordfører. Borten ble også valgt til formann i fylkestinget samme år med støtte fra alle partiene på ikke-sosialistisk side.
I 1949 ble Bygdefolkets Ungdomsfylking (BUF, det senere Senterungdommen) startet opp. Borten ble foreslått som formann på stiftelsesmøtet, men tapte med knapp margin mot Sverre Vaule og ble deretter valgt til nestformann.
Stortingsmann og partileder
Da partiformann Nils Trædal omkom i en ulykke høsten 1948 åpnet det seg en stortingsplass for Bondepartiet i Sør-Trøndelag. Borten takket ja til nominasjonen i 1949, og samme høst ble han valgt til Stortinget. Her kom han til å sitte frem til 1977, fra 1956 også i gruppestyret.
I 1955 trengte partiet ny formann da Einar Frogner lå på dødsleiet. Både Borten og Jon Leirfall ble lansert som kandidater, og under landsmøtet ble også Hans Holten lansert som kompromisskandidat. Leirfall kjempet hardt for formannstillingen mens Borten hadde ungdomsorganisasjonens støtte. Holten ble slått ut i første votering, og i andre votering vant Borten med klar margin. Leirfall kom aldri helt til å godta nederlaget, og forholdet mellom Leirfall og Borten var for ettertiden preget av lederstriden under dette landsmøtet.
Veivalget om partiets politiske linje: Bondepartiet blir til Senterpartiet miniatyr|upright|Nordtrønderen Jon Leirfall var i alle år Bortens politiske rival. Ved siden av personlige motsetninger var de også uenige om partiets overordnede linje; der Leirfall ville ha et parti for bønder og bygdefolk ønsket Borten et bredere sentrumsparti som også kunne appellere til andre grupper.
Ved midten av 1950-årene stod Bondepartiet ved et veivalg: Skulle partiet fortsette med hovedfokus på bygdefolkets interesser og da primært grunneiende bønder? Eller skulle man forsøke å lage et bredere parti, der man tilnærmet seg de andre sentrumspartiene, og forsøkte å skape et borgerlig venstre-parti som også kunne appellere til folk i byer og utenfor landbruket? I striden om veivalget representerte de to rivalene fra formannsvalget i 1955 hver sin hovedretning, og mens Leirfall arbeidet for et smalere interesseparti for landbruket gikk Borten inn for et bredere parti der man også trakk til seg akademikere og andre utenfor de rene bondenæringene.
Én av de viktigste sakene som ville bidra til å stake ut den politiske kursen fremover, var debatten rundt partinavnet. Borten mente at et nytt navn kunne bidra til å øke tilslutningen blant andre yrkesgrupper og markere at den politiske profilen ble lagt om i mer allmenn retning. Leirfall stod hardt på at partiet måtte ha et navn der ordet «bygd» var med, mens Borten ønsket et navn der ordet «demokrati» inngikk. Etter bred behandling innad i partiet kom saken opp ved Bondepartiets landsmøte i 1959, og det var på forhånd fire alternativer: «Bygdefolkets Samlingsparti», «Demokratene», «Sentrumspartiet» og «Norsk Folkestyreparti». I debatten under landsmøtet ble også nye forslag som «Senterpartiet» og «Bygdepartiet» lansert. Etter debatten endte landsstyret opp med å anbefale «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)», og dette ble vedtatt av landsmøtet med 118 stemmer, mot 19 for Senterpartiet. Dobbelt-navnet var ifølge landsmøteprotokollen foreslått av Borten som et kompromiss, men det har også blitt hevdet at forslaget egentlig kom fra Hans Holten, mens Borten skal ha vært tvilende.
Umiddelbart etter landsmøtet begynte sentrale partifolk å få kalde føtter, og arbeidsutvalget bestemte seg for å avvente å ta det i bruk. Det ble satt opp et ekstraordinært landsmøte senere samme år for å behandle saken på nytt, og her argumenterte Borten igjen for «Demokratene». Etter mange avstemninger endte landsmøtet med å vedta «Senterpartiet» med 103 stemmer mot 33 for å beholde «Bondepartiet». Navneskiftet førte med seg at partiet beveget seg bort fra å være et rent interesseparti for landbruket, og de prøvde i de neste valgene også å gjøre innhogg i byene og blant velgere med akademiker-bakgrunn. Ved kommunestyrevalget 1963 stilte Senterpartiet liste i Oslo for første gang, og i valgene som fulgte, økte oppslutningen noe i byene. Partiledelsen slet imidlertid med å tiltrekke seg mange tillitsvalgte og kandidater utenfor landbruksmiljøer, og på tross av at partiet ble modernisert forble Senterpartiet likevel i stor grad et distriktsparti.
Forsøk på samling i sentrum
Arbeiderpartiet hadde styrt Norge siden 1945 og hadde fått rent flertall i de fire stortingsvalgene fra 1945 til 1957. De fire borgerlige partiene – Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – hadde samarbeidet på kommunenivå, men hadde ikke klart det samme på rikspolitisk plan. De tre sentrumspartiene takket nei til Høyres forslag om samarbeid før stortingsvalget 1957. Partienes skepsis skyldtes for en stor del at Høyre sammen med Ap hadde vedtatt et forbud mot listeforbund, samt fått opphevet Bondeparagrafen. Dette hadde gjort Høyre direkte uspiselige som samarbeidspartnere for mange i sentrumspartiene. Også Borten var skeptisk til Høyre, og han var redd for å miste småbrukernes stemmer over til venstresiden dersom Senterpartiet gikk inn i et formelt samarbeid.
Borten hadde hatt et bredere mål for øye da han arbeidet for å bytte partinavn, og han ønsket gjerne en sammenslåing med andre partier. I 1957 ble det kun et begrenset samarbeid med felleslister i noen fylker, men etter at Arbeiderpartiet nok en gang hadde fått rent flertall begynte man i sentrum å diskutere et langt mer forpliktende samarbeid. Både Venstre og KrF var delte i spørsmålet. Venstre-formann Bent Røiseland måtte stille kabinettsspørsmål på landsmøtet i 1960 for å få partiet med seg på å drøfte samarbeid. Høsten 1960 møttes et nimannsutvalg – tre fra hvert parti – til faste drøftinger på Stortinget, og det ble arbeidet med en felles politisk erklæring fra de tre partiene før neste stortingsvalg. På tross av at de mer urbane og radikale delene av Venstre ønsket å legge hele samarbeidet dødt, klarte partiledelsene å komme frem til en felles erklæring. Denne ble vedtatt i Senterpartiet og Venstre, men ble stoppet av KrFs konservative fløy, som fikk landsmøtet med seg på at erklæringen ikke tok nok hensyn til partiets kristne og moralske verdier. Dette skjedde på tross av at en samlet partiledelse i KrF hadde anbefalt forslaget. Borten måtte dermed innse at sentrumsprosjektet var dødt i denne omgang.
Kings Bay-saken i 1963 gjorde at Einar Gerhardsens tredje regjering gikk av etter at Sosialistisk Folkeparti, som var i vippeposisjon, hadde stemt for de borgerlige partienes mistillitsforslag. De borgerlige hadde vært forberedt på denne muligheten siden tidlig på sommeren, og partilederne hadde begynt å diskutere muligheter for en borgerlig samarbeidsregjering i månedsskiftet juni/juli. I starten av august, omtrent tre uker før Gerhardsens avgang, begynte mer formelle forhandlinger om en mulig regjeringskabal. Det var nå blitt akseptabelt for sentrumspartiene å samarbeide med Høyre igjen, men de tre klarte ikke å enes om et felles alternativ til Høyres statsministerkandidat John Lyng. Borten ble spurt av Lyng om han ønsket enten å bli samferdselsminister eller utenriksminister, men Borten takket nei til dette. Ved å forbli parlamentarisk leder kunne han bedre kontrollere mer ytterliggående stortingsrepresentanter som Jon Leirfall, og Borten stod også mye friere for fremtiden ved ikke å ha noe ansvar for regjeringens resultater. Regjeringen viste seg uansett å bli kortvarig, men selv om den måtte gå av etter bare fire uker, hadde den vist at det var mulig å bli enig om en felles regjeringserklæring på borgerlig side. Man hadde dermed etablert et troverdig alternativ til Arbeiderpartiet før stortingsvalget to år senere.
Tiden som statsminister
Den borgerlige samarbeidsregjeringen blir til