thumb|Skrik fra ugler kunne oppleves som skrik fra en «skogagast».«gast» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. mars 2026 fra Deildegast eller deildtjuv (av norrønt deild = «deling», «grensestein»,<ref>[https://www.allkunne.no/framside/religion-livssyn-og-folketru/folketru/deildegast/527/11933/ Ane Ohrvik: «Deildegast», Allkunne]</ref> og tysk Geist, «ånd» (jfr. engelsk ghost)https://www.etymonline.com/word/ghost) er en gjenganger eller et gjenferd (spøkelse) etter en person som i levende live har flyttet grensemerker («deilder») for å utvide sin egen eller slektens eiendom på naboens bekostning. Etter døden må han forsøke å flytte stenene tilbake på riktig plass. Oppgaven er umulig, og gjengangeren uttrykker gjerne sin frustrasjon ved skrik og stønning. Først når et levende menneske hjelper ham å få merkesteinen tilbake på plass, kan deildegasten få fred og spøkeriet opphøre. Ellers må han slite med oppgaven sin til dommedag, noe som forklarer utsagnet:Skiftesteinen er tung å bera.Når skal dommedag vera?Ane Ohrvik: «Deildegast», Allkunne]</ref>

Deildegaster har blitt kalt skogagaster i Setesdal og Åmli, samt heigaster andre steder.

Historie I Femte Mosebok tas det til orde mot å flytte grensesteiner: «Du skal ikke flytte merkesteinene mellom deg og din nabo, de som fedrene reiste på den jord du får i arv i det landet Herren din Gud vil la deg vinne.»<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-1978/DEU/DEU.19 5. Mos 19,14, nettbibelen.no «Forbannet være den som flytter merkesteiner mellom seg og sin nabo! Og hele folket skal si: Amen.»[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-1978/DEU/DEU.27 5. Mos 27,17, nettbibelen.no]</ref> Straffen i middelalderen kunne være at jordtyvens hender ble festet mellom gloende steiner. I Draumkvedet hører deildeflytting med blant de alvorligste syndene, og forbryteren må bære gloende jord:So kom eg meg åt manne dei dei bar på gloande jord.Gu` nåe dei synduge såline som flytte delder i skog. I Christian Vs norske lov av 1665 fikk deildeflytting status som forfalskning: «Hvo som optager, flytter eller sætter Skielsteen («skillestein») eller Stabel uden lovlig Medfart,...hand gjør Falsk, og Konge bør hans Haand, og den, der Falsk fik, bør at have af hannem Skadegield.»<ref>[https://lovdata.no/dokument/HIST/lov/1687-04-15-16870415/KAPITTEL_b6#KAPITTEL_b6 Chr. 5.s norske lov, kap. 18, lovdata.no] I Setesdal ble deildeflytting kalt «den største synd her er, av di det er å stela etter dauden».Ørnulf Hodne: Vetter og skrømt i norsk folketro, Cappelens forlag 1995, ISBN 82-02-15496-0 (s. 53) Når først en grense var flyttet på, i en tid uten noe organisert oppmålingsvesen, var saken vanskelig å ordne opp i, særlig om øvrighetspersoner stod bak.

Det har hendt at lagretter lot seg forlede til å avsi feil dom i jordskiftesaker. Ble grensesteinen da satt på feil sted, ble hele retten straffet, og en hel gruppe gaster var dømt til å samle seg rundt steinen. En deildegast kunne forvandle seg til en ugle som tutet og bar seg. Om noen skjøt ned en slik ugle, ble han forfulgt av ulykke resten av livet. Tidlig på 1800-tallet er det kjent fra Flatdal i Telemark at to jenter måtte bæres hjem fra skogen. Skrekkslagne hevdet de å ha sett en deildegast streve med en stein i en myr, omgitt av blå røyk. Det ble antatt å være det blå lyset de underjordiske var kjent for å omgi seg med.

Bondeplageren Erik Munk på Barbu i Arendal opptrer i et sagn der han førte sak mot Albret Berge om et skogstykke i Holt. Albret fikk medhold i retten ved å avlegge ed på at han stod på egen jord. Det var sant, ettersom han hadde lagt jord fra gården sin ned i skoene. Men dette dømte ham også til å bli deildegast etter sin død.Kjell-Olav Masdalen: «Erik Munk og vår tid», Agderposten 2. desember 2016

Deildegasten regnes som en variant av den greske myten om Sisyfos og steinen hans. Denne typen gjenganger er også med i diktet «Dømd» i Haugtussa av Arne Garborg:Men mannen tusla på elvebard der attum den eldgamle skiftesgard.Tusla og stræva forutan ro; sleit og lyfte, men garden stod.Lyfte og sleit utan ro og rast; men steinane låg som i muren fast.Då skreik han og grét av barmen trong, skreik og grét til det vart som song.Eg hev som vigde Mammons trell for vesal vinning selt mi sjel;for dette arme stykke jord eg frå meg fred og frelse svor.No finn eg aldri heim og hamn, Gud hjelpe meg i Jesu namn!<ref>[https://no.wikisource.org/wiki/Haugtussa/Dømd «Dømd», Haugtussa]</ref>

Den som ville hjelpe en fortvilt deildegast, kunne lytte til hans bekjennelse og få merkesteinen tilbake på riktig plass. Da fikk han fred. Men han kunne ikke selv ta ordet først; en måtte derfor spørre ham etter ærendet hans, eller møte ham tre torsdagskvelder på rad. Deildegastens straff tenktes å vare i evighet, og han ble derfor antatt å gå gammeldags kledd. Noen steder i Agder og Telemark trodde folk at deildegasten og hans medskyldige lagrettefolk fartet rundt i en slags åsgårdsrei, noen på svarte, ildsprutende hester: «En saadan Deildegast med Thingfølge gaar der paa Donafjell.''»Ørnulf Hodne: Vetter og skrømt i norsk folketro (s. 53)

Referanser

Se også Overnaturlige vesener Gjenferd

Eksterne lenker Espen Bennick, bachelor-oppgave om deildegasten, UiO 2018

kategori:Folkeminne Kategori:Overnaturlige vesener Kategori:Spøkelser