Nellie Melba (født Helen Porter Mitchell; født 19. mai 1861, død 23. februar 1931) var en australsk operasopran. Hun var en av de mest kjente sangerene i senviktoriansk tid og tidlig på 1900-tallet, og var den første australieren som fikk et internasjonalt omdømme som klassisk musiker. Hun tok kunstnernavnet «Melba» fra hjembyen sin Melbourne.
Melba studerte sang i Melbourne og fikk en viss suksess i fremføringer der. Etter et kort og mislykket ekteskap flyttet hun til Europa for å etablere en karriere som sanger. Hun fikk ikke engasjement i London i 1886, men dro til Paris, der hun studerte og snart fikk stor suksess der og i Brussel. Da hun kom tilbake til London, etablerte hun seg raskt som den ledende lyriske sopranen ved Covent Garden fra 1888. Hun fikk videre suksess i Paris og andre steder i Europa, og senere ved Metropolitan Opera i New York, der hin debuterte i 1893. Repertoaret hennes var lite; i hele karrieren fremførte hun ikke mer enn 25 roller og var nært identifisert med bare ti. Hun var kjent for fremføringene sine i fransk og italiensk opera, men sang lite tysk opera.
Under første verdenskrig samlet Melba inn store summer til veldedighetssorganisajoner knyttet til krigen. Hun kom ofte til Australia i løpet av 1900-tallet, sang i opera og holdt konserter, og fikk et hus bygd i nærheten av Melbourne. Hun var aktiv i å undervise i sang ved . Melba fortsatte med å synge til de siste månedene av livet, og hadde flere avskjedskonserter. Hennes død i Australia ble kjent over hele den engelsktalende verden, og begravelsen hennes var en stor nasjonal hendelse. Den australske 100-dollar-seddelen har bilde av henne.
Liv og virke Bakgrunn venstre|mini|portrett|Nellie Melba med faren og en niese, Nellie Paterson, i Melbourne i 1903.
Melba ble født i Richmond i Victoria som den eldste av de syv barna til David Mitchell og hans kone Isabella Ann, født Dow.Davidson, Jim. "Melba, Dame Nellie (1861–1931)" , Australian Dictionary of Biography, besøkt 11. desember 2012 Mitchell var en skotte som hadde utvandret til Australia i 1852, og fikk suksess innen anleggsbransjen. Melba fikk lære å spille piano og sang offentlig for første gang rundt seksårsalderen. Ho ble utdannet ved en lokal internatskole og deretter på Presbyterian Ladies' College. Hun studerte sang med (en tidligere elev av ) og Pietro Cecchi, en italiensk tenor, som var en respektert lærer i Melbourne.Steane, J. B. "Melba, Dame Nellie (1861–1931)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edition, januar 2011, vitja 24. mai 2011. I tenårene forsatte Melba med å opptre på amatørkonserter i Melbourne og området rundt, og hun spilte orgel i kirken. Faren hennes oppfordret henne til å studere musikk, men var sterkt imot at hun skulle bli profesjonell sanger.Sadauskas, Andrew. "Melba Bashed by Cowardly Husband", Australian Stamps Professional, accessed 23. May 2011
Moren til Melba døde uventet i 1881. Faren flyttet familien fra Richmond til Mackay i Queensland, der han bygde en ny sukkerfabrikk. Melba ble straks populær i Mackay for sin sang og sitt pianospill.
22. desember 1882 giftet Melba seg i Brisbane med Charles Nesbitt Frederick Armstrong (1858–1948), den yngste sønnen til . De fikk ett barn, sønnen George, født den 16. oktober 1883."Divorce of Madame Melba", The Morning Bulletin, 14. april 1900, s. 5 Ekteskapet var ikke lykkelig; Charles skal ha slått henne mer enn en gang. De skilte seg etter ett år, og Melba kom tilbake til Melbourne fast bestemt på å utvikle en karriere som sanger. Hun debuterte profesjonelt med konserter i 1884.Skinner, Graeme. "Lemmone, John", Dictionary of Sydney, 2008, accessed 19 January 2015 Hun ble ofte akkompagnert av fløytisten , som også organiserte noen av konsertene hennes, og ble en livslang venn og rådgiver for henne.
Etter den lokale suksessen reiste Melba til London på leting etter flere muligheter. Hun debuterte i Princes' Hall i 1886, og prøvde å få arbeid hos sir Arthur Sullivan, Carl Rosa og uten suksess. Da dro hun til Paris for å studere med den ledende læreren , som straks skjønte at den unge sangeren hadde potensial, og ropte ut: «J'ai enfin une étoile!» (Jeg har endeleg en stjerne!). Melba gjorde så raskt framgang at hun fikk lov til å synge «Mad Scene» fra Ambroise Thomas sin Hamlet på en matinée musicale hjemme hos Marchesi i desember det samme året, med komponisten til stede.
Talentet til den unge sangeren var så tydelig at etter mindre enn ett år med Marchesi gav impresarioen henne en tiårskontrakt for 1000 franc per år. Etter at hun hadde signert, fikk hun eit mye bedre tilbud på 3000 franc per måned fra Théâtre de La Monnaie i Brussel, men Strakosch ville ikke gi henne fri og fikk et forbud som hindret henne i å akseptere det. Denne vanskelige saken ble uventet løst da Strakosch plutselig døde."Melodies and Memories", The Times Literary Supplement, 5. november 1925, s. 738 Melba operadebuterte fire dager senere som Gilda i Rigoletto på La Monnaie den 12. oktober 1887. Rundt denne tiden, etter råd fra Marchesi, tok hun kunstnernavnet «Melba», en sammentrekning av navnet på hjembyen sin.
Debuter i London, Paris og New York mini|portrett|Melba i kostyme til Lucia di Lammermoor.
Melba debuterte i Covent Garden i mai 1888, i tittelrollen til Lucia di Lammermoor. Hun fikk en vennlig, men ikke begeistret mottakelse. The Musical Times skrev: «Madame Melba er en flink vokalist, og en ganske respektable representant for lyse sopranodeler; men hun mangler den personlige sjarmen som trengs for en stor figur på den lyriske scenen»."Royal Italian Opera", The Musical Times, juli 1888, s. 411 Hun ble fornærmet da Augustus Harris, som da var kunstnarisk leder ved Covent Garden, bare tilbydde henne birollen som Oscar i Un ballon i maschera for neste sesong."A Prima Donna – Madame Melba's Memories", The Times, 23. oktober 1925, s. 8 Hun forlot England og sverget hun aldri ville vende tilbake. Året etter opptrådte hun på Opéra i Paris, i rollen som Ophélie i Hamlet. The Times beskrev dette som «en brilliant suksess», og videre at «Madame Melba har en stemme med stor fleksibilitet ... hun spiller uttrykksfullt og slående»."France", The Times, 10. mai 1889, s. 5
Melba hadde en sterk støttespiller i London, , som hadde en sterk stilling i Covent Garden. Melba ble overtalt til å komme tilbake, og Harris ga henne en rolle i Roméo et Juliette (juni 1889) mot Jean de Reszke. Hun sa senere: «Jeg daterer suksessen min i London ganske klart til den store kvelden den 15. juni 1889». Etter dette kom hun tilbake til Paris som Ophélie, Lucia i Lucia di Lammermoor, Gilda i Rigoletto, Marguerite i Faust og Juliette. I franske operaer hadde hun ikke god uttale, men komponisten Delibes sa at han ikke brydde seg om hun sang på fransk, italiensk, tysk, engelsk eller kinesisk, så lenge hun sang. venstre|mini|portrett|Philippe, hertugen av Orléans I de første årene av 1890-tallet sang Melba ved de ledende europeiske operahusene, inkludert Milano, Berlin og Wien. I begynnelsen av tiåret hadde Melba et forhold til . De ble ofte sett sammen i London, noe som skapte en del snakk, men det oppstod mye mer oppstyr da Melba dro gjennom Europa til St. Petersburg for å synge for tsar Nikolaj II. Hertugen fulgte nært etter henne, og de ble sett samenn i Paris, Brussel, Wien og St. Petersburg. Armstrong innledet skilsmisseforhandlinger på grunn av Melbas utroskap, og nevnte hertugen som medrespondent. Han ble til slutt overtalt til å droppe saken, men hertugen kom fram til at en toårig safari i Afrika, uten Melba, ville være passende. Han og Melba gjenopprettet ikke forholdet senere.The Times, 5. november 1891, s. 5; 6. november 1891, s. 9; 20. februar 1892, s. 5; 17. februar 1892, s. 13; 12. mars 1892, s. 16; 14. mars 1892, s. 3 og 24. mars 1892, s. 3
Melba sang rollen som Nedda i Pagliacci i Covent Garden i 1893, like etter den italienske premieren. Komponisten, Ruggero Leoncavallo, var til stede, og sa at rollen aldri var blitt spilt så godt før."A week's musical topics", The New York Times, 4. juni 1893 I desember samme året sang Melba for første gang ved Metropolitan Opera i New York. Som ved debuten hennes i Covent Garden hadde hun rolla som Lucia di Lammermoor, og som på Covent Garden var det mindre enn en triumf. New York Times lovpriset hennes fremføring - «en av de vakreste stemmene som noen gang kom ut av en menneskehals ... rett og slett herlig i fylde, rikdom og renhet» - men verket var gått av moten, og fremføringen hadde lite publikum."'Lucia' at the Opera", The New York Times, 5. desember 1893 Rollen hennes i Roméo og Juliette, senere i sesongen, var en triumf, og etablerte Melba som ledende prima donna i tiden etter . Hun kunne knapt tro snobberiet ved Metropolitan. Forfatteren Peter Conrad skrev: «I London hadde hun omgått kongelige; i New York var hun en syngende tjener.» I lag med suksess blant kritikerane viet hun seg til å også få sosial aksept, noe hun oppnådde.
mini|portrett|Melba som Marguerite i Faust Fra 1890-tallet spilte Melba en vid rekke roller i Covent Garden, hovedsakelig i det lyriske sopranrepertoaret, men også noen tyngre roller. Hun sang tittelrollene i Elaine av "The Opera", The Times, 6. juli 1892, s. 9 og Esmeralda av ,"Royal Opera", The Times, 4. januar 1908, s. 7 italienske roller som Gilda i Rigoletto,"Royal Italian Opera", The Times, 10. juni 1889, s. 8 tittelrollen i Aida,"Covent Garden Opera", The Times, 7. november 1892, s. 12 Desdemona i Otello,"Royal Opera – Otello", The Times, 2. juli 1908, s. 13 Luisa i I Rantzau av Mascagni,"The Opera", The Times, 10. juli 1893, s. 8 Nedda i Pagliacci,"The Opera", The Times, 20. mai 1893, s. 8 Rosina i Barberen i Sevilla,"Royal Opera", The Times, 9. juli 1898, s. 10 Violetta i La traviata"Royal Opera", The Times, 26. juli 1898, s. 8 og Mimì i La bohème."Royal Opera", The Times, 3. juli 1899, s. 10 I det franske repertoaret sang hun Juliette i Roméo og Juliette,"Royal Italian Opera", The Times, 4. juni 1890, s. 8 Marguerite i Faust, Marguerité de Valois i ,"Royal Opera", The Times, 1. juli 1895, s. 8 tittelrollen i , som var skrevet for henne av Saint-Saëns, og Micaëla i Carmen."Royal Italian Opera", The Times, 6. juli 1891, s. 8
Noen skribenter sa seg overrasket over at Melba spilte den siste av disse rollene, siden det bare var en birolle i operaen. Hun fremførte rollen ved mange tilfeller, og sa i memoarene sine: «Hvorfor en prima donna ikke skulle synge sekundære roller forstod jeg ikke da og er ikke nærmere ved å skjønne i dag. Jeg hater det kunstneriske snobberiet rundt det". Hun sang rollen mot Carmen-er spilt av , og ."Royal Opera", The Times, 26. november 1906, s. 10 Marguerite Valois er heller ikke den kvinnelige hovedrollen i Les Huguenots, men Melba var villig til å ta henne som seconda donna til . Hun var sjenerøs i støtten sin for sangere som ikke konkurrerte med henne i favorittrollene hennes, men var, som biografen hennes J.B. Steane sa det, «patologisk kritisk» mot andre lyriske sopraner.
Melba var ikke kjent som en Wagner-sanger, selv om hun av og til sang Elsa i Lohengrin og Elisabeth i Tannhäuser. Hun fikk en viss ros for disse rollene, men Klein mente hun ikke passet for dei, og Bernard Shaw mente at ho sang med stor evne, men spilte kunstig og uten følelser. I 1896 spilte hun rollen som Brünnhilde i Siegfried ved Metropolitan, men hadde ikke suksess. Rollen hun hadde mest der var Marguerite i Gounods Faust, som hun hadde studert under tilsyn av komponisten selv.Steane, J.B. "Melba, Dame Nellie (1861–1931)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edition, januar 2011, vitja 24. mai 2011. Melba prøvde seg aldri på Mozart sine operaer, selv om en del mente at stemmen hennes ville vært ideell for de. Repertoaret hennes gjennom hele karrieren var ikke på mer enn 25 roller.
Ekteskapet mellom Melba og Armstrong ble endelig oppløst i 1900, etter at han emigrerte til USA med sønnen ders og slo seg ned i Texas.