Det andre slaget om El Alamein var et avgjørende vendepunkt i Ørkenkrigen under andre verdenskrig. Slaget utspilte seg ved El Alamein i Egypt mellom 23. oktober og 3. november 1942. Det første slaget om El Alamein hadde tidligere bremset aksemaktenes fremrykning i juli 1942. Deretter overtok generalløytnant Bernard Montgomery kommandoen over Den britiske 8. armé fra general Claude Auchinleck i august 1942.
Seieren i slaget vendte strømmen i felttoget i Nord-Afrika. Slaget betydde slutt på aksemaktenes drøm om å besette Egypt, kontrollere Suez-kanalen, få tilgang på Midtøstens oljefelter, og avskjerme Storbritannia fra sitt østlige imperium. Nederlaget ved El Alamein markerte slutten på aksemaktenes ekspansjon i Afrika.
Bakgrunn
I juli 1942 hadde den italiensk-tyske Panzer Armee Afrika trengt langt inn i Egypt etter seieren i slaget ved Gazela, og truet britisk kontroll over Suez-kanalen. General Auchinleck hadde trukket den 8. arme tilbake til 80 km fra Alexandria, et punkt hvor Qattarafordypningen var kun 65 km fra kysten. Dette ga forsvarerne en relativt kort front og sikre flanker, siden det tyske panservognmaskineriet ikke kunne trenge gjennom Qattarafordypningen. Her ble aksestyrkene stoppet i juli under det første slaget om El Alamein.
8. armes motoffensiv i juli endte resultatløst, da Rommel besluttet å grave seg ned og befeste stillingen for å la sine utmattede styrker omgruppere seg. I slutten av juli avblåste Auchinleck alle offensive operasjoner, med henblikk på å gjenoppbygge hærens styrke. I starten av august besøkte den britiske statsministeren Winston Churchill og general Alan Brooke den britiske øverstkommanderende for imperiestaben Kairo og byttet ut Auchinleck med general Harold Alexander som øverstkommanderende i Midtøsten. Generalløytnant William Gott skulle ha overtatt kommandoen over 8. arme, men ble drept under reisen for å ta over posten da hans fly ble skutt ned av et tysk jagerfly. I stedet ble generalløytnant Bernard Montgomery pekt ut til å lede 8. arme.
Rommel stod overfor en situasjon hvor hans forsyningslinjer var uholdbart lange, og han visste at de allierte ville få forsterkninger bestående av både menn og utstyr,; han besluttet derfor å angripe de allierte, før deres oppbygningsfase var fullført. De to pansrede divisjoner fra Afrikakorpset og en styrke bestående av oppklaringsenheter fra Panzer Armee Afrika stod i spissen for angrepet, men den 30. august 1942 stoppet de allierede dem ved Alam el Halfa bakkekammen og Point 102. Angrebet mislykkedes i dette andet slag ved Alamein linjen, kaldet Slaget ved Alam el Halfa. I forventning av et motangrep fra Montgomerys 8. arme gravde Panzer Armee Afrika seg ned.
Den korte frontlinjen sammen med de sikre flankene, som hadde hjulpet 8. arme i det første slaget om El Alamein, var nå i stedet til fordel for aksestyrkene.Bierman & Smith (2002), s. 255 Rommel hadde god tid til å forberede sine forsvarsposisjoner, og han etablerte store minefelt med omkring miner og piggtråd. 8. arme måtte gjennomføre et frontalangrep mot veletablerte stillinger, og Alexander og Montgomery var innstilt på å skaffe seg en overlegenhet i styrker, som var tilstrekkelig til ikke bare å oppnå et gjennombrudd, men også til å utnytte det for å nedkjempe Panzer Armee Afrika. I alle de tidligere felttog som bølget fram og tilbake gjennom ørkenlandskapet hadde ingen av sidene hatt en tilstrekkelig styrke til å gjøre en seier avgjørende. Den tapende side hadde tidligere alltid kunnet trekke seg tilbake og omgruppere seg nærmere ved sine forsyningsbaser.
Etter ytterligere seks ukers oppbygning og forberedelser var 8. arme klar til å slå til. mann og stridsvogner under Montgomery rykket frem mot de mann og 559 panservogner i Panzer Armee Afrika.
De alliertes plan Med Operation Lightfoot håpet Montgomery å rydde to korridorer gjennom aksestyrkerens minefelter på den nordlige del av fronten. Deretter ville allierte stridsvogner trenge igjennom og beseire de tyske panservognene. Avledningsangrep ved Reweisat-høydedragene i sentrum og i den sydlige del av fronten skulle holde resten av aksestyrkene fra å rykke nordpå. Montgomery forventet, at slaget ville vare 12 dager og bestå av tre faser: innbruddet, nærkampen og fiendens endelige sammenbrudd.Dear (2005), s. 254
På offensivens første natt planla Montgomery at fire divisjoner fra Oliver Leeses XXX Korps skulle rykke frem over en 25 km bred front til et objekt med kodenavn Oxalic Line og underveis løpe aksestyrkerens fremskutte stillinger over ende. Ingeniørsoldater skulle rydde og avmerke to veier gjennom minefeltene, hvorigjennom de pansrede divisjoner i Herbert Lumsdens X Korps kunne passere for å nå Skinflint-linjen, hvor de ville kontrollere og rapportere deres fremskritt, og senere Pierson Bound, hvor de midlertidig ville konsolidere deres stillinger inne i aksestyrkenes stillinger, inntil infanterislaget var vunnet.
Commonwealth-styrkene gjennomførte en rekke avledningsmanøver i månedene opp til slaget, for å så tvil hos aksestyrkenes hærsjefer om styrkenes plassering, og hvor slaget ville komme til å stå. Denne operasjon hadde navnet Operation Bertram. I september stilte de brukte pakkasser o.l., under kamuflasjenett i den nordlige sektoren, for å illudere ammunisjons- og forsyningsdepoter. Aksestyrkene noterte seg selvfølgelig, at de var der, men da det ikke fulgte noen offensiv operasjon straks etter, og da disse «depoter» ikke endret utseende med tiden, ignorerte de dem. Det gav 8. arme mulighet til å oppbygge depoter i de fremskutte områder, ubemerket av fienden, ved å skifte ut de tomme kasser med ammunisjon, bensin eller rasjoner om natten. I mellomtiden ble det bygget en falsk rørledning, hvis bygning ville få aksestyrkene til å tro at angrepet ville bli innledet mye senere enn det ble, og mye lengre mot syd. For å forsterke illusjonen ble det lagd stridsvognetterligninger av kryssfiner, som så ble plassert ovenpå jeeper og stilt opp mot syd, mens de stridsvognene som skulle i kamp lengre mot nord ble kamuflert som lastebiler ved å få en overbygning av kryssfiner.
Aksestyrkenes plan thumb|right|400px|Styrkenes plassering før slagets begynnelse Etter nederlaget i slaget ved Alam el Halfa var aksestyrkene alvorlig nedslitte. De tyske og italienske armeer hadde for lange forsyningsveier, var utmattede og var avhengige av erobrede allierte forsyninger og utstyr. På tross av Rommels suksesser var situasjonen hurtig iferd med å endre seg til ugunst for ham, da han ikke mottok vesentlige forsterkninger, mens de allierte styrker i stor stil ble gjenforsynt med menn og utstyr fra Storbritannia, India, Australia og New Zealand foruten stridsvogner og lastbiler fra USA. Rommel fortsatte å etterlyse forsterkninger, forsyninger og brennstoff, men den tyske krigsmaskinen var fokusert på Østfronten, og det ankom kun begrensede forsyninger til Nord-Afrika.
Rommel var fullt ut klar over at de britiske styrker snart ville være sterke nok til å iverksette en offensiv mot hans arme. Hans eneste håp bestod nå i at de tyske styrker, som kjempet i slaget om Stalingrad, hurtig ville beseire de resterende sovjetiske styrker og rykke sydover gjennem Kaukasus og true Persia (Iran) og Midtøsten. En slik utvikling ville bety at store britiske styrker måtte sendes fra den egyptiske front for å forsterke de britiske styrkene i Persia, hvilket ville forsinke en britisk offensiv mot hans arme.
Under en slik pause kunne Rommel oppmuntre den tyske overkommando til å forsterke hans styrker så Panzer Armee Afrika og de tyske armeer som kjempet seg gjennom det sydlige Sovjet, kunne endelig beseire de britiske hærene i Nord-Afrika og Midtøsten.
I mellomtiden hadde hans styrker gravd seg ned og ventet på et mulig angrep fra de britiske styrker eller Den røde armés nederlag ved Stalingrad. De hadde utplassert omkring en halv million miner, fortrinnsvis anti-stridsvognsminer sammen med mindre antipersonellminer, som S-miner. De lå i to enorme felt som ble omtalt som «Teufelsgarten». Mange av disse minene var av britisk opprinnelse og hadde blitt erobret ved Tobruk. For å narre fiendtlige kjøretøyer inn i minefeltene hadde italienerne et triks med å trekke en aksel med hjul på gjennom området med et langt rep, for å lage noe som lignet ofte anvendte spor.
Rommel plasserte vekselvis tyske og italienske infanterienheter i de forreste linjer. Rommels reserver bestod av to tyske panserdivisjoner og en motorisert infanteridivisjon, samt en italiensk styrke av samme størrelse. Da de alliertes avledningsmanøver hadde virket etter hensikten, hadde Rommel spredt sine styrker ut over hele fronten i den tro, at Montgomery ville legge et likt press på hele fronten og lete etter svake punkter. Han trodde også at hovedstøtet ville komme fra syd. Når hovedangrepet satte inn trodde han på at han kunne manøvrere hurtigere enn de allierte, så han kunne konsentrere sitt forsvar mot tyngdepunktet i det britiske angrepet. Når han først hadde konsentrert sine styrker ville han på grunn av bensinmangel ikke være i stand til å flytte dem igjen.Watson (2007), s. 20
Slaget Slaget om El Alamein deles normalt inn i fem faser: Innbruddet (23. – 24. oktober) Nedbrytningen (24. – 25. oktober) Motangrepet (26. – 28. oktober) Operation Supercharge (1. – 2. november) Utbruddet (3. – 7. november)
Perioden fra 29. – 31. oktober har ikke fått navn, da slaget her stod stille.
Fase en: Innbruddet thumb|250px|Allierte styrker angriper kl. 22.00, den 23. oktober Før den egentlige artilleriforberedelsen kom det en avledning for angrep for 24. australske brigade, som utsatte den tyske 15. panserdivisjon for kraftig beskytning i et par minutter.Latimer (2002), s. 177 Heretter begynte Operation Lightfoot den 23. oktober kl. 21.40 egyptisk sommertidMead, Richard, s. 304 på en stille, klar aften med fullmåne, men ikke med en 1000 kanoners sperreild, som man ofte ser det referert, eller med at alle kanoner skjøt på én gang. Sperreilden hadde blitt omhyggelig planlagt således at den første granat fra alle 882 kanoner i de forskjellige batterier ville ramme langs hele den 65 km lange front samtidig.Barr, Niall, s. 308. Etter 20 minutter med kraftig beskytning av hele linjen skiftet kanonerne over til utvalgte mål som støtte for det fremrykkende infanteri.Clifford, Alexander, s. 307 Beskytningen fortsatte i fem og en halv time, hvoretter hver kanon hadde avfyrt omkring 600 granater.
Der var en grunn til at man hadde valgt navnet Operation Lightfoot, nemlig at infanteriet skulle angripe først. Mange av anti-stridsvognminene ville ikke bli utløst av soldater som passerte over dem, fordi de var for lette – derav kodenavnet. Mens infanteriet rykket frem måtte ingeniørsoldatene rydde en passasje til de etterfølgende stridsvogner. Passasjene skulle være 7,25 m brede, hvilket var nok til at stridsvognene kunne passere i enkeltkolonne. Ingeniørene skulle rydde en 8 km lang rute gjennom minefeltene. Det var en vanskelig oppgave på grunn av dybden på aksestyrkenes minefelter.
Klokken 22 begynte de fire infanteridivisjoner i XXX Korps å rykke frem. Deres mål var en imaginær linje i ørkenen hvor de sterkeste fiendtlige stillinger lå. Når først infanteriet hadde nådd de første minefeltene rykket minesøkerne sammen med tropper fra oppklaringsenheter og sappører inn for å skape plass til de pansrede divisjoner fra X Korps. Klokken 2 om natten begynte de første stridsvognene å krype fremover. Klokken 4 var de forreste stridsvognene inne i minefeltene, hvor de virvlet opp så mye støv at siktbarheten var lik null, og det oppsto trafikkpropper gradvis som stridsvognene gikk i stå.